LESERNE FORTELLER
Jeg ble gravid med min gifte elsker uten at han visste det. En dag spurte datteren min etter pappaen sin
Da jeg ble gravid etter å ha hatt et uforpliktende forhold til en gift mann, tok jeg ikke med ham i min avgjørelse.
Å gå inn i et forhold til en mann som du vet er gift, er ikke bra, hverken moralsk eller emosjonelt, men det er ikke ulovlig. Å forelske seg i en som er gift, er faktisk ganske vondt.
Nå skal jeg endelig fortelle hele min historie – en historie mange dessverre har vridd og vrengt på gjennom årene.
Det er mer enn tyve år siden jeg kom til Oslo som ung student. Jeg hadde vokst opp midt i Norge et sted og var vant til mindre forhold. Universitetet var stort og skremmende, for jeg kjente ingen.
Jeg glemmer ikke følelsen da jeg kom til hybelen jeg hadde leid usett; alt var skummelt. Det var så trist i det lille rommet, helt ulikt hvordan jeg hadde vokst opp. Mest av alt hadde jeg lyst til å reise hjem igjen til mamma og pappa – til tryggheten.
Til tross min unge alder, var jeg moden, det vi jeg si. Jeg hadde lagt bak meg et kjæresteforhold som hadde vart i tre år. Gutten jeg var sammen med, ble for lite voksen for meg. Jeg savnet kunnskap og refleksjon.
Etter seks ganske ensomme måneder i Oslo, skjedde det som endret livet mitt. Jeg hadde fylt 20 år og hadde besøk av en venninne fra barndomsbyen min.
Vi gikk ut på byen for å ha det gøy, og i en bar møtte jeg et snilt, godt og interessert blikk fra en mann, som jeg med en gang så at måtte være mange eldre enn meg.
Vi snakket så lett sammen, og jeg tok meg i å tenke at han var den fineste fyren jeg hadde møtt. Det viste seg at han hadde studert samme fag som jeg tok, og det var uendelig mye å prate om. Da vi skiltes, bad han om å få telefonnummeret mitt.
Han var gift og hadde flere barn, men det hindret ikke meg i å innlede et forhold til ham. Jeg var så betatt at jeg ikke klarte å stå imot.
Fornuften sa til meg at han ikke kom til å gå fra kona, men det hjalp ikke. Hver gang han kontaktet meg, sa jeg ja til å møte ham. Vi havnet alltid i sengen.
Jeg var inderlig forelsket og var fascinert av alt han representerte. De stjålne stundene var fulle av begjær og spenning.
Les også (+): Mitt sosiale liv tok slutt, nå lever jeg ut alt på Facebook. Er det negativt?
Hemmelig far
Da menstruasjonen ikke kom, og jeg forsto at jeg var gravid, fikk jeg likevel ikke panikk. Det var som om det senket seg en ro i hele meg i samme øyeblikk som det gikk opp for meg hvordan situasjonen var.
Ingen katastrofefølelse bredte seg i kroppen. Jeg tenkte ikke at jeg måtte ta abort. Nei, i stedet satte jeg meg rolig ned og tenkte på hvordan livet mitt måtte bli.
Der og da bestemte jeg meg for å fullføre grunnfaget jeg var i gang med, for så å reise hjem. Jeg sa til NN at jeg ikke kunne møte ham mer.
– Du er gift og det er galt, sa jeg.
Hvor jeg fikk styrken fra, vet jeg ikke sikkert, men det må ha vært fra barnet, som lå inni meg. Han tok det pent og sa at han forsto. I dag ser jeg at han sannsynligvis hadde hatt unge elskerinner før meg, og han fikk sikkert en ny da jeg avsluttet det vi hadde sammen.
Jeg hørte ikke mer fra ham, og kontaktet ham ikke. Da jeg dro hjem den sommeren, hadde jeg en liten kul på magen, og jeg fortalte familien min at jeg skulle bli mor.
– Men hvor er pappaen?, spurte de.
Jeg sa at barnefaren og jeg ikke hadde noe til felles og at jeg ville ta vare på barnet alene. Det var for så vidt sant.
Mange tror at unge kvinner ikke tenker nøye og grundig gjennom det når de gjør det valget jeg gjorde. Jeg kan bare snakke for meg selv, men sannheten er at jeg visste hvilket valg jeg tok.
Jeg tok konsekvens av det også. Min eks-elsker fikk ikke vite at jeg ventet barn. Han ble ikke spurt om det var greit. Jeg bestemte meg for ikke å føre ham opp som far, og gikk løs på oppgaven som forelder alene.
Datteren min kom til verden rett før jul, og fødselen gikk om en drøm. Søsteren min holdt meg i hånden og fikk oppleve magien i å se et lite menneske komme til verden, og det var så fint og riktig.
Jeg elsket å bli mor. Mitt liv ble fint og innholdsrikt fordi jeg hadde et barn å følge opp og elske. Jenta mi og jeg klarte oss fint uten en mann.
Da hun var fem år, møtte jeg Ivar, som jeg i dag er gift med. Vi ga datteren min to små søsken, og ingen savnet noe eller noen.
Jeg vet at det på hjemstedet mitt ble snakket om hvem som kunne være faren til min førstefødte. Det ble spekulert i om jeg hadde hatt et forhold til en gift professor på Universitetet, men hvor det kom fra, aner jeg ikke.
Onde tunger snakket også om at mannen jeg ble gravid med, var kriminell. Når du ikke sier noe, er det utrolig hvordan rykter og spekulasjoner kan skyte fart. At bygdetrollet levde der vi bodde, merket jeg til stadighet.
Heldigvis hadde jeg en familie som støttet meg, og jeg bestemte meg for aldri å falle for fristelsen til å forklare meg.
Selvfølgelig har jeg tenkt på ham gjennom årene, for datteren min har hans brune blikk. Hun ligner ham. Jeg tenker at hun er heldig, for han var en flott mann den gangen jeg møtte ham. Da hun ble stor nok til å forstå, fortalte jeg henne om hvordan ting hang sammen.
– Jeg bestemte meg for å bære frem deg og han fikk ikke vite at jeg var gravid, sa jeg ærlig.
– Så han vet ikke om meg?, spurte hun.
– Nei, sa jeg.
Les også (+): Var det riktig å forlate ektemannen min for en annen?
Hvem er pappaen?
Min eldste datter følte ikke et behov for å møte sin virkelige pappa, for hun hadde Ivar, som tok vare på henne. Men hele veien kalte hun han bare ved navn.
– Han er jo ikke pappaen min, sa hun.
Jeg var så stolt av den ukompliserte måten å se ting på. Jeg tror hun var så komfortabel med ting fordi jeg aldri falt for fristelsen til å lyve for henne.
Hun ba ikke om få vite hele navnet på sin far, ikke før hun kom hjem og fortalte at hun skulle gifte seg. Nå er det et halvt år siden det skjedde.
– Mamma, nå må du fortelle meg hvem han er. Jeg tror jeg har lyst til å kontakte ham, sa hun.
Mange følelser gikk gjennom kroppen min da jeg ga henne navnet hans. Jeg hadde sett på nummeropplysningen og funnet ut at han bodde på samme sted som da jeg bodde i Oslo. Hvordan så livet hans ut og hva ville han si? Jeg forberedte meg på en sint telefon.
For kort tid siden ble det skrevet om et forslag som sier at menn skal ha medbestemmelsesrett når en kvinne blir uønsket og ikke planlagt gravid.
Dette sjokkerer meg. Hvis det hadde vært en slik lov, ville ikke min fantastiske datter ha eksistert.
Hun tok kontakt med sin biologiske far, og han fikk sjokk og mistet munn og mæle, men utrolig nok sa han ja til å møte henne. Da hun kom hjem etter å ha vært sammen med ham to timer i hovedstaden, virket hun glad og tilfreds.
– Jeg liker ham, mamma, og jeg tror at han også liker meg. Han bad meg hilse, sa hun.
I dag vet jeg at han er takknemlig for at jeg ikke oppga han som far. Han har informert sin familie om at vår datter finnes og sier at han ønsker å ha kontakt med henne.
Også han ser hvor lik hun er ham. Han har bare sønner med kona og synes nok det er stas med en datter.
Selv er jeg bare glad for at jeg turte å ta et selvstendig valg, uten å involvere barnefaren. Jeg visste hva han ville ha sagt.
Fordi jeg tok ansvaret alene og ikke belemret ham, kan ikke engang han klandre meg. Nå er det opp til far og datter hvordan deres relasjon blir i fremtiden.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
