Jeg nærmest løp etter mannen min med støvsugeren, livredd for å ha det skittent og kaotisk

Det er flaut å skulle fortelle min historie. Det skyldes at den handler om den personen jeg innerst inne ønsket å være. I hele mitt voksne liv har det vært et stort gap mellom meg, slik jeg er, og den som jeg helst skulle ha vært. Kanskje vil noen kjenne seg igjen i det jeg forteller.

Sommeren da jeg var 15–16 år gammel, fikk jeg være med en venninne på besøk til tanten hennes. Hun bodde på et småbruk på landet. Jeg, som kom fra et møblert hjem og hadde en mor med støv på hjernen, møtte en dame som gjorde et voldsomt, positivt inntrykk på meg.

– Ikke ta av dere skoene, jenter, her går vi inn og ut til det blir skittent nok! sa hun med et stort smil.

I samme øyeblikk merket jeg hvor avslappet og hyggelig det var. Mamma stresset bare det var et sandkorn eller en smule på gulvet, og jeg følte meg sliten av alt maset hennes. Hos tante Jorunn kjente jeg skuldrene senke seg. Jeg kunne være meg selv ett hundre prosent.

Ville gi blaffen

Tre av feriene mine ble tilbrakt hos henne. Jeg tenkte at når jeg ble voksen, ville jeg bli som henne. Barna skulle få løpe inn og ut med skoene på, lovet jeg meg selv.

Vi vet alle at det å tenke noe er én ting, mens det å faktisk gjøre det, er noe helt annet. Jeg ble voksen, giftet meg og fikk barn. Og hva skjedde? Jo, jeg ble lik moren min.

Samtidig som jeg var sjarmert av tanken på å gi mer blaffen i å ha det rent og pent, kavet jeg rundt og maste på alle rundt meg om at de måtte rydde opp etter seg. Ingen fikk etterlate seg gress, steiner eller sand på gulvet. Jeg beordret alle til å sette skoene på trappen ute.

Jeg ble en annen

Jeg vet at mannen min følte at jeg løp etter ham med støvsugeren, livredd for å ha det skittent og kaotisk. Aviser måtte brettes sammen på en spesiell måte og skulle ikke ligge slengt i en stol.

– For all del, det må ikke se ut som om noen bor her, pleide Rolf å si til meg.

De første årene sa han det i en humoristisk tone.

Jeg ble en annen enn den jeg ville være. Jeg klarte ikke å leve opp til idealene mine, og det skyldtes et sykelig fokus på støv og skitt.

Da barna våre var 11 og 14 år, sto det dårlig til i ekte­skapet. Vi gikk hverandre på nervene i mange sammenhenger og var enig i at det var mest fornuftig med et brudd.

Det gikk greit å bli alene. På et vis var det litt deilig, for jeg kunne rydde uten å bli kritisert. Til og med barna våre syntes det var ok at vi ikke lenger bodde sammen. Da slapp de å høre på kranglingen vår. Jeg fortsatte å mase på dem om å holde det rent og ryddig. De var vant til meg, så de fant seg i det.

Tankevekker

Da jeg fikk vite at Rolf hadde fått en ny kjæreste, må jeg innrømme at det stakk i hjertet mitt. Det var én ting å bli frivillig separert, noe helt annet å se ham sammen med en annen. Barna fortalte etter hvert at den nye kvinnen bodde på et småbruk og hadde flere dyr. De var tydelig begeistret.

Hvor kommer den fra, denne trangen til å finne negative ting ved eksens nye partner? Jeg tror det skyldes sjalusi. Jeg ville ikke ha ham, men ønsket ikke at en annen skulle få ham heller.

Da barna kom hjem etter å ha vært hos henne for første gang, likte jeg ikke at de var så fulle av lovord. De fortalte ivrig at de fikk gå inne med skoene på. Jeg svarte at jeg kunne forestille meg hvordan det så ut der inne da.

Jeg ville ikke like den nye kvinnen, og derfor frittet jeg ut andre som perifert visste hvem hun var. Mine venninner, som er ganske så urbane og liker å ha perfekte hjem, sa at de hadde hørt det var «sjuskete» hjemme hos henne. Det var et ord jeg likte å høre.

Barna elsket det

Men barna mine forgudet sin fars nye kjæreste og elsket livet hun levde på gården.

– Hvis de flytter sammen, håper jeg at pappa flytter til henne, sa datteren min.

Hun sa rett ut at det var avslappende og deilig å være i et hjem der ikke alt var hysterisk nøye. Hun likte at en hund kunne gå inn og ut og være en del av familielivet.

Selvfølgelig forsto jeg hva ungene mine mente. Jeg husket så altfor godt hva jeg opplevde som ungdom selv, og jeg hadde heller ikke glemt hva jeg en gang lovet meg selv.

Erkjennelsen ga meg en slags sorg og resulterte i et enda større behov for å rakke ned på damen som klarte å leve slik jeg selv innerst inne ønsket.

Holdt avstand

Mennesker kan bli opphengt i de utroligste ting, og mange kvinner er opphengt i å ha det skinnende rent. De blir så opptatt av det at de glemmer å leve og nyte. Jeg var en av dem som var rammet.

Damen som bodde sammen med min eksmann, visste at jeg holdt avstand. Likevel bar hun ikke nag til meg. Tvert imot, jeg ble bedt på kaffe flere ganger når jeg kom for å hente de store barna mine. Hver gang sto jeg der i det pene tøyet mitt og takket nei. Hun hadde på seg jeans og rutet storskjorte, og hun var blid og fremsto som irriterende raus og imøtekommende.

Tenåringene mine maste og ville at jeg skulle takke ja en gang. De minnet om at jeg hadde ønsket å bli skilt, og de mente at jeg måtte unne pappaen deres å få det godt.

– De passer sammen, mamma, og du kommer til å like henne, sa de.

Var misunnelig

Jeg vet i dag at det var min egen sorg over ikke å klare å være den jeg ønsket å være, som hindret meg fra å gå inn i det koselige huset og sette meg ned. Jeg visste hva småbruket minnet meg om: Deilige somrer hos min venninnes fantastiske tante. Jeg var misunnelig fordi hun klarte å legge ubetydelig rot til side og fokusere på å leve og være glad. Jeg tok meg i å ønske at jeg var mer som henne.

Nå er det ett år siden jeg tok mot til meg og sa ja til å komme inn.

– Nei, nei, nei, ikke ta av deg skoene. Her går vi inn og ut med sko på mellom fredagsvaskene, sa hun med et smil.

– Jeg skulle ha vært mer som deg, hørte jeg meg selv si.

Den som ble mest overrasket over uttalelsen, var meg selv.

Les også (+) Jeg må glemme ham. Jeg er jo gift!

Har noe å lære

Rundt kjøkkenbordet hennes satt jeg og fortalte barna mine, eksmannen min og henne om mine somrer hos min venninnes tante Jorunn. Jeg sa dette minnet meg om stedet hennes, og at hun minte meg om henne. Alle åk var kastet fra skuldrene mine.

– Det var det jeg sa, at dere kom til å like hverandre, sa datteren min da vi kjørte hjem.

Det siste året har jeg trent på å slappe mer av. Når trangen til å hente støvsugeren blir stor, stopper jeg meg selv og beordrer meg til å gå en tur i stedet. Gjester tar fremdeles av seg på bena når de kommer til meg, men jeg løper ikke etter dem med vaskefillen.

I dag er jeg den første til å si at eksmannen min har gjort et kupp. Han har funnet en dame som er i harmoni med seg selv. Vi er mange som har noe å lære av henne.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller