De blå sidene

Jeg stjal mannen til venninnen min. Så kom hun til meg for å få trøst …

Jeg øns­ket over­ho­det ikke å øde­leg­ge et ek­te­skap, men li­ke­vel skjed­de det. Nå øns­ker jeg å for­kla­re hvor­dan det som ikke skul­le skje, likevel skjed­de.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto. Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

En kvin­ne som in­vol­ve­rer seg fø­lel­ses­mes­sig i en ven­nin­nes ek­te­fel­le, får ikke mye sym­pa­ti. Det vet jeg bed­re enn de fles­te.

Med ett unn­tak mis­tet jeg alle ven­ne­ne mine da det ble kjent hvem som var min nye flam­me, og nå øns­ker jeg å for­kla­re hvor­dan det som ikke skul­le skje, skjed­de.

Jeg øns­ket over­ho­det ikke å øde­leg­ge et ek­te­skap, men li­ke­vel skjed­de det.

Had­de and­re sett min sorg og gitt meg trøs­ten jeg treng­te, tror jeg at alt vil­le ha sett an­ner­le­des ut.

Da jeg møt­te Jon, var jeg nes­ten 30, og jeg var fer­dig ut­dan­net sy­ke­plei­er og drøm­te om et fa­mi­lie­liv. Bak meg had­de jeg et langt for­hold til en mann som plut­se­lig en dag, og uten å kun­ne for­kla­re hvor­for, avsluttet alt vi had­de sam­men. «Jeg kan ikke gif­te meg med deg,» sa han bare og for­svant ut av mitt liv.

Jeg had­de vært ale­ne i to år da Jon og jeg møt­tes gjen­nom fel­les ven­ner. Gode ven­nin­ner had­de for­talt meg om ham og en­dog sagt at han var min drøm­me­mann, så for­vent­nin­ge­ne mine var sto­re.

Jeg lik­te ikke Jon før­s­te gan­gen vi snak­ket med hver­and­re. Fak­tisk syn­tes jeg at hele fy­ren var opp­skrytt. Men et­ter hvert falt jeg pla­dask for ham.

Han sa klart og ty­de­lig at han ikke var ute et­ter en flørt, men en kone, en han kun­ne få barn sam­men med. «Du er den før­s­te jeg har sett for meg som mor til mine barn,» po­eng­ter­te han. Det smig­ret meg.

Da vi had­de til­brakt vår før­s­te natt sam­men, var jeg ikke i tvil om at jeg en­de­lig had­de møtt man­nen jeg skul­le bli gam­mel, ryn­ke­te og skrø­pe­lig sam­men med.

Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet

Vi kranglet ikke, men...

Vi kjøp­te et hus, pus­set det opp og gif­tet oss. Så ble vi for­eld­re, først til en pike og så til en til. Kjer­ne­fa­mi­li­en på fire var om­gitt av ven­ne­par som var i sam­me fase av li­vet.

Vi ar­ran­ger­te so­si­a­le treff, dro på fe­ri­er sam­men, had­de det gøy. Tre av da­me­ne i ven­ne­kret­sen be­trak­tet jeg som spe­si­elt gode ven­nin­ner, og en av dem var Bri­ta.

I man­ge år vil­le jeg bare være en god kone og mor. Jeg job­bet skift for å få være sam­men med fa­mi­li­en min mest mu­lig.

Hjem­me hos oss ord­net jeg alt det hus­li­ge, og det falt meg ikke inn å kla­ge. Tøy­et jeg vas­ket og ma­ten jeg la­gde, var min måte å vise min mann kjær­lig­het på. Og jeg var sik­ker på at han verd­sat­te alt jeg gjor­de og for­sto hvor­for jeg var for sli­ten til å ha sex når kvel­den kom.

Jeg og Jon krang­let ikke, men fun­ger­te som gode ven­ner i hver­da­gen. For­di Jon var fjern og dis­tré sto­re de­ler av ti­den, la jeg ikke mer­ke til at noe ikke var som det plei­de da han trakk seg inn i seg selv.

Jeg fikk re­gel­rett sjokk da jeg av ven­ner fikk vite at man­nen min had­de et for­hold til en kvin­ne­lig kollega. De had­de møtt ham sam­men med hen­ne på et ho­tell, og si­tua­sjo­nen var ikke til å mis­for­stå.

Mens jeg trod­de at Jon var på se­mi­nar med job­ben, var han i rea­li­te­ten på tur med els­ke­rin­nen sin.

Først nek­tet jeg å tro det, men da jeg tok mot til meg og spur­te ham, la han alle kort på bor­det.

«Jeg vil skil­les,» sa han. Jeg had­de lagt hele mitt liv i ek­te­ska­pet vårt, og min ver­den falt full­sten­dig i grus.

De før­s­te uke­ne fikk jeg mas­se sym­pa­ti, og ven­nin­ne­ne mine var eni­ge i at Jon had­de opp­trådt sjo­felt og dumt. Det føl­tes godt å få støt­te ved at de tok av­stand fra det han had­de gjort mot meg.

Jeg var i dyp sorg og måt­te for­hol­de meg til at min eks­mann raskt flyt­tet sam­men med sin els­ke­rin­ne. Det gjor­de så vondt at det føl­tes som om hjer­tet skul­le bris­te.

Enda von­de­re gjor­de det da ven­nin­ne­ne mine, én et­ter én, be­gyn­te å in­vi­te­re Jon og den nye sam­bo­e­ren til fes­ter de had­de. «Dere får bli eni­ge om hvem av dere som kom­mer,» var be­skje­den jeg fikk. For­di jeg ikke or­ket å møte dem, end­te det all­tid med at det var jeg som ble hjem­me.

Jeg føl­te meg svik­tet av ven­nin­ne­ne mine – og spe­si­elt av Bri­ta. «Ca­mil­la er kjem­pe­søt, og fak­tisk pas­ser hun godt sam­men med Jon. Jeg vet at det er trist for deg, men li­vet må gå vi­de­re,» sa hun be­stemt.

Det had­de ikke gått mer enn seks må­ne­der et­ter at min mann for­lot meg, og Bri­ta var al­le­re­de blitt som en ven­nin­ne for hans nye kjæ­res­te.

Em­pa­ti­en jeg søk­te, fant jeg med and­re ord ikke hos hen­ne.

Derimot møt­te jeg for­stå­el­se hos Britas mann. Tor ga meg en god klem da vi møt­tes til­fel­dig i en dag­lig­va­re­for­ret­ning. «Jeg har tenkt så mye på deg. Stak­kars deg,» sa han.

Tor ble min sje­le­venn. Han sa rett ut hva han men­te om mine ven­nin­ner, også hans egen kone. I hans øyne var de fals­ke og svi­ke­ful­le. Han men­te at de skul­le ha tatt vare på meg. Å vite at jeg had­de en som for­sto meg og så min en­som­me si­tua­sjon, gjor­de hver­da­gen let­te­re.

Vi men­te ikke å bli et par. Det var ald­ri i tan­ke­ne mine at venn­ska­pet skul­le ut­vik­le seg til noe mer. I lang tid bare snak­ket vi sam­men, en­ten på te­le­fo­nen, gjen­nom tekst­mel­din­ger el­ler på Face­book.

Det var da jeg plut­se­lig en dag kom til å ten­ke på at vi all­tid pra­tet om meg, at jeg stil­te spørs­må­let jeg kan­skje ald­ri skul­le ha stilt. «Hvor­dan har du det, da?». Den kvel­den fikk jeg vite at han slet i ek­te­ska­pet. Han føl­te at kona var overfladisk og ma­ni­pu­le­ren­de, og han var ikke lyk­ke­lig.

Jeg kla­rer ikke å for­kla­re hvor­dan ting gikk i feil ret­ning, men fak­tum er at kjær­lig­he­ten grad­vis snek seg inn i li­vet mitt på nytt. Jeg gle­det meg til sam­ta­le­ne med Tor, og jeg kjen­te at krop­pen ble varm hver gang han ga meg en klem. Han på sin side gjor­de ald­ri noen fremstøt over­for meg som kvin­ne.

Da vi for­sto hva som had­de skjedd fø­lel­ses­mes­sig mel­lom oss, be­stem­te vi oss for å gjø­re alt på rik­tig måte.

Tor flyt­tet fra Bri­ta.

Det utro­li­ge er at den hun da kom til og vil­le ha trøst hos, var meg. «Du og jeg er beg­ge sing­le og må slå oss sam­men,» var to­nen da. Det føl­tes van­ske­lig, for jeg vil­le ikke være falsk.

Les også (+): Mannen min ble anmeldt for voldtekt

Fortalte sannheten

Så en dag be­stem­te jeg meg for å for­tel­le Bri­ta sann­he­ten, at jeg had­de var­me fø­lel­ser for Tor. Det had­de da gått fire måneder si­den han flyt­tet for seg selv.

Bri­ta har all­tid sagt at ær­lig­het er det enes­te som løn­ner seg, men da jeg var ær­lig mot hen­ne, ble hun en heks. Hun vend­te alle mot meg og sat­te i gang en vold­som hets mot meg og Tor. Det end­te med at vi måt­te flyt­te fra byen vi bod­de i.

Jeg fikk støt­te fra uven­tet hold, nem­lig av eks­man­nen min. Han had­de i det min­ste vett til å for­stå at kjær­lig­he­ten kan være umu­lig å kjem­pe imot. Det viss­te han jo av egen er­fa­ring.

Pa­ra­dok­salt nok er min eks­mann i dag den enes­te ven­nen jeg har igjen fra gam­melt av. Jeg blir sett på som en svi­ker av alle de and­re ven­ne­ne jeg had­de før, og fak­tisk fø­les det urett­fer­dig. Jeg men­te ald­ri å for­els­ke meg i man­nen til en ven­nin­ne.

Had­de ikke hun svik­tet meg på den må­ten hun gjor­de, er jeg sik­ker på at det ald­ri vil­le skjedd. Den enes­te grun­nen til at jeg klar­te å ig­no­re­re hen­nes fø­lel­ser oppi det hele, var at hun had­de gitt blaf­fen i mine.

Men midt oppi alt har jeg det bed­re enn på len­ge. Jeg har en sje­le­venn; en mann som ser meg og øns­ker meg det bes­te.

Kan­skje var det me­nin­gen at jeg skul­le mis­te noen overfladiske ven­ner for å få en helt spe­si­ell hjer­te­venn. Siden jeg har Tor ved min side, fø­les det som om jeg kan tak­le alt. Og det er slutt på at jeg sli­ter meg ut for alle and­re.

Man­nen jeg de­ler li­vet med i dag, sy­nes at det er helt na­tur­lig å bi­dra, og selv om vi stre­ver litt med hold­nin­ge­ne hans to barn har til meg, har vi fått en bra ram­me rundt vår stor­­fa­mi­lie.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.