De blå sidene
Jeg trodde ekteskapet mitt var bunnsolid etter 20 år. Ordene fra min mann traff meg rett i mellomgulvet
Jeg var knust over Jørgens nådeløse valg, men hverken gråt eller bønner hjalp.
I de mer enn 20 årene jeg var gift med Jørgen, betraktet jeg ekteskapet vårt som bunnsolid og tenkte at det skulle vare bestandig.
Visst kranglet vi iblant, men vi hadde en avtale om at solen aldri skulle gå ned over vår vrede. Gjennom hele ekteskapet klarte vi å skvære opp før vi gikk til ro for natten.
Jeg vil på ingen måte påstå at vi var noe idealpar, vi var nok for ulike til det. Men vi elsket hverandre, trodde jeg…
Jørgen var en munter og utadvendt mann som stortrivdes blant mennesker. Det behovet fikk han heldigvis dekket gjennom lagidrett og et par interesseforeninger han var medlem av.
Jeg var mer stillfaren, trivdes best hjemme med et håndarbeid eller en god bok. Så det var ikke noe problem at Jørgen hadde et sosialt liv på egen hånd, tvert imot.
Jeg likte å pusle med mine ting når han var ute, elsket å lage litt god mat og vente på at han skulle komme hjem. Han hadde alltid noe morsomt å fortelle, og på et vis syntes jeg at jeg kjente omgangsvennene hans.
Jeg hadde også venninner, men holdt kontakten med dem stort sett over telefon. Det var sjelden jeg inviterte noen hjem, og jeg sa ofte nei takk når jeg ble bedt bort.
Riktignok kunne vi ha felles venner på besøk en og annen lørdagskveld, selv om Jørgen nok satte mer pris på slike treff enn hva jeg gjorde.
Som regel var jeg lettet når gjestene gikk og Jørgen og jeg kunne sitte for oss selv og småprate.
Det hendte det var konflikter i parforholdene rundt oss. Da Wenche og Frank gikk fra hverandre på grunn av noe som jeg mente var en bagatell, sa jeg det også til Jørgen:
– Folk skiller seg for den minste ting i våre dager. Man må jobbe med ekteskapet for å få det slitesterkt.
– Så du setter deg på din høye hest og fordømmer Wenche, sa Frank og så på meg med et underlig blikk.
I ettertid har jeg tenkt på denne episoden, men den gang forsto jeg ikke at Jørgen prøvde å gi meg et hint om at jeg ikke skulle bli for selvgod og trygg. Ekteskapet vårt var på langt nær så solid som jeg innbilte meg.
Les også (+): Jeg ble alltid så amper da jeg var sammen med mor. Nå forsto jeg hvorfor
Nok med meg og mitt
Jeg var ikke særlig flink til å ta meg av Wenche i tiden etter at hun ble alene. Jeg syntes vel helst at skilsmissen var noe hun kunne takke seg selv for i og med at hun ikke la godviljen til overfor Frank.
Jeg var med henne på kino et par ganger og ringte av og til. Men jeg inviterte henne ikke hjem til meg.
Jeg satte jo så pris på de rolige hjemmekveldene med håndarbeid foran TV, jeg satt trygt og godt og ventet på at Jørgen skulle komme hjem.
I mange år levde jeg i min egen verden, hvor det ikke var plass til noen andre enn meg selv, barna og mannen min. Da guttene ble voksne og flyttet ut, tenkte jeg tilfreds at Jørgen og jeg hadde gjort en god jobb som oppdragere.
De var blitt kjekke og selvstendige mennesker, og jeg la planer for hvordan Jørgen og jeg nå kunne hygge oss og ha god tid til hverandre, iallfall til det første barnebarnet ble annonsert.
Da skulle jeg kose meg med å strikke barnetøy, og jeg så for meg Jørgen og meg som superbesteforeldre.
I ettertid ser jeg klart hvor innsnevret og naiv jeg var. Ekteskapet vårt var nok ikke så bunnsolid likevel, for en dag sa nemlig Jørgen at han ville skilles!
Jeg hadde vært litt bekymret for ham en tid. Han virket så trett. Han hadde lagt seg til en vane med å sove middag, noe han sjelden gjorde før.
Han begynte også å gjespe tidlig på kvelden og ville heller sove enn å sitte oppe og småprate med meg. Og samlivet vårt, som tidligere hadde fungert bra, gikk nå på sparebluss.
Jeg husker at jeg undret meg over dette, men hadde skjøvet det til side ved å legge skylden på jobben.
Så var det altså meg og ekteskapet vårt Jørgen hadde vært misfornøyd med gjennom lengre tid. – Jeg har ingen følelser for deg lenger, ut over de rent vennskapelige, sa han like ut.
– Jeg har mer og mer innsett at vi er for forskjellige. Du er for sedat for meg. Du eier jo ikke andre interesser enn å sitte hjemme og strikke og fantasere om fremtidige barnebarn!
Den satt! Han hadde ikke forelsket seg i en annen kvinne, han ville skilles fordi han kjedet seg sammen med meg!
Da han flyttet ut av huset vårt og ut av livet mitt, syntes jeg at dette måtte være verre enn om han hadde møtt en annen kvinne.
Jeg hadde hørt om menn som ønsket seg spenning i tilværelsen etter et langt ekteskap, og som mistet hodet ved den første anledning og flyttet sammen med sin nye flamme.
Hadde dette vært årsaken til at Jørgen gikk fra meg, ville jeg naturligvis også blitt fortvilet, men ville vel også tenkt at forelskelsen kom til å gå over og at han nok ville komme tilbake.
Nå ble jeg forlatt fordi Jørgen hadde gått lei av meg og ønsket et liv på egen hånd. – På sikt ønsker jeg selvsagt å treffe en kvinne, men nå har jeg mer enn nok med friheten, sa han og såret meg enda mer.
Jeg var knust, men hverken gråt eller bønner hjalp. Den dagen Jørgen hentet de siste tingene sine, følte jeg at jeg like gjerne kunne dø.
Nå hadde jeg virkelig behov for venner. Ensomheten ble tærende, men jeg tenkte ikke over at når Wenche og andre venninner trengte at jeg stilte opp for dem, da hadde jeg hatt mer enn nok med meg og mitt.
Det hadde ikke vært plass til venner i mitt liv, ikke før nå…
Les også (+): Hvorfor var det ingen som sa sannheten om mannen min? «Alle» visste jo om det – unntatt meg
Klarte ikke å være alene
Jeg ringte til alle jeg kom på av bekjentskaper og gamle venner. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og lot det tydelig skinne igjennom at jeg ventet invitasjoner både til middager og kulturbegivenheter.
Men invitasjonene uteble. Wenche tok kontakt et par ganger og spurte om vi skulle gå på kino. Den første kinokvelden var vi også på kafé etterpå. Da hadde jeg ennå ikke kommet over sjokket og snakket nok mye om meg og mitt.
Wenche fikk knapt sagt et ord om det nye livet hun hadde startet etter skilsmissen fra Frank. Jeg fyrte løs om min håpløse situasjon og fremsto som om jeg hadde monopol på all lidelse.
Neste gang vi var på kino og jeg foreslo et kafébesøk etterpå, sa Wenche at det ikke passet. Så jeg tuslet hjem og følte meg dønn ensom.
Jeg ønsket desperat et nettverk og et sosialt liv.
Men tidligere venner og bekjente syntes nok at jeg var slitsom og masete, for nå var det ikke grenser for hva jeg tok initiativet til.
Jeg organiserte til og med en operakveld, jeg som ikke hadde vært i operaen de siste 20 årene!
Om det var fordi folk syntes synd på meg, fikk jeg aldri vite, men i løpet av få måneder var jeg mer ute på byen enn jeg hadde vært i hele mitt voksne liv. Jeg ble med på hva som helst, bare jeg slapp å være alene.
Og jeg ba folk på middag, venner og bekjente som knapt hadde fått en kaffekopp hos meg den tiden jeg var lykkelig gift med Jørgen, ble nå invitert både titt og ofte.
Etter hvert merket jeg en viss reserverthet når jeg ringte og sa at det var en fantastisk forestilling som vi bare måtte se — sammen selvfølgelig!
Trolig ble folk slitne av at jeg skulle organisere ting og invitere dem hit og dit i ett kjør. Å gå på kino, kafé, teater eller restaurant alene var for meg utenkelig.
En dag ringte Wenche og fikk sagt, på en klok måte, at det kunne være fornuftig av meg å innse at jeg faktisk var alene.
Ikke det at hun ville kutte meg ut som venninne, men hun hadde brukt mye tid og krefter på å bygge opp en selvstendig tilværelse etter sin egen skilsmisse.
Hun gjentok et par ganger at den tiden hun hadde hatt for seg selv til å bearbeide det som hadde skjedd, hadde vært svært viktig.
Da vi hadde lagt på røret, var jeg glad for at hun hadde ringt og sagt dette. Hun hadde gitt meg et godt råd om å ta vare på meg selv og ikke slite ut vennene mine.
Samtalen ble et vendepunkt. Jeg vil ikke påstå at det gikk smertefritt, men jeg klarte litt etter litt å innse viktige ting:
Jeg erkjente at jeg var alene, jeg kunne ikke henge meg på alle andre for å slippe å kjenne på ensomheten. Jeg erkjente også at det heseblesende høye aktivitetsnivået jeg hadde lagt meg til, egentlig ikke var meg.
Jeg tok frem håndarbeidene igjen og kom vel smått om senn tilbake til den jeg egentlig er — en godt voksen kvinne som foretrekker et rolig liv.
Noe bitterhet slet jeg nok med, og det at jeg sjelden ble invitert noe sted, plaget og såret meg. Men jeg forsto også vennene mine.
Kanskje det ville bli hyggeligere og enklere for dem å invitere meg den dagen jeg ikke lenger fremsto som desperat på jakt etter selskap?
Å spise middag alene var noe av det jeg syntes var vanskeligst å venne meg til. I begynnelsen la jeg vel knapt merke til hvordan maten smakte.
Men etter samtalen med Wenche, da jeg forsto at jeg ikke kunne skyve ansvaret for at jeg hadde det bra over på andre, begynte jeg å lage god mat og gjøre måltidene hyggelige for meg selv.
Den første søndagsmiddagen som jeg brukte tid og omtanke på, ble et vendepunkt. Jeg dekket et pent bord, tente lysene og visste med meg selv at jeg hadde startet et nytt og roligere liv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 18/02 2024.
