DE BLÅ SIDENE
Vi er seks venninner som drar på hyttetur sammen hvert år. Årets sjokkavsløring kan ha ødelagt alt
Stemningen var ladet. Hva var på gang her, hva foregikk mellom Astrid og Trine? Til slutt kom sjokkavsløringen.
Hvert eneste år, helt siden vi begynte på lærerskolen sammen, har seks av oss jentene tatt en vintertur på fjellet. Denne langhelgen til fjells er blitt en tradisjon, noe vi ser frem til hele året.
Vi har alltid hatt det hyggelig og morsomt, slik bare jenter kan ha det når de drar på tur alene. Vi har gått i fjellet og gledet oss over naturen.
Vi har pratet, drukket vin og kost oss – og ikke minst følt trygghet i vennskapet oss imellom. Det har alltid vært en helg hvor alle kunne slappe av fra hverdagen og være mer opptatt av seg selv enn av samboere, ektemenn og barn.
Derfor er det vondt å tenke på at turen vi nettopp er kommet hjem fra, kanskje blir den siste.
Det er helt uforståelig og forferdelig leit hvis det skjer, men når to av jentene aldri mer kan være med, blir det nærmest umulig å fortsette. Aldri hadde vi vel trodd at en slik situasjon skulle oppstå.
Årets tur begynte på samme måte som alltid før. Vi kjørte to biler, og stemningen var på topp. Det ble ettermiddag før vi var fremme på hytta, og etter en kort skitur og en lang middag ble vi sittende og prate over et glass vin.
Og det var da det plutselig slo meg at noe var annerledes. Astrid, som alltid pleide å holde hjulene i gang når det gjaldt fest og moro, var uvanlig rolig, fjern på en måte. Og Trine var absolutt tausere enn vanlig. Men vi andre skravlet heldigvis så mye at det for så vidt ikke la noen demper på stemningen.
Astrid gikk tidlig til sengs. Hun hadde sovet dårlig i det siste, sa hun, og mente at en lang natts søvn ville gjøre godt. Vi andre ble sittende og prate.
Les også (+): Søsteren min sa det var min egen skyld at mannen min hadde gått så langt. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte
Hun knakk sammen
Trine var fortsatt stille, så til slutt spurte jeg om det var noe som plaget henne. Dermed knakk hun sammen. Tårene rant, og vi skjønte at hun var ulykkelig. Så kom hele historien.
I flere måneder hadde Trine hatt mistanke om at samboeren hennes, Geir, var utro.
Det hadde vært for mange og lange kvelder hvor han ikke kom hjem til avtalt tid, plutselige møter og helgeseminarer. Og ikke minst mobiltelefonen; han gikk alltid ut av rommet for å svare.
Han var fjern og trakk seg vekk hvis Trine nærmet seg fysisk. Selv det klassiske lommetørkleet, det med leppestiften, hadde hun funnet.
Dagen før hun skulle dra med oss, hadde det virket som om han ville snakke om noe. Men hver gang han begynte, fant hun på ting som måtte gjøres.
Intuisjonen sa henne at det han ville fortelle, dreide seg om en annen kvinne, det orket hun ikke å høre. Derfor hadde hun nærmest flyktet rundt i huset.
– Jeg skulle blitt hjemme, tatt det som måtte komme, og ikke reist hit og ødelagt turen for dere andre, sa hun til slutt.
Stakkars Trine. Mistanken satt fast i oss andre også; alle tegn tydet jo på utroskap. Først langt over midnatt kom vi i seng.
Da hadde Trine fått gråte ut, og vi pratet om hva som ville skje hvis det var sant som hun fryktet.
Men så lenge ingen visste om Geir virkelig hadde funnet en annen, var det ikke lett å gi hverken trøst eller råd.
Dagen etter våknet jeg grytidlig og satte meg på trammen for å nyte morgenstillheten. Like etter kom Astrid, hun var klar til å sette i gang med frokosten.
Jeg oppdaterte henne om nattens hendelser og noterte til min undring at det ikke så ut til å gjøre særlig inntrykk. Det virket nærmest som om hun ikke gadd å høre på hva jeg hadde å fortelle.
Trine så rødøyd og sliten ut da hun kom for å spise, og vi andre prøvde å spøke litt med situasjonen. Fant ut måter å hevne oss på, og all den fandenskap som skulle bli Geirs nye kjæreste til del. Hvis han hadde noen, da.
Det gjaldt å finne på de mest ondskapsfulle forslagene, og fantasien var det ikke noe i veien med. Stemningen lettet, og latteren satt løst. Bare Astrid var fjern, mer opptatt av å skjenke kaffe og passe rundstykkene i ovnen, enn å delta i den lille leken vår.
Det var jo ren og skjær galgenhumor, likevel lot Trine seg rive med. Til slutt erklærte hun at hvis Geir hadde gått bak ryggen hennes og løyet og bedratt så lenge som hun mistenkte ham for, da var han ikke noe å samle på.
Da var han en løgner og en sviker, og den hurpa han var sammen med, kunne bare få ham. De fortjente hverandre!
Vi andre skålte i kaffe og var hjertens enig. Hvorfor måtte noen damer alltid legge seg etter andres menn? Hvorfor kunne de ikke holde seg unna når de møtte noen som var opptatt?
Vi forbannet alle slike simple kvinnfolk og erklærte nok en gang Geir for årets drittsekk.
Normalt ville Astrid vært primus motor i et opplegg som dette, men fremdeles holdt hun en viss avstand. Jeg skjønte ikke hvorfor. Ikke da.
Så begynte Trine å gråte igjen. Det var jo bare en liksomlek, det vi holdt på med – et forsøk på å pense tankene hennes over i et annet spor.
Det hadde vært lett for henne å si at Geir var en dritt, at hun ikke ville ha noe med ham å gjøre lenger. Men hun mente det selvfølgelig ikke.
De hadde tross alt vært sammen i over seks år, kjøpt hus og planlagt å gifte seg neste sommer. Og nå var alt bare vondt og vanskelig.
Les også (+): Jeg vil aldri glemme det som skjedde den natten og ryktene etterpå
Sjokkavsløring
– Kjærligheten spør ikke!
Ordene som smalt over bordet, kom fra Astrid. Alle så på henne, det ble stille i rommet.
Hun sto lent inntil kjøkkenbenken og så blek og dradd ut. Men fem par stirrende øyne ble kanskje for mye, hun snudde seg og så ut av vinduet isteden.
– Hva mener du med det? sa Trine.
Astrid sto fremdeles med ryggen til og svarte ikke.
– Hva mener du? nærmest ropte Trine.
Vi andre så oss forvirret rundt. Hva var på gang her, hva foregikk mellom de to? Den ene satt ved bordet og skrek til den andre, som bare sto to meter unna. Stemningen var ladet, det var som om noe uhyggelig var i ferd med å skje.
Ingen sa et ord, det gikk evigheter før Trine begynte å snakke igjen.
– Geirs bror ble forlatt av kona i fjor, sa hun med hard og ukjent stemme.
– Det ble kjempeoppgjør i familien, og alle var sjokkert over henne som bare flyttet rett inn til en ny mann. Geir støttet broren sin og hjalp ham gjennom krisen, men var også den som aldri anklaget brorens kone. Hver gang vi snakket om det, svarte han bare: «Kjærligheten spør ikke».
Blikkene våre flyttet seg til Astrid. Var det tilfeldig at hun sto der og gjentok det Geir hadde forsvart svigerinnen med?
Alle mulige tanker fløy gjennom hodene våre, og tusen spørsmål lå i luften i sekundene før Astrid snudde seg. Tårene rant nedover kinnene hennes, det var så vidt vi hørte henne hviske:
– Unnskyld, det bare skjedde.
Det var nok ikke bare i mine årer det føltes som om blodet frøs til is. Var dette mulig, kunne det virkelig være sant? At Geir var utro med Trines egen venninne? Nei, det var for sprøtt, slikt skjedde da ikke oss.
Vi som hadde holdt sammen i hele studietiden og alltid støttet hverandre og holdt kontakten etter at alle seks begynte i jobb. Ja, Trine og Astrid jobbet til og med på samme skole.
Vi hadde opplevd det meste sammen, bare ikke dette. Ironisk nok ble samværet som skulle knytte oss nærmere sammen, det som nå ville splitte oss. For det var jo nettopp på grunn av alle turene våre at Astrid og Geir hadde fått anledning til å bli så godt kjent.
Det hersket en tung og vond stillhet rundt bordet. Trine og Astrid gråt ikke lenger, vi andre satt som limt fast i stolene, vantro og sjokkerte.
Det føles som jeg allerede har glemt mye av det som videre skjedde. Ubevisst skjøv jeg det vekk, fordi jeg der og da helst ikke ville huske. Men jeg har ikke glemt Astrid.
Hun prøvde å forsvare seg, uten at vi var villige til å lytte. Etter vår mening kunne hennes forhold til Geir overhodet ikke forsvares.
Og jeg ser for meg Trine, den første som reiste seg fra bordet. Hun gikk for å pakke, og ikke lenge etter dro hun sammen med to av de andre.
Astrid måtte bli igjen sammen med meg for å pakke mat og gjøre i stand etter kvelden før, og ingen av oss sa et ord.
Det ble en tung tur hjem. Det var liksom ikke noe å si. Begge var jo like gode venninner av oss, det var umulig å ta parti.
Vi kjente jo heller ikke alle sidene ved denne saken. Jeg satt der og lurte på hva som ville skje videre, og fant ikke ut annet enn at gjengen vår aldri mer ville bli den samme.
At vi aldri mer skulle reise på hytteturer eller møte et nytt år sammen. Fra og med denne dagen ville alt bli annerledes.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
