De blå sidene
Vi var tre venninner som holdt sammen i tykt og tynt. Tragedien endret alt
Jeg var vant til at vi var sammen alle tre. Nå følte jeg meg på utsiden og merket at jeg ble sjalu.
Jeg ble glad da min venninne Turid ringte og ba meg på middag i kveld. Hun hadde kjøpt reker og hvitvin, og på impuls ringte hun rundt for å høre om jeg og noen andre venninner hadde lyst til å komme.
Jeg takket umiddelbart ja og kjente at det gjorde meg godt. For nå merker jeg at jeg er inne i vennskapet vårt igjen.
Jeg har vært venninne med Turid og Åse helt siden ungdomstiden. Vi har fulgt hverandre i tykt og tynt. I mange år var vi gift alle tre, og vi omgikkes også sammen med våre respektive ektefeller.
Vi har hatt det veldig morsomt sammen, og lenge var vi en sammensveiset gjeng som inkluderte hverandre i alle sorger og gleder.
Så kom de store livsendringene som snudde opp ned på alt. Turid ble skilt, og vi støttet henne hele veien. Hun slet med å finne seg til rette etter skilsmissen, men Åse og jeg gjorde alt i vår makt for at hun skulle ha det bra.
Vi dro henne med oss ut de dagene hun hadde lyst til å gjemme seg under dynen, og vi hjalp henne med å male og innrede den nye leiligheten da hun flyttet. Det var en vanskelig periode for alle parter, fordi vi hadde vært nære venner med mannen hennes også, og egentlig ikke ville ta parti.
Men det ble til at vi ga vår tid og støtte til Turid, for det var hun som var venninnen vår.
Ikke før Turid hadde kommet på plass og begynt å se fremover, døde Åses mann brått. En ny sorg tok plass i den lille gjengen vår, og vi samlet oss rundt Åse.
Hun var i en bunnløs sorg og trodde aldri at hun skulle komme seg videre. Men tiden hjalp til på sin måte, og fordi Turid hadde all verdens tid som skilt, var hun den som ofte dro innom Åse etter arbeidstid.
Allerede da kjente jeg på noen følelser som jeg ikke helt kunne plassere. Jeg var vant til at vi var sammen alle tre, og reagerte på at Turid og Åse hadde funnet hverandre gjennom sorgen og skilsmissen.
Selv var jeg fortsatt gift, jeg hadde fått mitt første barnebarn og hadde en del forpliktelser på fritiden. Jeg kunne ikke slippe alt jeg hadde i hendene og være der for Åse hver gang hun hadde det tungt. Jeg kunne snakke med henne på telefonen, mens Turid var den som var til stede.
Jeg merket at jeg ble sjalu. Turid og Åse dro ofte ut sammen. De hadde laget seg et livsmotto som handlet om at livet var for kort til å sitte inne.
Jeg følte meg på utsiden. For så fort jeg foreslo noe, hadde de enten lagt helt andre planer eller var så utslitt at de ikke orket å finne på noe som helst. Jeg følte meg avvist, og jeg led under disse følelsene.
I tillegg fikk jeg det for meg at de pratet bak ryggen min og at jeg ikke lenger var bra nok for dem.
Jeg, som var gift og levde et stabilt og trygt liv, var antageligvis for kjedelig og traust i forhold til dem, som pyntet seg for å gå ut og som også flørtet med menn og hadde sine affærer.
Les også (+): Jeg hadde vært utro. Straffen hans var knallhard
Jeg ville ta igjen
Dette gikk så hardt innpå meg at jeg selv begynte å trekke meg unna. Jeg takket nei de få gangene de spurte om jeg ville være med på kino eller gå en kveldstur.
Jeg unnskyldte meg med at jeg var travelt opptatt, men sannheten var at jeg slet med å forholde meg til den stadige avvisningen deres og følte at jeg tok igjen ved å takke nei.
Aller helst ville jeg at de skulle insistere på at jeg skulle bli med og kanskje komme på døren min og hente meg. For å vise meg at de virkelig ville ha meg med. Men det skjedde ikke, og jeg tok det som enda et tegn på at de egentlig ikke ville ha meg som venninne lenger.
Da Åse glemte bursdagen min for første gang, følte jeg det som et bevis på at hun ikke lenger brydde seg om meg. Hun beklaget riktignok et par dager senere og kom innom med en stor blomsterbukett, men jeg var helt sikker på at hun gjorde det fordi Turid hadde minnet henne på det, og at hun følte seg forpliktet til å gi meg noe.
Slik skapte jeg mange historier inni mitt eget hode, og kontakten mellom oss ble mindre og mindre. Til slutt opphørte den helt.
Jeg var i sorg, fordi jeg hadde mistet hele den fine gjengen jeg og mannen min gjennom så mange år hadde vært en del av. Jeg var lei meg og skuffet fordi mine nærmeste venninner hadde sviktet og avvist meg.
Jeg klarte ikke å snakke med noen om hvor vondt dette gjorde, før jeg tilfeldigvis møtte Turids søster Anne på kjøpesenteret.
Hun kom bort til meg og påpekte at det var lenge siden hun hadde sett meg. Hun la til at Turid syntes det var trist at jeg ikke lenger ville ha kontakt med henne og Åse.
Da kom tårene. Jeg sa noe om at jeg følte meg avvist og at jeg ikke følte meg velkommen lenger. Ordene fosset ut av meg, og ordet føle gikk hele tiden igjen.
Jeg følte det ene og jeg følte det andre. Til slutt stoppet hun meg og spurte om vi skulle ta en kaffe. Jeg ble med henne, fordi jeg følte behov for å sette ord på hvordan jeg opplevde det.
Les også (+): Jeg trodde det ville bli hyggelig å møte venninnen min igjen. Så feil kan man ta
Vi fikk snakket ut
Under denne samtalen ble jeg bevisst på hvor mye jeg egentlig følte og ikke visste. Anne bemerket det også, at jeg følte noe hele tiden, uten å ha funnet ut om det hadde rot i virkeligheten.
Hun hadde nemlig en helt annen versjon av hvorfor jeg sto på utsiden av vennskapet, og det var at jeg ikke viste noen interesse for å være sammen med Turid og Åse.
– Du har vel takket nei til veldig mye og gjort noen helt andre prioriteringer du også, sa hun.
Jo, jeg innrømmet det. Jeg hadde på en måte tatt igjen, for å vise Turid og Åse at jeg ikke alltid var tilgjengelig etter deres tid og planer. Altså hadde jeg selv hatt en sentral rolle i det jeg følte var Turid og Åses skyld.
I ni måneder hadde vi en pause i vennskapet vår. Først etter at jeg hadde pratet med Anne, ringte Turid meg og sa at tiden var inne for å ta en alvorsprat. Og den kvelden satt Åse, Turid og jeg oss ned og fikk pratet ordentlig ut om hvordan vi hadde opplevd denne tiden, og hvorfor alt ble som det ble.
Det var ingen som hadde gjort noe som helst med en dårlig hensikt. Men min følelse av å stå utenfor ble forsterket av at jeg hverken var enke eller skilt. Det var barnslig, men slik var det. Jeg innbilte meg at de hadde opprettet sterke bånd til hverandre som jeg ikke kunne ta del i, siden jeg var gift.
Vennskapet vårt ble for første gang satt på prøve, men nå har vi omsider fått ryddet opp i det. Jeg har forstått at det jeg føler og tenker ikke alltid er forenlig med sannheten. Det er gjennom åpenhet og kommunikasjon jeg kan få vite hva som egentlig skjer rundt meg.
Nå er vi tilbake der vi var før. Vi møtes ofte og tar vare på hverandre.
Det er ikke bare i ungdommen at et godt vennskap kan få en knekk. Så lenge vi styrer alt med følelsene våre, uten å finne ut av hva som egentlig ligger bak, kan et vennskap bli ødelagt, uansett alder.
Den lærdommen skal jeg ta med meg videre i livet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
