DE BLÅ SIDENE
Jeg mistet ikke bare min mann i skilsmissen. Jeg mistet også mine venner
Jeg fikk mye trøst fra alle rundt meg da mannen min forlot meg. Det såreste var at jeg var den eneste som var alene i omgangskretsen.
Denne vinteren er det tre år siden jeg ble ufrivillig separert og hele livet mitt ble snudd opp ned. Det kom som et sjokk for meg at mannen min hadde funnet seg en annen, og jeg gikk inn i en bunnløs sorg.
Jeg klarte ikke å se for meg at livet mitt skulle gå videre eller at jeg noen gang skulle smile og le igjen.
Våre to voksne døtre trøstet meg, mine venninner stilte opp og foreldrene mine viste sin støtte gjennom å gi meg forskudd på arv. De ville at jeg i hvert fall ikke skulle lide økonomisk, midt oppi alt annet.
Jeg følte meg lite verdt som kvinne og som menneske, og det var tider da jeg kun ønsket å dø. Alle rundt meg oppmuntret meg så godt de kunne. De tok meg med ut i skog og mark, de lyttet til min frustrasjon og de var rundt meg.
De ga meg trøst, og de var like rasende på eksmannen min som det jeg var. Det skapte en tilhørighet mellom oss, og jeg benyttet alle anledninger til å ta imot en skulder å gråte på.
Det som gjorde alt ekstra sårt, var at jeg var den eneste i min omgangskrets som var alene. De prøvde å inkludere meg i middagsselskaper og aktiviteter hvor alle kom som par, men det taklet jeg ikke. Jeg følte meg som et halvt menneske hvis jeg skulle komme og gå alene, og sitte rundt et bord hvor alle var par.
Etter hvert skjønte jeg at jeg trengte hjelp til å komme ut av depresjonen. Det ble starten på et behandlingsforløp hvor jeg gikk i terapi for å rydde opp i mitt indre kaos. Jeg måtte få taket på hvem jeg var, i kraft av meg selv.
Som en part i et ekteskap hadde jeg hatt mine vante roller, og jeg hadde følt en trygghet i det å være gift. Å leve og bo alene var skremmende, jeg hadde ingen tro på at jeg kunne takle det eller holde det ut.
Å gå i terapi endret mye. I de første månedene hadde jeg et stort behov for å snakke om sviket jeg hadde opplevd og hvor sint jeg var på eksmannen min. Jeg var fylt til randen av bitterhet, og tårene satt løst. Jeg hadde så mye på hjertet, så mye sinne og negative tanker. Men etter hvert begynte det å løsne.
Noe slapp taket i meg, og jeg klarte å ha mer fokus på meg selv og fremtiden min. I denne prosessen gikk jeg også tilbake i tid, og sammen med psykologen kikket vi nærmere på oppveksten min og hvem jeg var som barn. Da oppdaget jeg at jeg alltid har vært avhengig av å ha noen rundt meg.
Jeg hadde tett kontakt med familien min, jeg hadde venninner som alltid var der sammen med meg og jeg ble gift tidlig. Jeg fant ut at jeg alltid har mislikt å være alene og at det har vært tryggest med noen rundt meg til enhver tid.
Les også (+): Jeg trodde jeg fortjente å bli hånet av mannen min
Viktige erkjennelser
Jeg innså også at jeg hadde blitt mindre attraktiv med årene. Jeg hadde trøstespist gjennom de siste ti årene av ekteskapet og lagt på meg mye. Det var også en indikasjon på at noe var galt et sted, og jeg kom frem til at ekteskapet vårt ikke hadde vært så bra som jeg hadde innbilt meg.
Jeg hadde rett og slett fortrengt mine egne følelser og holdt fast i ekteskapet, selv om vi ikke hadde det så bra sammen. Den erkjennelsen var viktig for meg, fordi det fikk meg til å se at mannen min faktisk hadde tatt et ansvar ved å gå fra meg, fordi han heller ikke hadde det bra. Smerten og frykten min lå i at han valgte en annen kvinne og lot meg bli sittende igjen alene.
For vel et år siden følte jeg at jeg hadde fått mer kontakt med meg selv, og jeg følte meg sterkere enn noen gang, i sjel og sinn. Terapien hadde åpnet opp så mange stengte rom som jeg måtte jobbe med, og det første tiltaket jeg satte inn var å gå ned i vekt. Jeg ville føle meg vel, og jeg var klar til å endre på all den destruktive adferden jeg hadde hatt gjennom mange år.
Venner og familie ble overrasket over hvor målrettet jeg kunne være, og jeg følte at jeg hadde en heiagjeng på sidelinjen som ga meg masse skryt og oppmuntring. Med sakte steg gikk jeg ned i vekt, og jeg fant ut at jeg likte å trene. Det var noe jeg aldri hadde likt tidligere.
Jeg klippet meg i en ny frisyre og kjøpte nye klær. Og alle de positive tilbakemeldingene styrket selvtilliten min. Det var jeg som hadde beholdt leiligheten vår etter skilsmissen, og der tok jeg også grep. Jeg fikk malt vegger og tak. Jeg byttet ut gardiner, puter og sengetøy, og slik skapte jeg et nytt hjem med små midler.
Jeg har gjort mange gode endringer det siste året, endringer som jeg er stolt av. Men et skår i gleden er at flere av mine venninner har trukket seg unna meg. Det merket jeg tydelig etter at jeg ble bedt på middag av en hyggelig mannlig kollega, og at jeg etter det har takket ja til flere møter med menn som jeg har fått kontakt med.
Med stor entusiasme og glede over at menn har funnet meg attraktiv, har jeg også fortalt om dette til venninnene mine. Dessverre gledet de seg ikke på mine vegne, og det ble sårt for meg.
Jeg merker at de ser på meg på en helt annen måte. De er unnvikende når jeg spør om vi skal gå på konserter, ut for å ta et glass vin eller gå turer.
Jeg oppdaget også at de var på turer og gjorde aktiviteter uten å spørre meg om jeg ville bli med, og det var tøft. Det ble faktisk såpass vanskelig at jeg tok kontakt med psykologen min igjen for å snakke om det.
Les også (+) Etter 25 års ekteskap fikk jeg vite sannheten da det en kveld plutselig ringte på døren
Nye venner
Etter mange samtaler forstår jeg nå at jeg ikke lenger er den samme Anita som jeg alltid har vært, og at det også gjør noe med venninnene mine. De opplever at jeg er annerledes og ukjent.
Det at jeg har gått ned i vekt og at jeg ser bedre ut enn noen gang, kan også skape noen følelser hos dem som ikke faller heldig ut for meg.
Som gruppe ønsker de antageligvis at alt skal være slik det alltid har vært, og nå som jeg har vist at jeg både er handlingskraftig og ferdig med ekteskapet mitt, så er jeg heller ikke så lik dem som jeg en gang var.
I dag er jeg selvstendig og klarer meg bra, mens de fortsatt lever i sine ekteskap og ikke ser ut til å ønske endringer rundt seg.
Det har gått opp for meg at jeg har vært i en rivende utvikling etter skilsmissen og at terapitimene faktisk har endret mitt eget syn på meg selv.
Som nyskilt og sårbar visste alle rundt meg hvordan de skulle møte meg, trøste meg og være der for meg. Men som samlet og stabil, med god kontroll over livet mitt, så blir det vanskeligere for venninnene mine å forholde seg til meg.
Derfor er jeg nå i ferd med å skape nye vennskap. Jeg har fått en hyggelig kollega som treningspartner, og vi trener flere ganger i uken. Jeg har nylig meldt meg inn i et kor, og også der har jeg møtte hyggelige damer som jeg kommer godt overens med. I tillegg skal jeg gjøre noe jeg alltid har drømt om, helt siden jeg var barn: Jeg skal ta ridetimer.
Jeg aner ikke om jeg vil finne tilbake til mine gamle venninner igjen, for jeg kan også tenke at de trenger litt tid for å klare å se meg som den jeg er i dag, og ikke den jeg var.
Tiden vil vise om vi får gjenopprettet kontakten. Imens jobber jeg for å skape den hverdagen jeg finner mest glede i, og underveis er jeg åpen for nye vennskap.
Jeg ser lyst på fremtiden og er både stolt og glad over min nye selvstendighet og alle de positive endringene jeg har klart å gjennomføre.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
