Leserne forteller
En setning fra mannen min knuste drømmen jeg hadde båret på hele livet
Endelig hadde jeg alt jeg hadde drømt om, mann, barn og hus. Så slapp han bomben.
Jeg sitter her ved det lille kjøkkenbordet mitt og skriver. Ved siden av meg har jeg et lite glass med kald hvitvin og en skål med grønne oliven med fetaost i, og kroppen kjennes rolig og balansert. Det er en god følelse.
Planen min nå i kveld er å dele historien min om en familie som gikk i oppløsning mot min vilje.
Som mor til to små barn hadde jeg et stort ønske om å få til det store familieprosjektet, ja, jeg drømte til og med om å få et tredje barn.
Thomas og jeg hadde holdt sammen siden vi møttes på fest som unge tidlig i 20-årene. Vi hadde begge erfaringer fra tidligere forhold, men ingen av oss hadde bodd sammen med noen før.
Da vi flyttet sammen, kjentes det veldig riktig for oss begge. Vi var begge klare for å slå oss til ro – bli ordentlig voksne.
Han var en fin mann å stifte familie med, og jeg var lykkelig. Når jeg tenker tilbake på rekkehuset vi kjøpte og pusset opp, slår det meg først og fremst at det var en fantastisk tid.
Vi var stolte over å eie egen bolig og var ivrige etter å få det slik vi drømte om.
Kjæresten fridde til meg før alle vennene våre kom på innflytningsfest, og da de kom inn døren, sto jeg med en hånd løftet mot dem; jeg hadde fått en ring med en diamant. Gratulasjonene fylte hjemmet vårt og spontane lykkeklemmer ble delt.
Jeg ble gravid og bryllupet ble satt på vent, men det gjorde ingen ting, for vi hadde all verdens med tid. Vi fikk en sønn og livet ble helt annerledes og ikke så fritt som før, men vi koste oss, begge to.
Jeg elsket å se Thomas bli den pappaen jeg som barn drømte om å ha. Min mor var alenemor, og jeg hadde ingen pappa i livet mitt.
Når jeg så ham bysse og trøste vår lille gutt, lovet jeg meg selv at vår familie skulle holde sammen for alltid. Vi skulle være venner, være gode mot hverandre og unne hverandre alt godt.
Les også (+): Han var drømmemannen. Da vi fikk barn forandret han seg totalt
Hvor ble kjærligheten av?
Halvannet år etter at vi fikk vår første sønn, ble jeg gravid igjen, og igjen ble bryllupet satt på vent
«Det haster ikke, vi gjør det med to barn som hovedgjester», var vi enige om.
Vi var et samkjørt par, som sjelden kranglet, og ofte tenkte jeg at Thomas var min aller beste venn.
Mitt andre svangerskap ble ikke så lett som det første, og da vi fikk datteren vår, var jeg i grunnen ganske så sliten både mentalt og fysisk.
Det skulle også bli vår erfaring at å ha ett barn er som ingen ting, men å ha to er som å ha ti. Slik føltes det.
Jenta vår hadde kolikk og ville ha pupp minst hver andre time hver natt, og mangelen på søvn gjorde meg gretten og negativ, det ser jeg i dag.
Thomas gjorde det han kunne, men måtte etter hvert sove på et annet rom for å klare å stå opp om morgenen og gå på jobb.
Hvor ble kjærligheten av i denne tiden? Jeg ser at situasjonen på mange måter veltet oss. Men da jeg sto i det, så jeg på det som en fase vi måtte komme oss igjennom.
Jeg merket at kjæresten min var annerledes med meg allerede halvannet år etter at vi fikk Maja. Da jeg sa at jeg endelig begynte å føle meg klar for et bryllup, sa han at det ikke hastet.
Deretter kom setningen: «Er det egentlig så viktig?»
Kanskje burde jeg ha blitt urolig, men det ble jeg ikke, for i mitt hode skulle det være oss to. Rundt oss skilte venner lag, og de delte på å ha omsorgen for barn.
Når jeg snakket om det og sa at jeg ikke forsto hva de tenkte på, ville ikke Thomas gå inn i det.
Han hadde bestemt seg
I dag vet jeg at han i mer enn ett år gikk og tenkte på de følelsene han ikke lenger hadde for meg, og at han på et tidspunkt møtte en tidligere ungdomskjæreste, som han forelsket seg i på nytt.
Han sendte en melding en formiddag om at vi måtte snakke sammen, og først da ante jeg uråd. Det var som om det snek seg inn en frykt i meg, som gjorde meg uvel.
Og han pyntet ikke på noen ting, men sa alt som det var. Han hadde møtt en annen og kunne ikke lenger forsøkte å fornekte det.
«Følelsene er så sterke at jeg ikke har noe valg. Du og barna betyr mye for meg, men vi to har mistet det som var mellom oss», sa han.
Jeg ble så opprørt og lei meg at jeg ble helt fra meg.
«Men hva med barna våre, vi var jo enige om at de ikke skulle få et skilsmissehjem!»
Jeg klandret ham for å være uansvarlig, og jeg sa at han var forpliktet til å gå i terapi og kjempe for oss og familien vår.
Da vi satt i terapi, sa han at det ikke var vits i å forsøke, for han hadde bestemt seg. Prosessen hans hadde vart i halvannet år.
Jeg var så fortvilet at jeg bare satt og gråt. Våre to barn skulle bo annenhver uke hos Thomas og meg, og jeg kunne ikke se for meg hvordan det ville bli å være borte fra dem halvparten av tiden.
Hjemmet vi hadde etablert, måtte selges, og det var også en sorg. Det var med liten entusiasme at jeg flyttet inn i en leid bolig.
«Det blir bra for deg å få litt alenetid. Du har vært sliten, og vi har merket at du har slitt fordi du ikke har vært så glad som du pleier», sa bestevenninnen min, men jeg så mørkt på alt.
Les også (+) Han gikk fra meg da datteren vår ble født. Nå sto han her og trodde han kunne være en del av familien
Jeg var forlatt og alene
I en tid syntes jeg veldig synd på meg selv. Jeg var forlatt og kunne ikke gi ungene mine det familielivet jeg hadde bestemt meg for å gi dem, og det var Thomas som var skyld i at det ble slik.
Når jeg så på forlovelsesringen, kjente jeg på en voldsom bitterhet. Iblant følte jeg at jeg hatet ham.
Fordi jeg måtte, pakket jeg en bag til barna annenhver uke. Vi sørget for at ungene ble levert og hentet hver mandag morgen, og jeg vekslet bare de mest nødvendige ordene med Thomas.
Jeg så at barna var glad for å se ham, og jeg så at han var glad for å se dem. Når de var ute av huset, ryddet jeg raskt og gikk på jobb. Tanken på at jeg skulle være alene i syv dager, gjorde meg trist.
Men etter hvert ble ting bedre. Jeg har to venninner, som også har barn annenhver uke, og vi begynte å gå turer og spise middag sammen.
De fikk meg til å se etter en leilighet å kjøpe, og da kjøpet var gjort, hjalp de meg med å pusse opp. Gradvis kom latteren og gleden inn i hverdagen igjen.
Det gikk opp for meg at det i grunnen var deilig å være mamma og ha fri annenhver uke. Jeg visste jo at barna hadde det topp hos pappaen sin, så det trengte jeg ikke å bekymre meg for.
Fordi jeg fikk søvnen tilbake og ikke hadde alt stresset og maset hele tiden, fikk jeg tilbake humøret og overskuddet.
Til og med Thomas kommenterte at jeg så bedre ut, og han sa at det gledet ham å se. Vi begynte å kommunisere bedre, og vi fant ut av vi fungerer bedre som venner.
«Sammen skal vi gi barna en god oppvekst, bare i hvert vårt hjem», var vi enige om.
Det er flere år siden familieprosjektet mitt gikk i oppløsning, og jeg er i dag en tilfreds mamma, som har ungene mine annenhver uke.
Jeg elsker å være sammen med Odin og Maja, men synes også at det er fint å ha dager for meg selv. Slik det er nå, brenner jeg energi sammen med barna og hviler ut og henter krefter når de ikke er hos meg.
Når samarbeidet fungerer mellom deg og barnas far, tenker jeg at det er en fantastisk situasjon å ha delt omsorg.
Vi er kommet så langt i vår prosess at vi også iblant samles til middag, alle fire. Våre barn ser at mamma og pappa bryr seg om hverandre fortsatt, bare ikke som kjærester.
Vi kom oss gjennom det – jeg klarte å finne tilbake til meg selv og gleden. Og når jeg klarte det, vil andre kunne klare det også. Man må bare ha troen på at brikkene faller på plass til slutt.
