Kjæresten min har en kriminell fortid. Men jeg nektet å gi opp kjærligheten

Det norske samfunnet er tuftet på gode verdier. Når en person har begått kriminalitet og straff skal utmåles, tas det hensyn til den tidligere kriminelle løpebanen.

En ung person som ikke har lang «fartstid» som forbryter, kan få samfunnsstraff i håp om at dette er det som får ham eller henne på rett spor. Når straffen er sonet, gis vedkommende en ny sjanse, gjerne gjennom hjelp til å komme seg i jobb.

Jeg møtte en ung mann som hadde vært i en slik situasjon.

Vi var begge midt i 20-årene da vi ble kjent på en fest, og jeg falt for ham. Det var noe med hans tilbaketrukkethet som gjorde meg betatt og nysgjerrig.

Noen i min familie påstår at det var min naive tanke om at jeg kan redde mennesker som slo inn, men det er ikke sant. Allerede som ung var jeg typen som alltid ser etter det beste i alle, men jeg var ikke dum. Hadde Jonas vært ond eller sleip, ville jeg ikke ha forelsket meg i ham slik jeg gjorde.

Jeg så noe i blikket hans som fortalte meg at han var en god person. Jeg hørte noe i stemmen hans som sa at han var til å stole på.

Han hadde lang fartstid som ungdomskriminell. Narkotika, stjeling av biler og bruk av falsk legitimasjon var noe av det som sto på rulle­bladet hans. Den første tiden etter at vi ble kjent med hverandre, snakket han ikke om dette, men jeg forsto at det var ting i hans fortid som var vanskelig.

I byen vi bor i snakket folk, og min mor, som jobbet i helsevesenet, hadde hørt om hans ville liv. Det hadde venninnene mine også.

– Ærlig talt, du kan ikke bli kjæreste med ham, sa de.

Jeg hørte hva de sa og forsto hva de siktet til, men før jeg visste ordet av det, var jeg så forelsket at det ikke lenger var mulig å avslutte forholdet.

Jonas hadde fått jobb i et firma som lærling da vi ble et par. Med andre ord var han på rett spor. Problemet var alle de gamle vennene hans som ikke ville endre livet sitt, men som fortsatte med småkriminalitet.

– De er de eneste vennene jeg har, husker jeg at han sa.

Forelsket

Etter hvert forsto han at han ikke lenger kunne «henge» med dem. I noen år var det stort sett bare han og jeg som var sammen. Jeg elsket å være rundt ham, for han var snill og god. Jo bedre kjent vi ble, desto mer åpnet han seg.

Han var full av overraskelser og hemmeligheter. For hver ting jeg fikk vite, kom vi enda nærmere hverandre.

Mens mine foreldre fortsatte å være skeptiske og nærmdt lette etter uærlighet hos Jonas, ble jeg mer og mer glad i ham. Han var oppmerksom og arbeidsom og uttrykte takknemlighet for å ha meg i livet sitt.

– Du betyr alt for meg. Uten deg hadde jeg ikke hatt et liv, sa han.

Han delte sin forferdelige barndom, en rystende historie om en far som ruset seg og slo både ham, broren og moren.

Moren ruset seg på smertestillende og beroligende medisiner, så egentlig var ingen ting normalt hjemme hos dem. Da jeg fikk vite dette, forsto jeg hvorfor han fikk en slik utagerende og vanskelig ungdomstid.

Et barn som vokser opp i fattigdom og med foreldre som gir blaffen, glir ikke inn i gjengene med barna fra de normale og vellykkede familiene.

En gutt som ikke får støtte hjemmefra og utsettes for vold, blir bitter og sint på samfunnet fordi livet er urettferdig. Han vil lett havne i feil miljø og begå lovbrudd. Jeg har ingen problemer med å se disse mekanismene.

Noen ganger når han delte sine triste øyeblikk, rant tårene nedover kinnene mine, og jeg ønsket bare å holde rundt ham og gi ham trøst.

Les også (+): Datteren min var så forskjellig fra meg. Kunne noen ha ha gjort et bytte på fødeavdelingen?

Omsorgssvikt

Når et barn kommer hjem flere dager etter hverandre til kaos, der det ikke finnes mat noe sted, er det omsorgssvikt på det verste, men han vernet om familien sin og delte aldri med noen hvordan det var hjemme. Han beskyttet foreldrene, som ruset seg på hver sin måte.

En gang ble han slått og slengt rundt av faren fordi han gikk mellom da faren slo moren. Han var 13 år og orket ikke lenger å se på grusom­heten. Da han etterpå lå forslått på gulvet i kottet, ba han til Gud om å få dø.

Da jeg fikk disse historiene, ble jeg enda mer glad i ham. Hos meg skulle han få det godt, fordi han fortjente det.

Det min elskede trengte, var kjærlighet og trygghet, og det fant han hos meg. Hans liv snudde da vi ble et par.

Det rare er at min familie fortsatte å være skeptisk i mer enn ti år. Det var som om de ikke klarte å tro at en tidligere kriminell kunne snu sitt liv og bli en bedre person.

For eksempel ville de ikke at han skulle gå inn i deres hjem alene. Tenk om han stjal noe! Jeg glemmer ikke da moren min sa at uærlighet ikke bare forsvinner hos en person. Jeg forsto hva hun siktet til og ble veldig såret.

Selv tvilte jeg ikke ett sekund på Jonas. Jeg så oppriktigheten og gleden over å være ivaretatt. Jeg så takknemligheten han følte fordi jeg hadde gitt ham sjansen til å få et vanlig liv.

Les også (+): Jeg mistet kontrollen, og havnet inni en egoistisk, selvopptatt boble

Livets verdi

De første årene vi var sammen, så jeg at Jonas ble trygg og ansvarsbevisst. Han besto lærlingprøven og fikk fast jobb. Til vår lykke hadde han en sjef som stolte og trodde på ham.

Da jeg oppdaget at vi ventet vårt første barn, ble kjæresten min forfremmet. Lykkelig fridde han til meg, og det var fantastisk. Endelig hadde han fått en dose selvtillit og tro på at også hans liv hadde en verdi.

Nå er det mange år siden jeg ga min mann sjansen til å bli en annen versjon av seg selv. Og vi har to flotte, oppegående barn som er i gang med utdannelsen.

Ingen av dem har ramlet utpå. Ingen av dem har hatt en utagerende ungdomstid. De har vokst opp med en pappa som har elsket dem over alt, og som hele veien har stilt opp for dem.

Jonas hadde ikke en far som var der for ham, så han manglet en rollemodell. Til tross for det har han vært verdens beste far.

Jeg har mange ganger gjennom årene tenkt på dette, og hver gang er jeg blitt fylt av takknemlighet for den godtroende siden av meg selv, den som overkjørte tvilen jeg følte, og bestemte at jeg skulle gi ham sjansen.

Vår historie er et bevis på at alle mennesker trenger å bli møtt med forståelse, anerkjennelse og respekt. De fortjener å få en ny sjanse. Det er mulig å endre et dårlig liv til et som er bra.

Jeg sitter her og er veldig stolt av mannen min. Gjennom frivillig innsats i fotballen i mange år, har han nå tatt på seg jobben med å få halvkriminelle gutter til å spille fotball.

Han sier at han tror på at samholdet, idrettsgleden og verdiene fotballen bringer med seg, kan snu noens liv. Jeg heier på ham, og jeg heier på dem.

Til alle andre vil jeg si: Ikke døm så lett. Let etter det gode i møtet med andre menn­esker.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Jeg ble betatt av en pasient. Det som skjedde, fikk fatale konsekvenser

Jeg gjorde noe ingen andre i bygda hadde gjort før, og det skulle koste meg dyrt