Jeg ville være elskerinnen hans. Det jeg gjorde, var utilgivelig

Betydningen av å ha en tilstedeværende mor er opplest og vedtatt. Fravær av en ordentlig mamma kan føre til at det ikke går så bra med barn. Jeg har tenkt mye på dette på grunn av min egen historie. Når jeg nå sitter her og deler den, er jeg blitt en voksen dame, litt klokere enn jeg var for mange år siden.

Hvis min datter skulle ha fortalt om sin oppvekst, er jeg redd det hadde satt meg i et veldig dårlig lys. «Dessverre tenkte min mor bare på seg selv», ville hun sannsynligvis ha sagt.

Hun jobber med barn og er opptatt av deres ve og vel, og hun er tydelig og klar og legger ikke skjul på hva hun tenker. Heldigvis for meg er hun også så klok og raus at hun klarer å tilgi og legge bak seg vonde ting.

– Det var ikke nok

Jeg var 24 år da jeg fødte henne. Kjæresten min var en snill og god ung mann, som gjorde alt han kunne for både meg og barnet vi fikk.

Dessverre var ikke dette godt nok for meg. Jeg hadde i flere år hatt en omflakkende tilværelse med jobb- og kjærestebytter, store drømmer og enorme forventninger til livet.

Der andre mødre blir fylt av en enorm kjærlighet, ble jeg fylt med uro og frustrasjon da jeg fikk barn. Jeg følte meg fanget, kneblet og låst. Det lille vesenet som krevde meg, vekket ikke de store følelsene i meg. Mannen min var kjedelig i mine øyne. Han eide ikke spontanitet og var opptatt av ting som ikke betydde noe. Han hadde ingen ambisjoner eller eventyrlyst.

Foreldrene mine var glad for at jeg hadde slått meg til ro. De tenkte at jeg hadde godt av å lande i noe «ekte». Det ekte var for dem familielivet med en snill mann og et barn som trengte meg.

Men jeg måtte ha luft under vingene. Da jenta mi var to år gammel, spurte jeg mannen min om det var greit at jeg reiste på ferie til et sydeuropeisk land sammen med en enslig venninne.

Han sa ja. Snill og god som han var, nektet han meg ingen ting. Han elsket å være pappa og hadde en mor som kunne hjelpe ham med å få logistikken til å gå opp.

På mitt vis elsket jeg datteren min. Jeg syntes hun var nydelig, men også veldig krevende. Hun hadde sterk vilje og masse energi, og jeg ble sliten av å løpe rundt etter henne.

«Er dette alt, skal dette være livet mitt?», husker jeg at jeg tenkte. Jeg følte at jeg gikk rundt meg selv. Det var ikke det livet jeg drømte om å ha.

Allerede på flyet følte jeg et lykkekick. Jeg sa til venninnen min at det føltes deilig å komme bort fra den grå hverdagen. Hun hadde ingen familie og sa at hun forsto meg.

– Det er grunnen til at jeg fortsatt er alene, sa hun.

Jeg sa at jeg misunte henne det livet hun hadde.

Les også (+): Sønnen min ville ikke være pappa, så jeg stilte opp. Det fikk uante konsekvenser

Forelsket i en eldre mann

På ferie i et land der menn liker blonde, pene kvinner, var vi to single damer som nøt å ha menns øyne på oss, og så skjedde det som snudde opp ned på tre menneskers liv.

Jeg forelsket meg hodestups i en forretningsmann som var 20 år eldre enn meg. Han hadde penger, var sjenerøs og kunne tilby meg alt jeg hadde drømt om. Han var gift, men skulle skilles, sa han.

Da jeg reiste hjem, hadde jeg en elsker som ventet på meg, og som ville at jeg skulle reise jorden rundt med ham.

Jeg vurderte ikke engang hvor klokt det var, men sa til mannen min at jeg ville skilles og flytte til utlandet. Hans største frykt var at jeg skulle ta med meg jenta vår, men det lovet jeg ham at jeg ikke ville gjøre. Helt ærlig, det hadde jeg ikke tenkt på heller.

En far ble alene med en liten datter, som ikke engang hadde fylt tre år.

– Mamma skal ut og reise, sa jeg, og så logget jeg ut av min norske, kjedelige tilværelse.

Jeg så meg ikke tilbake. Jeg visste hva folk ville si og tenke, men bestemte meg for å gi blaffen. Jeg var vanvittig forelsket og sa til meg selv at jeg ikke hadde noe valg. Vi lever jo bare én gang.

Kvinner som meg får et dårlig rykte, og jeg fortjente ikke bedre. Min mor var såret, lei seg og skuffet, og hun sa rett ut hva hun tenkte om min egotripp.

– Det du gjør, vil aldri kunne gjøre deg lykkelig, for du har sviktet ditt eget barn, sa hun.

Jeg gjorde det klart at hvis hun ville over­dynge meg med kritikk, fikk vi heller la være å ha kontakt, og slik ble det.

Jeg sendte gaver til jenta mi gjennom årene, og når jeg en sjelden gang, annethvert år, var hjemme i Norge, møtte jeg henne. Min eksmann etablerte seg på nytt og fikk et barn til.

Jeg så at datteren vår var knyttet til hans kone, men det var meg hun kalte mamma. Hun spurte aldri hvorfor jeg hadde reist fra henne. Når vi var sammen, hadde vi det fint. Jeg kjøpte henne med dyre gaver.

Les også (+): Jeg valgte bort familien min. Så sa broren min noe som fikk meg til å tenke

Ensomhet

Jeg var sammen med ham jeg trodde var min store kjærlighet. Vi bodde sammen i lange perioder når han ikke oppholdt seg i hjembyen. Men da vi hadde reist rundt og vært superforelsket i mange år, plasserte han meg i en leilighet i en by, og dro videre. Jeg var mye alene.

Gradvis følte jeg meg mer og mer ensom. Det ble mye tid til å tenke. Jeg brukte tid og krefter på å holde meg pen og ung, men hadde liten eller ingen kontakt med familien min.

Bare noen måneder etter at min eneste datter var ferdig med sin utdannelse, døde min mor. I begravelsen så jeg hvor mye kjærlighet det var i familien. Den eneste som sto utenfor, var meg. Jeg følte meg som en fremmed. Den datteren min søkte trøst hos, var sin far, men også hans kone.

Men hun kom til meg og ga meg en klem.

– Jeg håper at det går bra med deg, mamma, sa hun.

Hun sto rak og flott med sitt blikk plantet i mitt, og det slo meg hvor naturlig vakker hun var, og hvor sterk hun fremsto.

– Det går bra, hvisket jeg.

Men det gikk ikke bra, jeg følte meg mislykket og alene. Det året innså jeg at mitt liv i et annet land var bygd på en løgn. Mannen jeg hadde vært sammen med, kom aldri til å skille seg, og fant stadig på nye unnskyldninger.

Når han ikke var sammen med meg i leiligheten, var han sammen med sin kone i deres herskapelige hjem bare noen mil fra meg.

Det høres absurd, jeg vet det, men jeg var hans elskerinne og trodde han ville forlate henne til slutt.

Jeg fikk som fortjent.

Da jeg flyttet hjem, hadde jeg dog et håp om at jeg kunne bygge opp et forhold til datteren min. Å bli kjent med henne har vært en reise i klokskap. I rene ord fortalte hun meg om savnet og sorgen hun følte da jeg dro. Selv om hun var veldig liten, husket hun at hun spurte etter mamma. «Jeg lærte meg å blokkere savnet, så jeg har hatt det bra. Pappa har vært fantastisk», sa hun.

Da jeg kom alene til Norge, var det min datter som åpnet opp dørene for meg.

– Mamma, du valgte meg bort, og jeg er sint på deg, men jeg vil ikke at du skal føle deg alene. Derfor skal vi bli kjent. Jeg bærer ikke nag og er villig til å gi deg nye sjanser, sa hun.

Gjennom livet har jeg hørt mange historier om bitre ekser som legger hverandre for hat. Det rare er at min eksmann også behandlet meg godt. De siste årene har jeg feiret julen med dem alle. Til og med hans kone behandler meg bra.

Jeg vet at jeg ikke fortjener det. Jeg vet at jeg var en egoistisk og selvopptatt mor og kone, som ikke evnet å forstå livets mosaikk. Til min lykke er alle andre bedre mennesker enn meg. Det nyter jeg godt av. I går ringte jenta mi og gratulerte meg; jeg skal bli mormor.

– Takk, denne gangen skal jeg være en god omsorgsperson.

Det var alt jeg klarte å si. Jeg har fått mer enn jeg fortjener, og jeg kan på ingen måte takke meg selv for at jeg har verdens søteste og flinkeste datter.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Jeg var lei av å alltid ta vare på mann og barn. Så skjedde det som ikke skulle skje

– Mitt stille og fredelige ekteskap ble til en krig