Leserne forteller
Jeg valgte en gift mann. Hans ekskone la meg for hat og gjorde alt for å knuse meg
Han måtte skilles for at vi skulle få leve ut vår kjærlighet. Men ekskona ga seg ikke uten kamp.
Mot slutten av tenårene hadde Anders og jeg følge i to år. Jeg var svært forelsket og var sikker på at forholdet vårt ville vare livet ut.
Vi var sammen stort sett hver dag, og vi fablet om fremtiden og hvordan vi ønsket å ha det.
Allerede den gangen var vi veldig like på mange måter, og forholdet vårt var nært, åpent og fritt for krangel.
Dessverre skiltes våre veier. Anders dro i militæret, og jeg flyttet utenbys for videre utdannelse.
Tid og avstand gjorde slutt på forholdet. Vi kom vekk fra hverandre og mistet kontakten.
Jeg ble boende i Oslo og fikk etter endt utdannelse en bra jobb. Gjennom jobben traff jeg Eivind. Vi giftet oss og fikk to barn. Ekteskapet varte i nesten 15 år.
Da fant vi ut at kjærligheten mellom oss var borte. Den hadde vel heller aldri vært så sterk.
Skilsmissen var udramatisk, men det var en lang prosess å lære å leve alene. Hele nettverket måtte bygges opp på nytt.
Etter hvert fant jeg nye venner som jeg delte fritiden med. Jeg syntes jeg hadde et rikt liv alene, men savnet etter en livsledsager var der. Innimellom hadde jeg noen korte romanser.
Jeg hadde vært skilt i fire år da jeg ble invitert på hyttetur. En gjeng voksne, for det meste enslige mennesker, hadde leid en av Turistforeningens store hytter i Oslomarka.
Venner og venners venner var invitert, og jeg visste at det også skulle komme noen fra hjembyen min. Kanskje jeg ville treffe igjen gamle kjente?
Selv om jeg håpet å treffe kjente fra min barndoms by, var det ikke i mine tanker at jeg skulle møte igjen Anders. Vi ble vel like sjokkerte begge to da vi plutselig støtte på hverandre på parkeringsplassen utenfor hytta.
– Dette var da den hyggeligste overraskelsen jeg kunne få, sa Anders og løftet meg i været som han pleide å gjøre i gamle dager.
Han var slik jeg husket ham, selv om håret var blitt grått.
Han lyste som en sol da han så meg inn i ansiktet. Følelsene vi en gang hadde for hverandre, var der igjen for fullt, det kjente vi begge to.
Han var gift
Helgen gikk fort. Jeg husker ikke så mye hverken av arrangementene eller av de andre deltagerne. Det var bare Anders og meg hele tiden, og ingen av oss var særlig sosiale.
Det hadde vi ikke tid til. Vi hadde mer enn nok med hverandre. Vi pratet og gikk lange turer. Vi tok setningene ut av munnen på hverandre, og vi var enige om at dette måtte være skjebnen.
Anders var gift. Vanligvis ville jeg styrt unna på flekken, men det var umulig med Anders.
Det var for mye som bandt oss sammen. Jeg følte at Anders igjen var en del av meg.
Hans kone var i Syden på en ukes ferie sammen med barna og en venninne. Derfor hadde han sagt ja til et par venner som hadde invitert ham med på denne hytteturen.
Vi forlot hverandre med de beste forsetter om å la fornuften råde. Likevel snakket vi sammen allerede den kvelden vi kom hjem. Anders sto med mobiltelefonen i kjelleren og hvisket at han savnet meg.
– Jeg tenker på deg hele tiden, på de to flotte dagene vi har hatt, sa han.
Hva kan jeg si til mitt forsvar? Ikke annet enn at vi ble forelsket igjen. Vi opplevde at de gamle følelsene hadde ligget der hele tiden, og de blusset heftig opp igjen med én gang vi møttes.
Så begynte vi å møtes i smug. Jeg var lykkelig, men tanken på ekteskapet hans ga meg dårlig samvittighet. De gangene han klarte å få til en overnatting, hadde vi det deilig, men skyldfølelsen slapp aldri taket helt.
Til tross for den dårlige samvittigheten ville jeg ikke gi slipp på Anders. Jeg ville ha ham fullt og helt inn i livet mitt. Følelsene var sterkere enn fornuften. Og Anders var like ivrig og forelsket i meg som jeg var i ham.
Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden
La alle kortene på bordet
Etter et halvt år ba jeg Anders om å ta et valg. Jeg orket ikke lenger et hemmelig forhold basert på løgner og fortielser. Han måtte velge, sa jeg.
Jeg visste at jeg risikerte å miste ham, men den sjansen fikk jeg ta.
Anders trengte ikke lang betenkningstid. Han var sikker på sine følelser, det som var mellom oss, var mer enn en forbigående forelskelse.
I tillegg til mange felles interesser hadde vi også felles referanser fra fortiden. Og vi trivdes vanvittig godt sammen.
Det ble skilsmisse og en grusom tid for Anders. Han la alle kortene på bordet og fortalte at han hadde truffet igjen meg, ungdomskjæresten.
Dermed måtte jeg ta den støyten jeg hadde vært så redd for. Jeg ble fienden, den andre kvinnen, som hensynsløst gikk inn og ødela et ekteskap.
For hans kone ga seg ikke uten kamp. Hun ringte, hun skrev brev. Hun dukket opp og ringte på døren min. Hun satt i timevis i bilen utenfor huset mitt, enda det var mange mil som skilte våre hjem.
Hun var desperat etter å få tilbake Anders og etter å få satt meg på plass. Anders kunne fortelle om hvor inderlig hun hatet meg.
Jeg leste ikke brevene, kastet dem bare. Men at hun var så energisk og utholdende i kampen om å få Anders tilbake, gjorde meg nervøs.
Jeg hadde problemer med å sove og fikk angst for at hun plutselig skulle dukke opp.
Det var en forferdelig periode. Jeg begynte å tenke at kjærligheten vår kostet for mye. Anders’ kone ga meg så mye dårlig samvittighet, og jeg tok hele situasjonen sterkt innover meg.
Men Anders var bestemt. Han kunne ikke fortsette ekteskapet og prøvde gang på gang å forklare henne at hun heller ikke ville få det godt så lenge han elsket en annen.
Det tok noen måneder før brikkene begynte å falle på plass. Huset deres måtte selges. Og siden Anders flyttet hjem til meg, måtte han også få seg ny jobb.
Hans kone laget mange scener og gjorde hva hun kunne for å stikke kjepper i hjulene for Anders, både økonomisk og følelsesmessig.
Hun ønsket at han skulle kjenne den samme smerten han hadde påført henne, det var en setning hun gjentok gang på gang.
Hun gjorde også hva hun kunne for å skape dårlig forhold mellom Anders og døtrene hans. De to jentene tok avstand fra faren i denne perioden. De tok selvsagt morens parti og ga uttrykkelig beskjed om at Anders ikke burde forvente at de ville ha noe med meg å gjøre.
Og det gjaldt visstnok for all fremtid. Anders ble pent nødt til å besøke dem, hvis han i det hele tatt skulle se døtrene.
Håpet vårt er at tiden vil mildne den verste bitterheten, og at jentene vil forstå faren bedre når de selv blir eldre.
Barna mine derimot har vist stor forståelse hele veien, og de er svært begeistret for Anders.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Sterk kjærlighet
Det har vært mange nedturer, men kjærligheten vår er sterk. Den har holdt oss oppe, og den har holdt oss sammen. Vi ønsker begge inderlig å leve resten av livet sammen.
Nå er vi på vei til et liv i fellesskap. Anders har fått et bra jobbtilbud. Og nå som vi har flyttet sammen, kan jeg endelig introdusere ham for vennene mine. Familien min kjenner jo Anders fra før, så der har vi bare fått positiv respons.
Jeg er lykkelig, men jeg tenker mye på Anders’ ekskone. Jeg føler med henne og har ingen problemer med å forstå at hun både har hatt og har det vanskelig.
Noen ganger har jeg lyst til å forklare henne hvilke krefter det er i kjærligheten og hvor vanskelig, ja, umulig det ville ha vært å si nei til noe slikt.
Det som har skjedd mellom Anders og meg, er absolutt ikke noe forbigående. Det er ekte og dypt.
Jeg har dårlig samvittighet og er ikke stolt av hva jeg har gjort. Men jeg kunne ikke handlet annerledes. For side om side med skyldfølelsen bobler gleden.
Jeg er så uendelig glad for at jeg har møtt Anders igjen, glad for at den kjærligheten jeg trodde på som 18-åring, aldri døde. Den var like sterk da vi traff hverandre igjen, nesten 25 år senere.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
