brevet jeg aldri sendte
Jeg så på deg som den ekte pappaen min, selv om du var stefar. Så kom arveoppgjøret
Jeg har alltid tenkt på deg som pappa, aldri stefar.
Kjære pappa
Dette er et brev til deg, du som har vært som en ekte far for meg hele mitt liv.
Helt siden du kom inn i livet til mamma, som var helt alene om ansvaret for meg, var du der for meg, stilte opp og oppførte deg som min pappa.
Jeg har alltid visst at du egentlig ikke var pappaen min – at han som var det, bodde et helt annet sted og levde som om jeg ikke fantes. Det betydde ingen ting, for når jeg kom hjem, hadde jeg likevel en pappa.
Deg.
Når jeg tenker tilbake, må jeg gi deg masse skryt, for da du og mamma ga meg to små søsken, gjorde du ikke forskjell på oss, i hvert fall ikke på en måte som jeg merket.
Du hentet meg like ofte på fritidsaktiviteter som du hentet dem, og du satte deg ned med matematikkleksene mine like gjerne som du gjorde med deres.
Nei, pappa, det er ikke mye å klage på når det kommer til den måten du forvaltet din farsrolle på overfor meg da jeg vokste opp.
At jeg var likestilt med mine to andre søsken bare visste jeg. At du var like glad i meg som du var i dem, lå i luften hjemme. Jeg følte meg ikke tilsidesatt og savnet ingen ting. Du og mamma var foreldrene mine, og han som bodde langt der borte, som hadde skapt meg, tenkte jeg i grunnen ikke på.
Nå tenker jeg på ham, og det skyldes at du er død. Jeg fikk sjokk da mamma fortalte meg at du hadde særeie på huset og hadde testamentert to tredjedeler til mine to yngre søsken.
Mamma fikk en tredjedel, hun også, men det ble presisert at hun må dele den tredjedelen mellom alle sine tre barn den dagen hun faller bort. Tenk, det sørget du for.
«Du ble aldri adoptert av pappa, og derfor er det sånn», forklarte mamma meg. Men jeg klarer ikke å forstå valget ditt.
Det var alltid viktig for deg å vise meg og resten av verden at jeg var likestilt. Hvorfor får jeg da ingen ting etter deg?
Vel, ingen ting er ikke sant, for du ga meg et gullsmykke som en gang hadde tilhørt den bestemoren du var så glad i. Selvfølgelig ble jeg takknemlig for det, men samtidig følte jeg meg såret. Hvorfor gjorde du plutselig forskjell etter din død? Hva fikk deg til å tenke som du gjorde?
Vi vet alle at den biologiske faren min ikke eier noe som helst og at jeg ikke kan vente en arv fra ham, så det er ingen forklaring.
Det som nå er trist, er at mine to søsken synes jeg overreagerer. «Han var jo ikke faren din, det har du alltid visst, og det var han som hadde verdiene», sier de nå. Det gode forholdet vi en gang hadde, er i ferd med å smuldre bort.
Nei, pappa, det siste du gjorde i livet, knuste min forestilling om likeverd i vår søskenflokk, og den ødela bildet av deg som min elskede pappa. Når det kom til stykket, var jeg ikke din i hjertet ditt, for hadde jeg vært det, ville du ha sørget for meg også.
Hilsen meg
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
