BREVET JEG ALDRI SENDTE
Du var alltid så perfekt, men i går ramlet du helt sammen foran meg
Sannheten kom frem til slutt.
Kjære venninne, du som jeg i alle år, av grunner jeg ikke helt har forstått selv, har følt en slags distanse til.
Nå forstår jeg hvorfor det føltes slik. Du har vært en dame som har vært opptatt av å fremstå som perfekt, og du har aldri delt av livets skyggesider. Når det er slik, kommer man ikke hverandre nær.
Vi har vanket i samme gjeng siden vi flyttet inn i samme nabolag som unge småbarnsforeldre.
Jeg husker at jeg syntes du virket så flott, og at hjemmet ditt alltid var perfekt. Når du var sammen med mannen din, strøk du ham kjærlig over hodet og ikke ett vondt ord ble sagt mellom dere.
«Mellom dem er det virkelig kjærlighet», husker jeg at jeg sa til mannen min.
Han og jeg har ofte vært uenige og småkranglet, også blant andre. Kanskje misunte jeg deg fordi dere virket så harmoniske.
Etter hvert som barna våre ble større, forsto jeg at det var viktig for deg at familielivet og alt rundt deg var uklanderlig.
Du snakket ikke om at sønnen din slet med det sosiale samspillet på skolen. Dette fikk jeg høre av andre. Da jeg spurte deg hvordan det gikk, sa du alltid at det gikk bra, og du skrøt av din lille gutt, som var så god i idrett.
Hvorfor er det så vanskelig for noen å snakke om ting som er vanskelig? Hvorfor klarte ikke du å åpne opp? Jeg bød på mine problemer og utfordringer, og du lyttet, men ga ikke noe tilbake.
Jeg ser nå at vi ikke ble nære venninner, men bare overfladiske venner, nettopp fordi du ikke delte ditt liv. Du diktet opp en sannhet og idylliserte din hverdag i alle henseende.
Det rare er at jeg ikke avslørte at du egentlig var både usikker og trist.
I går ramlet du sammen foran meg, og plutselig så jeg alt slik det var. Ekteskapet ditt hadde vært dårlig i mange år, og sønnen din fikk en diagnose for flere år siden.
Ikke noe av dette har du snakket om. Stakkars deg, som har båret på så mye.
«Du skulle ha fortalt meg, da kunne jeg ha hjulpet deg», sa jeg.
Så sårbar som du fremsto, hadde jeg aldri trodd at du ville bli. Egentlig var jeg både overrasket og sjokkert over at forsvarsverket falt så voldsomt sammen.
Da jeg satt sammen med mannen min etterpå og fortalte ham hva du hadde sagt, ble også han satt helt ut.
«Men de har jo alltid sagt at alt er bra!», sa han.
Du ringte meg for noen timer siden og angret tydeligvis på alt du hadde delt.
Du var redd for hva jeg ville tenke om deg nå. Kjære venninne, du skal vite at jeg tenker bedre om deg enn noen gang tidligere, og at jeg føler meg nærmere deg.
Faktisk er jeg blitt glad i deg fordi vi kan dele hverandres tanker.
Jeg håper at du fortsetter å være ærlig og sette ord på det som er leit i livet ditt, slik jeg gjør med det som er utfordrende i mitt. Gjør vi begge dette, kan vi støtte hverandre, og vår relasjon får en ny og dypere dimensjon.
Ikke angre. Vær glad for at du endelig åpnet opp.
Hilsen venninnen din
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
