Venninnen min flyttet inn til oss med babyen. Så skjedde det som ikke skulle skje

Kjæresten min og jeg fikk kjærlighetsbarnet vårt da vi var i begynnelsen av 20-årene. Og selv om ansvaret for vår lille datter var overveldende i starten, vokste vi i fellesskap med oppgaven. Innimellom kranglet vi, især om de praktiske gjøremålene, men stort sett hadde vi det godt sammen.

Vi var kanskje ikke like stormende forelsket, men vi hadde kjent hverandre siden vi var 15 år, så det ville kanskje være for mye å forlange.

I barselgruppen min var det en annen kvinne som også var blitt mor i ung alder. Hun var søt og utadvendt, og vi fant da også fort tonen. Vi gikk turer med barnevognene, pratet og lo, vi ble etter hvert veldig gode venninner.

Hun hadde imidlertid store problemer med barnefaren. De hadde kun vært kjærester i noen få måneder da hun ble gravid. Mens han ikke hadde vært begeistret for tanken om å få barn, hadde min nye venninne insistert på å beholde barnet. Men det var først nå som de var blitt foreldre, at de for alvor hadde begynt å lære hverandre å kjenne.

Min venninne beskrev kjæresten sin som umoden og doven – og som en som helst ville slippe å ha henne og datteren deres boende hos seg.

Han uffet seg over selv den minste ting, kjeftet på henne, og annenhver dag truet han med å kaste henne ut.

Hun hadde derfor allerede satt seg opp på venteliste for ny leilighet. Men listen var lang, så inntil videre hadde hun derfor ikke annet valg enn å bli boende sammen med sin vrange kjæreste. Av samme grunn møttes vi aldri hjemme hos henne.

Vi var alltid hos meg og drakk kaffe i sofaen, mens småpikene våre pludret ved siden av hverandre på et teppe.

Innimellom rakk samboeren min å komme hjem fra arbeidet sitt i et flyttebyrå mens vi satt der og skravlet.

Han var ikke like tilfreds med at jeg noen ganger satte ham i gang med å lage middag. Venninnen min så derimot imponert på meg. Kjæresten hennes kunne aldri falle seg inn å løfte en finger for å hjelpe med det praktiske. Dersom hun så meget som ba ham om å skifte en bleie på deres lille datter, ville han klikke helt.

Da jentene våre var ni måneder gamle, fikk jeg en sen kveld telefon fra henne, og hun fortalte at hun var kastet ut. Nå sto hun på gaten med sin lille datter sovende i barnevognen og ingen steder å gå.

Jeg sa selvfølgelig at hun kunne komme til oss, og så vekket jeg samboeren min og fortalte ham at min barselvenninne var på vei. Han så enda mer forvirret ut da jeg fortalte at hun skulle bo midlertidig på barnerommet.

– Hun må da ha andre hun kan bo hos?, sa han misfornøyd.

Jeg ristet på hodet. Foreldrene hennes bodde på en annen kant av landet. Bare fordi han ikke var begeistret for at vi skulle dele hjemmet vårt med venninnen min, kunne vi ikke la henne og datteren bli stående ute i kulden.

Hun var dypt takknemlig da jeg ba henne inn. I forkant hadde jeg gitt samboeren min klare formaninger om å oppføre seg ordentlig, og det gjorde han da også, selv om han stadig var litt misfornøyd med at datteren vår skulle sove mellom oss i dobbeltsengen.

Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden

Hygget oss

De første dagene unnskyldte venninnen min seg og beklaget om hun var påtrengende, mens samboeren min hviskende spurte meg hvor lenge jeg hadde tenkt å la henne bli boende.

– Inntil hun får sin egen leilighet, svarte jeg ham.

Allerede i løpet av den første uken hadde jeg vært med henne til kommunen, og til det utleieselskapet hun hadde skrevet seg opp på liste hos. De hadde satt henne på en akuttliste, men de kunne ikke si når hun ville bli tilbudt noe.

Jeg beroliget henne med at jeg overhodet ikke hadde travelt med at hun skulle flytte ut. Når samboeren min var på jobb, hygget vi oss med jentene og hjalp hverandre med det praktiske.

Vi kjøpte inn, vasket tøy, ryddet opp og lagde mat sammen. Og på den måten ble det også enklere for samboeren min. Han slapp alle huslige plikter.

Når vi alle tre satt rundt spisebordet, var det en hyggelig stemning. Vi snakket plutselig om helt andre ting enn vi pleide når vi bare var ham og meg – i alle fall inntil min venninne reiste seg og insisterte på å ta oppvasken, så vi kunne få litt tid alene med hverandre.

Hun sov imidlertid stadig på barnerommet, kun adskilt av en tynn gipsvegg. Og med datteren vår sovende mellom oss i dobbeltsengen, var det vanskelig å ha et sexliv.

Etter en måned hadde venninne min fortsatt ikke fått seg leilighet, og jeg begynte å bli utålmodig. Jeg likte godt å ha henne som venn, men jeg savnet å være alene med samboeren min og datteren vår.

Han virket imidlertid ikke lenger så utålmodig etter å bli alene med meg. Tvert imot. Han insisterte på å ta oppvasken sammen med min venninne, og når de sto der ute sammen kunne jeg høre hvordan praten gikk. Hvordan de lo og hygget seg. Når jeg kom ut dit, sendte han meg derimot et litt irritert blikk.

Jeg begynte også å legge merke til at han sendte henne annerledes og mer interesserte blikk når vi alle tre satt i stuen. Han henvendte seg mer til henne enn til meg, og jeg begynte å føle meg litt oversett.

Noe mellom dem

En natt våknet datteren hennes og gråt. Jeg kunne høre at venninnen min sto opp og tok datteren med inn i stuen. Mens jeg var på vei til å gli inn i søvnen igjen, hørte jeg at samboeren min sto opp og listet seg inn i stuen. Den lille hadde holdt opp å gråte, men likevel gikk det mer enn en halv time før han var tilbake i sengen.

Jeg begynte ikke bare å bli mer sjalu på mine egne vegne, men også på vår datters. For han var mer ivrig etter å hjelpe til med hennes datter enn vår. Han sprang galant til for å hjelpe til med barnevogn når det behøvdes, og når datteren skulle ha på seg utedressen.

En dag vi var alene, spurte jeg ham om det var noe mellom dem. Det benektet han, men rødmen på halsen hans fortalte en annen historie. Det gjorde også hans små smil og skjulte blikk til henne, og jeg fikk etter hvert en mistanke om at hun gjengjeldte følelsene hans.

Den fortroligheten jeg før hadde hatt med henne, forsvant også. Jeg kunne bare ikke avgjøre om det var sjalusien min, eller om hun hadde fått en høflig distanse til meg.

Problemet var at jeg ikke følte at jeg be henne flytte så lenge hun ikke hadde noe sted å flytte til.

I mitt stille sinn bet jeg i stedet tennene sammen og beroliget meg selv med at det ikke kunne være lenge til hun fikk sin egen leilighet.

Og en måned senere fikk hun tilbud om en leilighet. Lettelsen min var stor da samboeren min sammen med en kollega kjørte flyttebilen bort til ekskjæresten hennes og hentet møblene hennes. Mens de hjalp henne med å bære flyttelasset opp i den nye leiligheten, flyttet jeg like ivrig datteren vår tilbake til barneværelset. Nå ville jeg sette alt inn på at vi skulle få vår tosomhet tilbake.

Det skjedde imidlertid ikke. For da vi endelig hadde fått huset for oss selv, begynte samboeren min å unngå meg. Han var taus og virket nesten like uinteressert i datteren vår.

Etter en uke fortalte han at det var noe han ville si meg. Han fortalte så at han og min venninne var blitt stormende forelsket, og at det hadde skjedd allerede mens hun bodde hos oss.

Etter at hun flyttet, hadde han besøkt henne, og de hadde funnet ut at de ikke kunne være fra hverandre. To dager senere hadde han flyttet.

Hele min verden gikk i svart. Jeg følte meg så forrådt av de to menneskene som hadde stått meg nærmest. Det tok lang tid å komme over det. Men for min datters skyld ble jeg nødt til å bite tennene sammen, og etter hvert kom jeg meg ovenpå.

Les også (+) Jeg blir ikke kvitt svigermor. Hun er med overalt

Skeptisk

I dag, tre år senere, hilser jeg høflig på de to som sviktet meg, når vi møtes. Og når de kommer for å hente eller avlevere datteren min, kan vi også saktens sette oss ned alle tre og drikke en kopp kaffe, mens døtrene våre leker inne på barneværelset.

Min barselvenninne blir aldri min bestevenninne mer. Selv om hun i dag forsvarer seg med at man ikke er herre over sine egne følelser, så er jeg overbevist om at dersom hun virkelig hadde betraktet meg som sin venninne, så hadde hun ikke forelsket seg i samboeren min.

Allerede da hun fornemmet at hun var i ferd med å få følelser for ham, skulle hun av respekt for meg pakket sakene sine og flyttet hjem til foreldrene sine.

I stedet valgte hun å bli boende og la forholdet utvikle seg bak ryggen min.

Jeg har ikke mistet troen på kjærligheten. Den dukker nok opp den dag jeg føler meg klar igjen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg venter barn med to kvinner – nå har de rottet seg sammen

Da jeg giftet meg, glemte jeg en viktig person i livet mitt. En dag stod jeg der helt alene