Leserne forteller
«Du ser så lykkelig ut, å bli mor kler deg», fikk jeg høre. De skulle bare ha visst, tenkte jeg
Jeg hadde det fint i mitt helt ordinære familieliv, men så dukket en tidligere kollega opp.
Noen mennesker velger alltid seg selv først og gjør bare det som gagner egoet og egoistiske behov, mens noen ofrer seg, setter seg selv bakerst.
Jeg skal dele min historie som handler om å sette seg og sitt på vent av hensyn til andre. Hva er rett, og hva er galt – det har jeg tenkt mye på gjennom de siste 25 årene.
I mange år levde jeg det mange kaller et A4-liv, og det var ikke et dårlig liv, tvert imot på veldig mange områder bra. Ikke minst var det bra for de to jeg elsket mest, barna mine.
Jeg var bare 17 år da jeg fikk min første, ordentlige kjæreste. Da hadde venninnegjengen snakket mye om forelskelser og kjærlighet, og venninnene mine hadde for lengst gjort «det».
Min opplevelse av selv å oppleve det, ble nok mer dempet, men jeg likte vennskapet og tryggheten kjæresten min ga meg, og følelsen av å passe inn.
Når du hadde kjæreste, var du normal og ble akseptert, ingen pågående spørsmål ble stilt om hvorfor du ikke fikk kjæreste.
Hvorfor jeg ikke kjente meg igjen i de voldsomme beskrivelsene av forelskelse, forsto jeg ikke selv den gangen, men jeg dvelte ikke ved det, var fornøyd med tilværelsen, som den var.
Tom og jeg ble det kjæresteparet, som fortsatte å holde sammen, og da vi var tidlig i 20-årene, ble jeg gravid og vi giftet oss.
Familien min satte umåtelig pris på mannen min, og han var den snilleste og mest hjelpsomme partneren jeg kunne ha fått.
Han var en fantastisk far. Da vi fikk barn nummer to, bare to år etter at vi ble foreldre for første gang, kunne jeg ikke ha følt meg lykkeligere.
Det var da jeg gikk ut igjen i jobb etter barselpermisjonen at det skjedde ting, som fikk meg til å forstå ting bedre og se ting i et helt annet lys.
Les også (+): Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hva kona drev med på Tinder
Jeg ble forelsket
Jeg fikk en nær, kvinnelig kollega, og følelsene for henne ble så sterke at jeg forsto at jeg ikke var som «alle andre».
Når hun tok meg på skulderen idet hun gikk forbi, ilte det gjennom kroppen min. Når hun smilte til meg, følte jeg at blodet fosset i blodårene og jeg måtte svelge en klump jeg fikk i halsen.
Det var sjokkerende å ha det sånn, men også fantastisk. Hver morgen gledet jeg meg til å gå på jobb, og jeg ble mye mer opptatt av hvordan jeg så ut.
«Du ser så lykkelig ut, å bli mor kler deg», fikk jeg høre. De skulle bare ha visst, tenkte jeg.
Jeg var den jeg utga meg for å være – den andre så meg som. Samtidig var jeg en annen.
Men jeg bestemte meg for å være tro mot familien min. Ingen fikk vite om følelsene som stormet inni meg.
Det tok meg veldig kort tid å innse at jeg ikke kunne ødelegge den lille kjernefamilien min ved å splitte den.
Tanken på at barna mine kunne bli mobbet om jeg gikk ut som «skeiv», var ikke til å holde ut. For øvrig; hvorfor brukes slike ord om noe som er normalt?
Så jeg fortsatte å leve det livet jeg hadde, som på ingen måte var dårlig. Den kvinnelige kollegaen sluttet etter en tid på min arbeidsplass, og vår kjærlighet ble aldri uttrykt i ord; jeg bare visste at det var gjensidig.
Hun respekterte min situasjon. Jeg må innrømme at jeg ble rammet av en kjærlighetssorg da hun dro og jeg ikke lenger fikk vært nær henne, men jeg var innforstått med at mitt liv var i min flokk, og jeg la det bak meg.
Det er mulig å ha et fullverdig liv uten at du lever ut begjæret i deg, det vet jeg i dag. Jeg var nær mannen min og elsket ham på en annen måte.
Han klarte ikke å få meg opp i skyene, men vi som foreldre var perfekt match, og barna våre fikk den trygge, kjærlighetsfulle og forutsigbare barndommen som jeg tenker at er viktig for barn å få.
Kunne ikke fornekte det
Da den yngste datteren vår for noen år siden flyttet hjemmefra, hadde jeg ingen annen plan enn å fortsette livet som det var. Å leve ut den kvinnen jeg visste at jeg var innerst inne, var ikke et tema.
Men så dukket min tidligere kollega opp og kom inn i hverdagen min igjen gjennom jobb. Det ble full orkan i følelseslivet mitt. Jeg bare visste at jeg elsket henne så høyt at jeg ikke lenger kunne fornekte det.
Da hun åpnet opp og sa at hun hadde tenkt på meg i alle årene som hadde gått etter at vi mistet kontakten med hverandre, innså jeg at tiden var inne til å gjøre noe.
Mine to døtre var voksne, ansvarsfulle og fantastiske jenter, og den ene hadde en bestevenninne som hadde jentekjærester.
For deres generasjon var det ikke tabu å ha kjæreste av samme kjønn. Dette gjorde det naturligvis lettere for meg å komme ut av skapet.
Den første jeg fortalte sannheten til, var Tom, og han tok det som en flott mann; med fatning og uten fordommer eller hat. Vi ble enige om å skilles og kalle barna inn til en samtale om hvorfor.
Unge i dag er så utrolig mye klokere enn vi var i min generasjon. Mine barn jublet ikke da de fikk vite at faren og jeg skulle gå hver til vårt, men de aksepterte avgjørelsen og sa at det viktigste for dem, var at vi fortsatte å være venner.
«Jeg kan aldri bli uvenn med moren deres», sa Tom.
Ennå i dag tenker jeg at han er en eksepsjonelt flott person, som jeg var så heldig å få barn og leve sammen med.
Inger og jeg ble kjærester og etter hvert samboere i hennes leilighet, og både barna mine og Tom ble kjent med henne.
De taklet endringene utrolig bra. Selv følte jeg at jeg svevde av lykke, og slik er det i grunnen ennå.
Det skal ikke kostes under teppet at mine gamle foreldre måtte gå noen runder med seg selv da de fikk vite hvordan ting var. Moren min tenkte på hva folk ville si.
Heldigvis ble det ikke så vanskelig som hun fryktet, og hun forstår at det i dag er aksept for den type forhold som jeg lever i.
De er blitt inderlig glad i Inger. Om de fortsatt synes det er rart at vi deler seng, snakker de ikke om det overfor oss.
Det er en tid for alt, sies det, og jeg kan skrive under på at det er riktig og sant. For meg var det en tid for å bli – og for å gå.
I vårt tilfelle har ikke mitt uvanlige valg ført til sjikane eller fordomsfulle ytringer, og mannen jeg fostret opp to barn med, har også endt som lykkeligere fordi han har møtt en dame som er grenseløst betatt av ham. Jeg ser at han blomstrer.
Han og jeg satt i en dyp samtale for ikke lenge siden, og han sier at han i dag ser at noe manglet mellom oss – en slags ild.
Vi ble enige om at den seksuelle biten aldri var på topp, men fordi ingen av oss hadde andre referanserammer enn hverandre, forsto vi det ikke helt.
Les også (+): Jeg elsket ham og tenkte ikke på samboerkontrakt. Så møtte han en annen kvinne
Jeg er stolt
Jeg sitter her og føler meg rikere enn noensinne, for jeg har en eksmann som fremdeles er glad i og respekterer meg, jeg har voksne barn som heier på meg, og jeg har en storfamilie som har akseptert tingene som de er.
Nyttårsaften var både mine foreldre, min eksmann og hans nye samboer, Inger, jeg og barna mine hos min søster på fest, og vi hadde det fantastisk morsomt og hyggelig.
Noen vil kanskje tenke at jeg ikke var tro mot meg selv i årene som gift, og at jeg var uærlig overfor mannen min.
Kanskje har de litt rett, men jeg står ved at det noen ganger er mest riktig å sette andres behov i høysetet og la egne egoistiske behov vike.
Mine jenter sier at de er glad for at jeg ikke flyttet fra faren da de var små, og at de tror de ville ha reagert helt annerledes som ti og tolv år gamle.
«At vi hadde reflektert rundt alle typer kjærlighet og hadde homofile venner, var viktig for at vi skulle evne å forstå deg», sier de.
Altså gjorde jeg rett, og det er jeg stolt av.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
