Det var alltid jeg som måtte ordne alt. Men nå orket jeg ikke mer

Året etter at Håvard og jeg hadde flyttet inn i vårt store, nybygde hus, spurte hans søster Wenche pent om vi kunne ha dåpsfeiringen for hennes nyfødte sønn hos oss.

Jeg svarte ja. Det var naturlig å hjelpe til, og det kostet så lite, tenkte jeg. Både Håvards foreldre og søstrene hans bor i blokkleiligheter og har derfor ikke all verdens plass.

Dåpen gikk over all forventning. Det var sommer og fint vær, så vi hadde selskapet utendørs.

Jeg syntes det var gøy å stelle i stand. Wenche hjalp til en del, men det var jeg som gjorde rent huset, pyntet bord og ordnet med mat og kaker. Wenche ønsket det slik.

– Vær så snill, du er så flink med sånt, ba hun.

Jeg ble smigret og stolt, og selvsagt sa jeg ja.

I selskapet roste Wenche meg opp i skyene.

– Astrid er enestående når det gjelder mat og selskaper, gikk hun rundt og sa til gjestene.

Og dermed fikk jeg ord på meg for å være den reneste selskapseksperten. Skjønt jeg gjorde ikke annet enn det jeg var vant til hjemmefra. Moren min elsker å holde selskaper og har stor fantasi, så jeg har vel lært et og annet av henne.

Etter det vellykkede dåpsselskapet ble det snart en regel at omtrent alle familiebegivenheter skulle feires hos oss. Og jeg svarte ja.

De spurte som oftest Håvard først, og han spurte meg – etter at han nærmest hadde lovet bort både huset og min arbeidskraft.

– Det virker så surt og lite hjelpsomt å si nei, sa Håvard hvis jeg protesterte på at han lovet meg bort som selskapsarrangør før han i det hele tatt hadde snakket med meg.

Så jeg sa ja, men mer og mer motstrebende for hvert selskap.

Jeg var sliten

Gjennom de fem siste årene er det blitt fire dåpsmiddager, én 30-årsdag, to 50-årsdager, Håvards farmors 80-årslag og Håvards niese Marias bryllupsfest.

Da vi også arrangerte Marias 30-årsdag hjemme hos oss, bestemte jeg meg for at det fikk bli den siste gangen vi åpnet hjemmet vårt for andre menneskers arrangementer.

For hvert selskap vi holdt for de andre, ble stadig mer av arbeidet overlatt til meg.

Til slutt følte jeg meg som en pensjonatvertinne eller et bookingfirma, der andre bestilte tid og forventet at jeg ordnet resten. Ingen lot til å skjønne hvor sliten jeg ble av alt sammen, selv om jeg forsøkte å si det til Håvard.

Han avfeide meg med ros.

– Det er da ingen sak for deg, du som er så flink. I motsetning til familien min har du raffinement, oppfinnsomhet og fantasi i blodet. Du kan det med selskaper, skrøt han.

– Men det betyr da ikke at jeg ikke blir sliten, protesterte jeg.

– Noe av poenget er jo at hverken du eller den som skal feires hjelper nok til. Dere overlater alt til meg, sa jeg.

Det ble nemlig slik etter hvert at jeg måtte ordne alt. Bestille mat, bake kaker, ha oversikt over det meste, dekke bord, pusse sølvtøy og planlegge alt i god tid slik at selskapet forløp smertefritt.

I tillegg måtte jeg foran hvert selskap gjøre rent hele huset ved siden av full jobb og familie. Håvard forsvarte seg gang på gang med at det var jeg som kunne dette best og at han sikkert bare ville bli et forstyrrende element for meg.

Jeg ba ham om å fortelle familien sin at jeg forventet at de hjalp til så godt de kunne. Det klarte han aldri å si tydelig nok, for det ble ingen endringer på det området.

Les også (+): Hver gang det skjer, løper mannen min ut for å slippe unna

Hun ble sur

Men nå, etter Marias 30-årsdag, skulle det være slutt, lovet jeg meg selv. Maria hadde satt opp en liste over hvordan hun ville ha det.

Jeg ymtet om at hun kanskje burde hjelpe til, men hun unnskyldte seg og lekset opp en haug med andre ting hun måtte få gjort. Ting som i mine øyne var ganske uvesentlige.

Det var tyngre enn noen gang å stelle til selskap, nettopp fordi jeg var irritert og så klart at jeg ble utnyttet. Jeg skuret og vasket og strøk duker, mer og mer rasende.

Maria fikk ikke hele listen sin oppfylt. Hun hadde for mange krav, og det hjalp ikke at hun hadde gitt meg 4000 kroner til rådighet for å dekke kostnadene til mat og drikke.

Derfor ble hun litt snurt da hun kom, som gjest i sitt eget selskap, og fikk se at jeg ikke hadde fulgt alle hennes direktiver til punkt og prikke.

For eksempel var hun ikke fornøyd med lyktearrangementet som hun ønsket rundt hele huset. Jeg hadde heller ikke laget en piknik-krok i det ene hjørnet av stuen, slik hun hadde fått tips om gjennom et interiørblad.

Jeg ble såret og enda mer irritert. I over en uke hadde jeg ikke hatt tid til annet etter jobb enn å forberede festen hennes, og så våget hun attpåtil å kritisere meg!

Menneskene rundt meg skålte og sang. De ga komplimenter for både mat og borddekning, men jeg var så gjennom sliten at jeg klarte ikke å glede meg over de rosende ordene.

Legge meg kunne jeg heller ikke før den siste gjesten hadde gått. Jeg måtte ha en viss oversikt over hva som foregikk i mitt eget hjem.

I tillegg var det rigget til danseplass i stuen. Jeg ble varm i kinnene ved tanken på at en eller annen tråkket til med sylspisse hæler på min vakre parkett.

Regelen var at ingen skulle danse med sko, men, tenkte jeg, når vinen renner inn, renner vett og omtanke ut!

Like irritert og like trett og utslitt var jeg neste formiddag da jeg måtte rydde hele huset alene. Håvard hadde allerede dratt av sted da jeg våknet. Da han kom hjem i totiden, var jeg rasende.

– Du kunne vel bare ha ventet med ryddingen til jeg var tilbake, sa han lett.

– Skulle jeg ha sittet her med fulle askebegre, vinskvetter og et hav av oppvask og ventet på deg! skrek jeg.

Resten av dagen brukte jeg til å overtale ham til å være enig med meg i at grensen var nådd. Neste gang noe skulle feires, fikk de leie et egnet lokale og sende oss en invitasjon på lik linje med de andre gjestene.

Klarere i min tale kunne jeg ikke bli.

Les også (+): – Etter at barna ble voksne, har begge fortalt at de ofte var redde for moren

Jeg vil være gjest

Et halvt års tid senere kom Wenche og Maria innom en kveld.

De ville gjerne diskutere planleggingen rundt svigermors 60-årsdag. Det skulle være overraskelsesselskap, for svigermor hadde sagt at hun ikke orket å stelle i stand noe selv.

Svigermors døtre var fulle av ideer. De hadde allerede laget gjestelister og forslag til servering. Og selvfølgelig skulle selskapet holdes hjemme hos Håvard og meg.

Først tenkte jeg at det fikk være Håvards oppgave å fortelle dem at vi denne gangen ikke stilte huset vårt til disposisjon. Hverken denne gang eller ved fremtidige anledninger.

Mens jeg var på kjøkkenet, hørte jeg at praten gikk rundt bordet, og la merke til at Håvard ikke gjorde noen innvendinger da Wenche sa det ville være fint om noen tanter og onkler kunne få overnatte hos oss. Så kunne de ta seg litt vin til maten.

– Kan da skjønne det, det går sikkert fint, hørte jeg Håvard si.

Da trakk jeg pusten dypt og gikk inn. Satte meg ned og klarte å bevare roen mens jeg forklarte hvordan jeg følte det. Hvor sliten jeg ble, og at det ikke lenger var greit å arrangere så store anledninger under vårt tak.

– Ja, men vi kan da ordne alt, du behøver ikke å tenke på dette i det hele tatt, innvendte Maria og Wenche i munnen på hverandre.

Men jeg stålsatte meg og sa nei. Jeg så bort på Håvard mens jeg la til at vi to var enige om dette.

Han nikket forsiktig da jeg satte øynene i ham.

Etter hvert som jeg forklarte og satte ord på følelser og erfaringer rundt dette med å være familiens faste selskapsleverandør, viste overraskende nok både Wenche og Maria forståelse. De hadde bare ikke tenkt på det sånn før.

– Vi trodde faktisk at du både likte og ville det selv. Du er jo så flink, effektiv og rutinert, sa de.

– Det ville være så hyggelig å få være gjest en gang, sa jeg stille mens jeg kjente tårene presse på.

– Komme til ferdigdekket bord og ta meg god tid til å stelle meg selv før selskapet begynner. At jeg kan dra hjem når jeg har lyst, og våkne opp til et ryddig hus og føle at kvelden i forveien har vært hyggelig.

Maria forsto meg og var enig. Wenche også. Dermed ble det bestemt at svigermors dag skulle feires i et selskapslokale, og at Håvard og jeg stilte gjesterom for tantene, hvis de hadde behov for overnatting.

Det hadde de heldigvis ikke. Så til svigermors 60-årsfest kunne Håvard og jeg komme som gjester og bare kose oss. Jeg nøt virkelig gjesterollen.

Selvsagt hjalp Håvard til med mat og rydding i løpet av kvelden, mens jeg fikk slippe alt denne gangen.

– Kos deg nå mens du har helt fri, for du får ikke slippe helt unna festarrangementene i fremtiden, sa Wenche med et smil.

– Neste gang må du trå til med to av kakespesialitetene dine. Jeg har strevd med å bake maken, men de er ikke på langt nær så gode som dine, la hun til.

Samtidig sa hun at hun var lei for at hun og søsteren hadde vært så tankeløse. Jeg ga henne en klem og følte meg utrolig lettet. Vi hadde klart å løse konflikten, samtidig som vi hadde greid å beholde en god tone.

– Fint, sa jeg og smilte.

– Du skjønner, jeg er mye hyggeligere å være sammen med som gjest enn som AS Selskapsleverandør!

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Kjære datteren min. Når du blir bestemor selv, så vil du forstå forskjellen

Kjære Elisabeth, jeg skulle ønske jeg hadde skrevet dette brevet tidligere