DE BLÅ SIDENE
Det som skulle bli en deilig sydenferie, ble et mareritt
Aldri hadde jeg gledet meg mer til en ferie enn til sydenturen med Stian. Og aldri er jeg blitt mer skuffet. På en uke falt drømmen om en felles fremtid i grus.
Forrige nyttårsaften var jeg blitt 32 år og var fremdeles enslig. Den kvelden traff jeg Stian på en fest. Kontakten mellom oss var der umiddelbart.
I løpet av vinteren ble det mange skiturer i marka, mens vi langsomt ble bedre kjent med hverandre. Stian var flott å se på, og han var morsom, åpen og intelligent.
Vi kunne snakke om alt og oppdaget at vi hadde like meninger om det meste.
Jeg var selvsagt nervøs første gang jeg skulle møte Stians familie. Selv kommer jeg fra en familie i full oppløsning. Pappa flyttet fra meg og mamma før jeg fylte to år.
Han stiftet ny familie, og jeg fikk to halvsøsken. Selv om jeg alltid var velkommen hos pappas nye familie, ville følelsen av å være utenfor aldri slippe taket.
Mamma var nervøs og ble bitter med årene. Hun fant aldri noen ny mann, så hjemme var det bare oss to. I oppveksten var det jeg som måtte være den sterke, trøste og oppmuntre moren min.
Stian kommer fra et mindre sted og hadde forberedt meg på at foreldrene til tider kunne være litt trangsynte. Men det viste seg at jeg ikke hadde noe å frykte.
Vi besøkte foreldrene hans i påsken, og moren tok imot meg iført forkle og med en stor lammegryte putrende på komfyren. Faren var en stillfaren mann som pattet på snadden og trivdes best i godstolen.
Begge utstrålte en ro og trygghet som jeg aldri hadde følt i mitt eget hjem. Jeg ble gode venner med foreldrene, og vi besøkte dem flere ganger utover våren.
Les også (+): Vi kjøpte hytte sammen og hadde mine og dine barn. Det ble et mareritt
Til syden
Aldri har jeg hatt det så bra som denne våren. Jeg frydet meg ved å være del av et par, ha en å dele hverdagen og fremtiden med.
Jeg var over 30 år, Stian litt eldre enn meg, og vi var enige om at vi hadde lagt ungdomstiden bak oss. Spøkefullt, men likevel med alvor, snakket vi om å gifte oss neste nyttårsaften, nøyaktig ett år etter vårt første møte. Stian ønsket seg mange barn.
– Vi får stable dem i høyden om vi ikke får plass til alle, spøkte han.
Vi begynte smått å planlegge sommerferien. Jeg liker godt den norske sommeren, men Stian ville til Syden, og jeg lot meg lett overtale.
Sammen saumfor vi kataloger og Internett for å finne det ideelle feriestedet. Valget falt på en småby på den spanske Solkysten.
Tiden frem til avreise raste av gårde. Det var tusen ting å ordne på jobben før jeg kunne ta ferie med god samvittighet.
Stian jobbet som eiendomsmegler og hadde også fullt opp å gjøre før vi endelig kunne pakke koffertene. De siste par ukene så vi hverandre knapt.
Slitne, men forventningsfulle kunne vi endelig sette oss på flytoget en tidlig morgen. Stian virket til en forandring fjern og stresset, jeg tok hånden hans og klemte den kjærlig.
Nå skulle vi ha en hel uke bare med hverandre, og ingenting skulle få ødelegge vår romantiske ferie. Flyet var forsinket en times tid. Vi satte oss på en kafé, og jeg ville ha kaffe.
– Nå er det ferie, så jeg vil ha en halvliter, sa Stian muntert.
Snart fikk vi beskjed om at flyet var ytterligere en time forsinket, og den ene halvliteren ble til tre før vi satte oss på flyet. Den første lille uroen var sådd hos meg, men av frykt for å virke smålig sa jeg ingenting.
Jeg kjente hvordan murringen i magen tiltok da jeg hørte Stian bestille både øl og konjakk på flyet.
– Jeg må stresse ned etter all jobbingen, sa han.
Han så vel på ansiktet mitt at jeg mislikte at han drakk. Jeg var irritert, men ville ikke vise det, så jeg svarte ikke.
Vi tok en drosje til hotellet, som vi hadde valgt ut med omhu. Et hyggelig, lite hotell rett ved sjøen. Jeg ville til stranden straks, følte meg svett og støvete etter reisen. Stian ville slappe av på terrassen.
Da jeg kom opp fra stranden, satt Stian fortsatt i stolen hvor jeg hadde forlatt ham. I hånden holdt han et vinglass, på bordet sto en nesten tom karaffel rødvin. Nå var han blitt direkte bedugget.
Da jeg spurte om vi skulle rusle en tur i byen, snøvlet han at han var trett og ville sove. Dermed tilbrakte jeg den første feriedagen alene.
Selv om den lille byen var svært idyllisk, var det ikke det samme å rusle rundt i ensom majestet.
Først langt på kveld ble det liv i Stian, og vi gikk ut for å spise en sen middag. Stemningen var trykket under måltidet. Helst ville Stian bare ha en ny karaffel rødvin.
– Jeg er litt kvalm, spis du, foreslo han.
Jeg sa bestemt at spise, det skulle vi begge. Vi drakk isvann til maten. Jeg våget ikke å dele en flaske vin med ham, var redd for hva det ville sette i gang.
Jeg hadde mest lyst til å fortelle hvor lei meg jeg var for at han hadde drukket hele dagen, men jeg ville ikke lage en enda dårligere stemning og forsøkte heller å si til meg selv at det sikkert ikke ville fortsette.
Riktignok hadde vi det ikke noe hyggelig, men han var da blitt edru.
Neste morgen satt Stian på balkongen med et fullt glass og en halvtom vinflaske da jeg sto opp.
– Drikker du før frokost, sa jeg med gråten i halsen.
– Gå ned og spis du, jeg skal ikke ha noe mat, snøvlet han.
Ensom måtte jeg gå ned i spisesalen, og ensom forble jeg resten av ferieuken. Stian drakk tidlig – og han drakk sent. Det eneste som interesserte ham gjennom hele ferien, var å tylle i seg alkohol.
Jeg forsto ikke hva som skjedde med ham og nådde ikke frem hvis jeg forsøkte å spørre. Han ble bare irritert og fnøs av meg, før han sjanglet av sted etter mer drikkevarer.
De andre hotellgjestene sendte meg medlidende blikk, så jeg holdt meg mest mulig for meg selv. Jeg leide moped og kjørte rundt i området.
Om kveldene la jeg meg tidlig, men våknet når Stian ramlet inn på rommet en gang i løpet av natten.
Jeg var sjeleglad da vi kunne sette oss på flyet hjem. Nå utviklet Stian en enorm bakrus som gjorde det enda mer umulig å få kontakt med ham. Ikke at jeg følte at jeg hadde mer å si ham heller, til det hadde han skuffet meg for mye.
Les også (+): Ingenting er som før. Men det skjønner ikke mannen min
Drakk vin som vann
Jeg klandret meg selv for at jeg ikke hadde tatt noen signaler tidligere, for når jeg tenkte etter, hadde det vært tegn som jeg burde ha sett.
Men jeg hadde vært så forelsket og så innstilt på at denne gang skulle jeg ha et perfekt forhold, så jeg hadde lukket øynene for det som burde ha vist meg at Stian hadde problemer med alkohol.
Den første tiden jeg hadde kjent ham, hadde han ikke drukket en dråpe alkohol. Da jeg spurte om han var avholdsmann, husket jeg nå at han ble så rar i ansiktet før han bryskt svarte nei og begynte å snakke om noe annet.
En gang inviterte jeg ham på en romantisk middag hjemme hos meg. Jeg serverte et glass sherry før maten, og jeg hadde en flaske god vin til steinbiten. Jeg aktet også å servere konjakk til kaffen.
Men middagen forløp ikke akkurat som jeg hadde tenkt. Da jeg tenkte tilbake, forsto jeg hvorfor.
– Jeg tar heller et glass vann, sa Stian da jeg kom med sherryen.
– Hvorfor det, kjører du bil? spurte jeg.
Nei, han gjorde ikke det. Jeg fortalte om vinflasken til middagen også, og la ikke skjul på at jeg var litt skuffet. I ettertid forstår jeg jo at det var dumt av meg, men jeg forsto overhodet ikke at Stian kunne ha alkoholproblemer.
– La gå da, sa Stian, og før jeg hadde tatt det første lille nippet, hadde han tømt glasset.
– God sherry, sa han så.– Er det mulig å få et glass til?
Det fikk han. Og under middagen pirket han bare i maten jeg hadde gjort meg så flid med, og helte i seg vinen som skulle den vært vann.
Jeg drakk bare et glass av hvitvinen mens han helte i seg resten av flasken. Til kaffen skjedde det samme.
Eplekaken jeg var så stolt av, tok han bare en ørliten bit av. Kaffen lot han stå urørt, men hev innpå tre glass konjakk.
Jeg hadde lagt opp til en lang, romantisk aften med innsmigrende musikk. Jeg så for meg hvordan vi skulle prate, danse og til slutt ende inne på soveværelset. Men etter konjakken måtte Stian brått gå.
Jeg satt skuffet igjen med oppvasken, men var så forelsket og godtroende at det falt meg ikke inn å mistenke ham for å ha problemer med alkohol.
Etter den mislykkede kvelden hørte jeg ikke fra Stian på en uke. Han hadde hatt influensa, sa han senere, og vært for dårlig til å ta telefonen.
Nå forsto jeg at Stian var periodedranker og hadde fått en sprekk etter at jeg hadde servert ham alkohol.
Etter at vi kom hjem fra ferien, har jeg ikke hatt kontakt med Stian. Han har forsøkt å ringe, men jeg har bedt ham holde seg borte. Jeg trenger tid til å tenke.
Jeg har snakket med moren hans, og på sin stillferdige måte har hun fortalt at Stian er periodedranker.
Men siden han selv nekter å snakke om det og innrømme at han har et problem, har ikke foreldrene klart å hjelpe ham.
Moren klandrer seg selv fordi hun ikke fortalte meg dette med én gang, men hun håpet så inderlig at han ville klare å komme seg på rett kjøl etter å ha møtt meg.
Fremtiden uten Stian virker trist og grå. Spørsmålet som svirrer i hodet mitt døgnet rundt, er om jeg skal gi ham en sjanse til. Hvis han går med på å få behandling for rusproblemet sitt, kan han kanskje overvinne det.
Samtidig vet jeg at frykten for at han skal sprekke alltid vil være der. Hva om vi får barn, hva slags far vil han bli? Hvilke ferier vil barna mine oppleve?
Jeg har ikke svarene på disse spørsmålene, og jeg vet heller ikke om jeg tør ta sjansen på å finne dem.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 07/12 2022, og sist oppdatert 08/12 2022.
