De blå sidene
Det nærmet seg middag på julekvelden, så startet dramaet hos naboen
Jeg fikk se en side av sønnen min som jeg aldri hadde sett før.
Da julen sto for døren i fjor, gledet vi oss ikke noe spesielt, verken Rune, mannen min, eller jeg.
Vår datter skulle feire høytiden langt nord i landet, der de bor, med svigerforeldrene, mannen sin og lille Heidi, vårt første barnebarn. Henrik, sønnen vår, skulle komme hjem fra militæret, og vi gledet oss til det, men det ble liksom ikke det samme.
Henrik var svært selvopptatt og glad i å fly på byen. Vi fikk vel ikke se så mye til ham. Uansett, vi fikk gjøre det beste ut av det og stelle i stand så godt vi kunne.
Julen kom jo, enten vi ville eller ikke.
Gaveinnkjøp og andre forberedelser ble gjort som vanlig, selv om det altså var uten den store entusiasmen.
Lille julaften kom, og Rune dro for å hente Henrik på flyplassen. Og akkurat slik jeg hadde tenkt, hadde han masse planer som ikke inkluderte oss.
Han var så vidt innom med noe skittentøy, kastet i seg litt mat, og så bar det rett ut på byen hvor han skulle møte noen kompiser. For første gang måtte Rune og jeg pynte treet alene den kvelden.
Da Henrik sto opp dagen etter, luktet det alt pinnekjøtt i hele huset. Fyllesyk sank han ned i godstolen og forkynte at den nyeste versjonen av iPhone burde være under treet i år.
Jeg kjente tårene presse på mens jeg dekket bordet. For en selvopptatt sønn vi hadde! Bedre ble det ikke da Henrik spurte om vi ikke kunne åpne gavene litt tidlig.
De var nemlig en gjeng kamerater som skulle samles utpå kvelden. Skulle han ut til og med på julaften?
Les også (+): Søsteren min sa det var min egen skyld at mannen min hadde gått så langt. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte
Politi og ambulanse
Jeg sa ingenting, ville ikke ødelegge julaften heller, men jeg følte nærmest at min egen sønn var en parasitt i huset vårt. Og når jeg tenkte meg om, hadde han i grunnen alltid vært slik, hensynsløs og egoistisk.
Rett før julemiddagen ble det et fryktelig liv i oppkjørselen vår. Vi deler oppkjørsel med nabohuset, og nå kom det både politi og ambulanse kjørende dit.
Rune og jeg sto bak gardinene og kikket ut, men Henrik var selvfølgelig frekk nok til å løpe ut for å se hva som sto på.
Vi så ambulansepersonalet komme ut med en dame tilsølt av blod. Det var naboen vår.
Politiet tok tydeligvis hånd om ekssamboeren hennes. Rune og jeg sto som paralyserte bak gardinene.
Så dundret det på døren. Og plutselig sto Henrik der med et barn på armen og et annet barn som kom etter ham med vettskremte øyne.
– Jeg sa at vi skulle ta hånd om dem, mor, kom det stotrende fra Henrik.
Stemmen hans skalv, og han var tydelig oppskaket.
Vi hadde bare så vidt sett barna før. Det var Lise på fem og Tomas på ni år. De bodde sammen med moren i nabohuset. De hadde leid huset i noen måneder.
Men vi hadde ikke sett mye til dem siden de flyttet inn. Lise hadde bare pyjamas på seg, og hun satt stille på Henriks fang og gråt. Tomas sa ingenting, stirret bare forskremt rundt seg.
Det viste seg at morens ekssamboer hadde kommet til dem tidligere på dagen, sterkt beruset. Han hadde tidligere vært voldelig, og Karina, barnas mor, hadde prøvd å få ham ut.
Da han nektet å gå, hadde hun truet med politiet. Dermed hadde det klikket fullstendig for ham, og han hadde knust en ølflaske i bakhodet på henne. Etterpå hadde han selv ringt politiet, som straks hadde kommet.
Politiet var blitt svært bekymret da de så at det også var barn til stede. Henrik hadde lovet å ta seg av barna inntil videre. Hjemme kunne de ikke være, helt alene, og det på selveste julaften!
Les også (+): Mannen min så på meg som en sur og masete kone, enda jeg gjorde alt arbeidet hjemme
La en lynrask plan
Etter hvert ble vi kontaktet av både politi og barnevern, og siden barna hadde slått seg til ro, ble det bestemt at de kunne være hos oss over natten.
Det ble ikke pakket ut noen ny iPhone den kvelden. Ikke dro Henrik ut med kameratene heller. I stedet gjemte vi bort julegavene og la en lynrask plan. Og så kom nissen. Det var Rune som hadde kledd seg ut, og han hadde en liten sekk med to pakker.
I den ene hadde Henrik pakket inn sitt gamle Playstation og noen spill. Tomas ble helt ellevill. I den andre lå det et gammelt Brio togsett, som falt helt i smak hos Lise. Nå kom smilene frem på de små fjesene, men jeg tror faktisk gleden var enda større for oss voksne.
Og lykken ville ingen ende ta da de ringte fra sykehuset og sa at det gikk bra med Karina. Men det hadde vært nære på. Hun hadde blødd mye, men kom til å bli helt fin igjen.
Det var en liten, men tapper Lise som sovnet mellom Rune og meg den kvelden. Henrik og Tomas lå fortsatt og spilte bilspill på gutterommet da vi sovnet.
Dagen etter ble barna tatt hånd om av barnevernet. Det var en lettelse, samtidig som vi følte det vemodig.
For en skjebne disse to små delte! Og det utrolige var jo at de uten å vite det hadde gitt oss så mye. Både barna og moren, som vi knapt kjente, hadde gitt oss gleden av å føle oss virkelig til nytte for noen.
Karina og barna ble boende en stund på et krisesenter, og ekssamboeren var politianmeldt og kom til å få en dom.
Da den lille familien flyttet hjem igjen, fikk vi gradvis mer og mer kontakt.
Karina har en vanskelig fortid og er ikke lett å komme inn på, men hun er en person man fort blir glad i når man først lærer henne å kjenne. Hun vil gjøre alt for å gi barna sine en god oppvekst. I høst begynte hun på hjelpepleierutdanning, et yrke jeg er sikker på at hun vil egne seg godt til.
Etter vårt møte med nabobarna i en krisesituasjon ble Henrik helt forandret. Han har faktisk begynt å tenke helt annerledes og er ikke lenger så selvopptatt.
Nå er han mer opptatt av å få noe positivt ut av livet sitt, noe som har verdi både for ham selv og andre.
Da han var ferdig i militæret, flyttet han hjem igjen og fikk seg jobb på en pub inntil videre. Han sier selv at til neste år blir det mer skole på ham.
Men han har behov for å tenke grundig gjennom hvilken utdannelse han skal ta, og ønsker derfor et hvileår først. Skjønt noe hvileår blir det ikke.
For utenom pubjobben er han støttekontakt for Tomas to ettermiddager i uken. Dette er organisert for at Karina skal få litt fri, og for at Tomas skal ha noen å gjøre «gutteting» med.
Henrik tar denne oppgaven svært alvorlig, og de to finner på mye moro sammen. Lillesøster kommer rett som det er på besøk til oss, og det setter både Rune og jeg pris på.
Lise er en svært rolig jente, helt ulik broren. Hun kan sitte i timevis på Runes fang og bla i bøker. Siden barnebarnet vårt bor så langt unna, er det godt å låne nabobarna av og til.
Nå er det jul igjen. I år er Vanja, Trond og lille Heidi hos oss. Henrik gleder seg også til å se søsteren og familien. Det blir nok neppe noen tur på byen med gutta i år. Han vil nok holde seg mest hjemme sammen med familien.
Det er helt utrolig hvordan sønnen vår har modnet. Tenk at en slik familietragedie i fjor fikk så følger for to familier. Det har faktisk resultert i at vår familie er blitt mer sammensveiset, og alle tar mer hensyn til hverandre.
Og for Karina ble det dramatiske opptrinnet en tankevekker. Forholdet til ekssamboeren hadde vært en del frem og tilbake, men nå ble det en definitiv slutt. Dette ga henne også støtet til å gå inn for en utdannelse.
Både Karina og barna hennes har brakt mye glede inn i livet vårt. Og det viktigste av alt er at opplevelsen har blåst liv i det som virkelig teller, nemlig kjærligheten og omtanken for hverandre.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
