De blå sidene
Sjokket kom som lyn fra klar himmel. Det min mann hadde gjort, var helt utilgivelig
«Dette kan du ikke leve med», sa min gamle mor og ba meg skille meg fra Gunnar. Valget jeg tok, kan nok overraske mange.
Det fortelles så mange historier om kvinner som får sjokk eller er i sorg fordi ektemannen enten er utro, har brukt penger de ikke hadde eller har et rusproblem. Deres mål er å reise seg igjen etter å ha kommet seg ut av ekteskapet, og budskapet deres er at det er best å gå fra det som er vondt.
Jeg har en annerledes historie å fortelle. Den handler om å tilgi og bygge videre på de gode tingene i samlivet.
Gunnar og jeg har vært kjærester siden vi var elever på videregående skole. Vi kjenner hverandre ut og inn, i hvert fall er det hva jeg har tenkt siden den gangen.
Mannen jeg sa ja til, og som jeg har fått to barn sammen med, har alltid vært snill og god. Han har vært en god familiefar som har satt meg og ungene i fokus.
De første årene vi var gift, hadde vi veldig dårlig råd. Mange rundt oss bygde hus eller kjøpte seg bolig, men det hadde vi ikke penger til.
Vi leide en gammel, nedlagt butikk, og jeg husker at jeg var litt frustrert fordi det stadig skjedde ting, som at vi fikk vannlekkasjer og at strømmen gikk. Trekken kjentes gjennom veggene, og det var altfor kaldt om vinteren.
Men vi hadde det bra også. Når du har lite, blir du flink til å utnytte de ressursene du har. Jeg sydde pene kjoler til jentene våre av gammelt stoff som jeg fikk av min mor. Mat ble aldri kastet, men brukt i nye former for å variere smaken. Jeg ble oppfinnsom og kreativ i disse årene.
Men så endret alt seg, da Gunnar fikk jobb i et privat firma som selger. Deler av lønnen var provisjonsbasert, men det bekymret ham ikke. Han visste at flere av kollegene tjente gode penger og så det som helt naturlig at han etter hvert kom til å nå de samme summene som dem.
Vi begynte å se oss om etter en bolig, og jeg var så ekstremt lykkelig. Endelig skulle også vi få vårt eget. Det behøvde ikke å være stort og flott, den gode følelsen det ga å eie sitt eget, var tilstrekkelig for oss.
Vi fant oss et lite hus, og selv om vi måtte gi 150 000 kroner mer enn prisantydningen, var vi fornøyd. Gunnar sa at han var glad for at han endelig kunne gi meg det livet han mente jeg fortjente. Han var så glad at det lyste av ham.
Det gikk fint i jobben, og han gjorde det etter hvert nokså bra. Gunnar fikk firmabil, og vi var så stolt over det nye livet vårt. Vi hadde venner fra gammelt av som også var glad på våre vegne. Endelig kunne jeg, som jobbet deltid i butikk, kjøpe nye klær til jentene. Og endelig kunne vi ha selskaper hjemme.
Jeg har lett etter følelsene som kom i kjølvannet av det å ha bedre råd. Hvis jeg skal være helt ærlig, så følte jeg meg viktigere som person.
Det gjaldt Gunnar også. Han skrøt mer, ble mer opptatt av verdslige ting og tok større plass enn før. Vi endret oss, begge to. Vi, som ikke hadde vært på noen utenlandsferier sammen, bestemte oss for å dra til Kanariøyene minst én gang hvert år.
Da Gunnar ble tilbudt en lederstilling i et konkurrerende firma, var det fantastisk.
Vi feiret med å se etter en hytte. Da jeg forsto at han så etter en ordentlig fin hytte som kostet mer enn en million kroner, ble jeg veldig overrasket. «Er ikke det råflott, har vi råd til det?» spurte jeg.
Han lo og sa at vi hadde råd til det meste, fordi lønnen hans var så god.
Folk unte oss å få det litt romslig økonomisk. Da «konebilen» kom på min 40-årsdag, var alle glad på mine vegne. Det var for godt til å være sant. Jeg snuste inn duften av ny bil og følte meg som et lite barn som hadde fått verdens fineste presang. «Jeg elsker deg», sa jeg til mannen min.
Hjemme hos oss var det Gunnar som styrte økonomien. Jeg var glad jeg slapp, og jeg blandet meg ikke inn. Da vi kjøpte hytte, var han i banken og gjorde avtale om lån, mens jeg bare ble med for å signere papirene.
Jeg ante ikke hvor mye vi hadde i lån, for det var også han som fylte ut eller sjekket at selvangivelsene våre stemte. Slik jeg så det, hadde vi romslig økonomi. Vi hadde alltid nok, og vi klarte oss fint. Jeg tenkte på livsreisen vi hadde gått sammen og var fornøyd og tilfreds.
Les også (+): Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending
Levde på en løgn
Sjokket var kolossalt da underslaget ble kjent.
Sorgen over å ha levd på en løgn, slo meg ned mentalt. Min kjære mann hadde gjort underslag hos sin arbeidsgiver gjennom flere år da et revisorfirma oppdaget fakturaer som ikke ga noen mening.
Livet vårt var finansiert av andres penger. Hytta, bilen min, alle reisene, de dyre middagene ute på restaurant, selskapene med gode viner.
«Hvordan kunne du?» gråt jeg.
Han gråt også og sa at han hadde gjort det for meg, for å gi meg det livet jeg fortjente, fordi han elsket meg så høyt. For meg? «Jeg har aldri forventet å ha det så bra økonomisk. Jeg ville ha vært like lykkelig med lite», sa jeg.
Han mistet jobben og ble anmeldt. Han fikk straff og ble dømt til å tilbakebetale en stor sum penger, hvilket betydde at alt vi eide måtte selges. Vi hadde levd over evne. Saken ble skrevet om i avisen, og selv om navnet ikke var nevnt, visste alle hvem det gjaldt. Jeg følte en så stor skam at jeg knapt turte å gå på jobb.
«Dette kan du ikke leve med», sa min gamle mor.
Hun syntes at jeg måtte skille meg fra Gunnar. Hun påsto at han var en bedrager og kjeltring. og at barna tok skade av å ha en sånn far.
I noen desperate øyeblikk tenkte jeg at hun hadde rett, men så tenkte jeg på mannen min, han jeg har elsket siden jeg var 18 år gammel.
Han ville falle helt sammen om jeg forlot ham. Hvis han mistet meg og barna også, hadde han ingen ting igjen. Kunne jeg ruinere livet til en mann som allerede lå nede?
Han angret og ville gjøre opp for seg. Han innrømte alt sammen og hjalp til i etterforskningen av underslaget. Han sa at det på en måte var en lettelse å bli oppdaget. «Jeg har vært redd veldig lenge. Ting tok av.
Den ene fiktive fakturaen fulgte den andre», forklarte han. Jeg kunne ikke annet enn å synes synd på ham, men jeg syntes også synd på meg selv, for jeg hadde ikke gjort noe galt, og likevel ble jeg fordømt av omverdenen. «Dette må hun ha visst om», visste jeg det ble sagt.
Jeg bestemte meg for å stå ved min manns side. Jeg sa til meg selv at det vi gikk gjennom var de onde dagene jeg hadde lovet å holde ut, da vi ga hverandre vårt ja i kirken. Vi måtte leie bolig igjen, men det var ikke vanskelig.
Jeg hadde trening i å gjøre det koselig rundt meg og hadde erfaring i å klare meg med lite. For at vi skulle få bedre råd, tok jeg en ekstrajobb også.
Nå er det to år siden jeg fikk mitt livs sjokk, og Gunnar har fått en ny jobb. Han betaler på det han skylder sin gamle arbeidsgiver, og vi må tenke over hver krone vi bruker. Men vi har det bra og ser fremover.
Vi har hverandre, og vi har kjærligheten. Jeg har tilgitt og vet at vi skal klare dette sammen.
Les flere saker: Historier
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
