sAMTALE I NATTEN
– Jeg var overbevist om at mannen min var den rette. Inntil broren hans dukket opp
Sara trodde hun hadde møtt drømmemannen. Helt til hun fikk møte broren hans.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Med rank rygg tripper den lille brunetten inn på kafeen og tar oss sporenstreks 15 år tilbake i tid.
– Nicolai, som er jevnaldrende med meg, var på ferie i hjemlandet mitt Canada, forteller hun.
– Vi kom i prat i skibakken, og han inviterte meg ut på middag samme kveld. Han var sjarmerende og også rørende åpenhjertig. Nicolai viste seg umiddelbart både å være snill og ærlig.
Da han dro hjem uken etter, var de blitt et par.
– Siden vi begge nærmet oss midten av 30-årene og var ugifte og barnløse, tenkte vi at det var best å gripe sjansen. «Jeg kommer tilbake om et par uker», lovet han den dagen han skulle reise hjem. «Særlig!» sa bestevenninnen min da jeg fortalte henne det. Hun hadde liten tro på avstandsforhold, men jeg sa: « Nicolai er til å stole på!» Det bare visste jeg.
Og Sara fikk rett. Fire uker senere var han tilbake i den lille fjellandsbyen.
– Da gikk han ned på kne og fridde til meg, forteller Sara.
Ennå var himmelen over dem skyfri.
Stortrivdes i Norge
Etter at de begge hadde vært igjennom en papirmølle i hvert sitt hjemland, kom han tilbake til Canada en tredje gang.
– Vi giftet oss, først i mitt hjemland og senere i Norge. Begge gangene med et overrasket foreldrepar ved vår side. Alle fire mente at vi burde tatt oss bedre tid.
– Var du overbevist om at han var den rette?
– Ja visst, smiler hun. – Og det var han også. Inntil broren hans dukket opp ...
Sara forteller at hun ble tatt varmt imot av mannens familie og venner.
– Det er lett for en engelsktalende å flytte til Norge. Alle pratet «mitt» språk, sier hun.
Hun kom til en liten norsk by, omkranset av fjelltopper og skiløyper, og følte seg straks hjemme.
– Lærte du norsk og fikk deg jobb?
– Språklæringen gikk tregt, må jeg innrømme. Men jeg begynte på et masterstudium og anså det som min «jobb». Nicolais familie er også veldig sosial og reiseglad. På et blunk var det første året gått.
– Hvordan gikk det mellom dere to?
– Han er en kjernekar, en det er umulig ikke å bli inderlig glad i, sier hun og vedgår at det virket usannsynlig at parforholdet deres skulle bli truet.
– Ikke før broren hans kom hjem fra Australia, føyer hun til.
Elektrisk støt
Bare tanken på denne broren ser ut til å gjøre henne rastløs i dag. De pent stelte hendene «flagrer» plutselig i luften, plukker opp kaffekoppen, tar så hårbørsten ut av vesken og deretter også bilnøklene, og fingrer med dem.
– Johan er lillebroren som alle skryter av. Han er villbassen i familien som har vært gift og skilt to ganger, har tre barn og er bosatt på den andre siden av kloden. Han har også tjent imponerende mye penger.
Basert på en slik beskrivelse, trodde Sara at han var en overfladisk person.
– Han hørtes selvgod ut, men jeg holdt munn, siden Nicolai pratet så varmt om broren sin. Riktignok spurte jeg hvorfor han ikke kom i bryllupet vårt, for selv om det var et stykke å reise, så hadde han jo definitivt råd til det. Men de hadde alltid en unnskyldning for Johan, som at han hadde et travelt liv, forteller Sara.
Nå skulle hun endelig få anledning til gjøre seg opp en mening om ham og treffe ham ansikt til ansikt.
– Vi møttes på familiens hytte. Da Nicolai og jeg kom, var han allerede der, sammen med foreldrene deres. Jeg så ham komme imot meg med hånden utstrakt. Jeg hadde solen i øynene mot den speilblanke sjøen og kunne ikke se hans.
Hun leter etter ordene.
– Da hendene våre møttes, var det som å få elektrisk støt. Jeg forsto umiddelbart at noe helt spesielt hadde skjedd.
Les også (+) Mamma og pappa klarte ikke være foreldre
En ny sjanse
Den sommeren var de tre uker sammen på hytta.
– Dette kunne ha blitt en vakker historie om sjelevenner. Om jeg ikke hadde vært gift med broren hans …
For de kjente begge en umiddelbar tiltrekning.
– Fikk dere delt hva dere følte?
– Vi trengte ikke ord. Energien og forståelsen mellom oss var magisk, sier hun og høres nesten andpusten ut når hun forteller.
– Den minste berøring, som det å komme borti hånden hans når jeg sendte ham ostehøvelen ved frokostbordet, var som et kjærtegn.
– Merket de andre det?
– Godhjertede Nicolai og foreldrene ble bare glade for at vi likte hverandre.
– Fikk du dårlig samvittighet?
– Absolutt! Selv uten å ha delt et ord med noen om hva vi følte. Begge prøvde vi å unngå hverandre, men det var uunngåelig. Både praktisk, fysisk og kjemisk.
Først den siste uken av sommerferien ble de to alene med hverandre, og falt for fristelsen.
– Foreldrene ba oss to om å ta båten og dra for å handle. Det endte med at vi kysset lidenskapelig, men av respekt for Nicolai og familien satte vi streken der.
– Burde den ha vært satt før kysset?
– Sikkert, medgir hun.
– Men slik ble det, i alle fall. Etterpå holdt vi rundt hverandre lenge, sorgtunge. «Du vet at det aldri kan bli oss to», sa han trist. Jeg nikket til svar.
Likevel klarte hun aldri å glemme Johan.
– Det gjorde det umulig for meg å forbli gift og få barn med broren hans.
Uten å røpe hvorfor, ba hun om skilsmisse og flyttet hjem til Canada.
– Hvordan reagerte Nicolai?
– Han prøvde å forstå, og han forble min venn. I motsetning til meg, giftet han seg kort tid etterpå og fikk barn. Jeg er jevnlig i Norge og besøker hele familien. Han er lykkelig.
– Og du?
– Jeg har det bra, men jeg klarte aldri å glemme Johan. Det siste halvåret har vi hatt kontakt på Facebook. Også Nicolai vet om det. Hva som skjedde den gangen på hytta har vi aldri delt med familien, men etter så mange år føles det endelig «lov» for meg å møte ham. Kanskje starter vi på nytt og forteller resten av familien bare den siste versjonen?
– Vi er begge veldig spente på å møte hverandre igjen, sier hun og forteller at hun reiser til Australia på besøk uken etter vårt møte.