Leserne forteller
Det mannen min sa, ødela livet mitt. Alle sier jeg må komme over det
Problemet er at hele mitt indre gråter fra morgen til kveld.
Jeg burde ha kommet over det nå, sier vennene mine. Familien min sier at han ikke er verd en slik sorg som jeg viser. Men hva hjelper det, når jeg føler meg kvalm av savn og lengsel?
Jeg elsket mannen min og trodde at det skulle bli oss resten av livet. Nå sliter jeg meg gjennom dagene alene. Fordi jeg lider, lider barna også.
Alt er tungt. At et samlivsbrudd kan snu opp ned på ens liv, kan jeg skrive under på.
For to år siden var jeg en lykkelig mor, kone og yrkeskvinne.
Nå er jeg en deprimert mamma som knapt orker å glede meg over barna mine, og jeg har vært sykmeldt i flere måneder fordi jeg har møtt veggen og ikke har noe å gi. Jeg er 39 år og har to flotte døtre på ni og 14 år.
De hadde sin mamma og pappa inntil for et år siden. Vi hadde et godt liv sammen, vi fire, stabilt og trygt. Vi har aldri hatt store krangler eller voldsomme diskusjoner. Jon og jeg var i grunnen enige om det meste.
Vi traff hverandre da vi begge var i midten av 20-årene. Jeg var i en fase av livet da jeg ønsket å finne en mann å få barn med og etablere meg sammen med, og Jon var den stabile mannen jeg drømte om.
Etter et halvt år var jeg gravid. Året etter at vi ble foreldre, giftet vi oss. Huset vi kjøpte, var gammelt og måtte restaureres. Jon sto for alt det praktiske.
Jeg nøt å se hjemmet vårt ta form. Jeg var utrolig stolt av ham og ga uttrykk for det. Vi hadde et lite barn å ta vare på, så ansvarsområdene var klare – han snekret, og jeg passet barn.
Fordi vi tidlig i forholdet ble foreldre, var det nok ikke mye lidenskap i samlivet vårt. Våkenetter og travelhet gjorde dagene trivielle. Men jeg ønsket meg det ikke annerledes. Jon og jeg var enige om at det måtte være slik.
For oss begge var familien det aller viktigste. Etter hvert fikk vi en datter til, og det ble sjelden anledning til kjærestetid for Jon og meg. Alt til sin tid, tenkte jeg, mens jeg leste samlivsråd i blader og magasiner.
Jeg var overbevist om at slikt ikke var nødvendig i et så bunnsolid ekteskap som mitt. Hvilken tabbe det ble …
Les også (+): Når vi hadde det bra, var Morten en drømmemann. Men bak fasaden skjulte det seg noe vemmelig
Angeren tar livet av meg
Etter at jeg ble alene har jeg brukt mye tid til å tenke på hvorfor det gikk galt i ekteskapet mitt.
Vi var ikke flinke nok til å sette av tid til å være elskere og kjærester. Jon og jeg gjorde aldri noe alene sammen.
Vi fordelte alltid oppgavene, slik at han gjorde én ting og jeg en annen. Slikt blir det ikke et fellesskap av.
Nå tar angeren nesten livet av meg. Selv om jeg vet at det er for sent å gjøre noe med situasjonen, kretser tankene mine rundt det å få en sjanse til.
Jeg har elsket mannen min hele veien, men var ikke flink til å vise eller uttrykke det. Fordi vi var altfor opptatt av å få det praktiske i hverdagen til å fungere, gikk ekteskapet på sparebluss.
Å være venner er ikke nok i et ekteskap. Jeg er den første til å erkjenne det. Min tabbe var at jeg ikke så på mannen min som en type mann som kan finne seg en annen kvinne og være utro.
I dag ser jeg at menn som føler seg forsømt hjemme, er et lett bytte for kjærlighetssøkende kvinner. Jon er en ærlig mann tross alt. Han fortalte meg hvordan det lå an.
Han sa at han lenge hadde kjempet imot følelsene sine for den andre kvinnen, men at han til slutt måtte gi tapt og innse at han hadde møtt sitt livs kjærlighet.
At jeg ble sønderknust, gjorde nok inntrykk på ham, men han presiserte at det var ingen vei tilbake.
– Jeg har ikke slike følelser for deg, selv om jeg skulle ønsket at jeg hadde hatt det, sa han til meg.
Les også (+): Jeg elsker min utro ektemann, men det er det ingen som forstår
Mitt indre gråter
I kjølvannet av bruddet måtte vi selge huset vårt, ingen av oss hadde råd til å beholde det alene. Jeg kjøpte en rekkehusleilighet i nærheten, og jeg hater den nye bosituasjonen.
Ikke ett sted i prosessen har jeg reagert med sinne.
Umiddelbart gikk jeg inn i en dyp sorg, som har fratatt meg all glede siden. Det er som om jeg ikke klarer å komme meg opp igjen. Det føles som om jeg har mistet en stor bit av hjertet mitt og det ikke vil leges igjen.
Å tenke på at Jon har en annen kvinne i armene, gjør meg syk av sjalusi og smerte. Jons nye kvinne har to barn, som hun har ansvaret for mesteparten av tiden.
Våre barn er hos Jon og henne annenhver helg. De sier lite om hvordan de har det hos faren, fordi de merker at det gjør meg vondt.
Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å være den glade mammaen jeg én gang var.
Jeg går til psykolog, men det hjelper meg lite. Når folk rundt meg sier at jeg må ta meg sammen, forstår de ikke hvor dyp min sorg er.
Jeg føler at jeg like godt kunne ha vært død. Dette høres kanskje fælt å si; men om Jon hadde vært død, ville det faktisk ha vært lettere. Da ville jeg hatt en konkret sorg å forholde meg til.
Jeg har mistet ham, men må leve med det faktum at han er sammen med en annen kvinne. Tanken på at hun klarer å gi ham det jeg ikke klarte, spiser meg opp innenfra.
Jeg er klar over at historier som min rammer kvinner og menn hele tiden, og at man ikke kan legge seg ned og gi opp livet av den grunn. Hele tiden prøver jeg å skjerpe meg.
Problemet er at hele mitt indre gråter fra morgen til kveld. Hadde jeg ikke vært så selvgod i ekteskapet, ville Jon og jeg kanskje ha klart å holde sammen.
Jeg håper at de som leser min historie, kan lære av dette og ta vare på ektefellen og kjærligheten. Får jeg sjansen igjen, skal jeg aldri glemme akkurat dette.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
