leserne forteller
Det hørtes idyllisk ut med flere generasjoner i samme hus. Det ble et mareritt
Det høres idyllisk ut med flere generasjoner i samme hus, men jeg angrer bittert på at jeg bygde ut huset mitt og tilbød min datter og svigersønn å flytte inn.
Jeg ser ut av vinduet og kjenner enda en gang hvor irritert jeg er. Nede ved porten ligger fortsatt alle bildekkene som jeg ba min svigersønn Bengt om å fjerne for fire dager siden.
Jeg kikker ut flere ganger om dagen for å se om dekkene er borte, men det ser ut til at det vil ta tid. Som alt mulig annet.
For tre år siden bodde min datter Hilde i en liten blokkleilighet sammen med Bengt og deres to barn, tre år gamle Maria og fem år gamle Ole. Mannen min var nettopp død, og jeg satt alene igjen med huset.
Derfor foreslo jeg at jeg kunne bygge ut, så Hilde og Bengt kunne flytte hit. Jeg sliter med smerter i det ene benet og har mange dårlige dager, så tanken på å ha mine nærmeste i samme hus var svært forlokkende.
Jeg sa til Hilde at vi kunne hjelpe og støtte hverandre, og hun nikket og var enig. Jeg ble glad da de sa ja takk til tilbudet jeg kom med.
Tilbygget på huset ble tegnet, og byggingen igangsatt. Det var spennende å følge byggeprosessen, og jeg syntes det var koselig å fortelle naboene at Hilde igjen skulle bo i barndomshjemmet sitt.
Strøket jeg bor i, er godt etablert, og jeg har kjent de fleste naboene helt siden mannen min og jeg bygde huset for over 30 år siden.
Hagen min ble gravd opp, og det lå byggematerialer overalt. Men i en byggeprosess har man alltid en viss overbærenhet når det gjelder rot, og jeg så for meg hvor fint det kom til å bli når alt var ferdig.
Les også: (+) Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg
Pappesker i stuen
Imidlertid har Hilde og Bengt bodd her i snart to år nå – og det ser fortsatt ut som om de nettopp har flyttet inn. Pappesker står stablet i stuen, og hver gang jeg stikker innom, beklager Hilde rotet og forteller meg at hun har så mye å gjøre.
Det er det samme rotet hele tiden, enten det er en haug med klær eller malerspann og stive malerkoster som ligger i gangen. Kjøkkenet er alltid kaotisk, med benken full av smuler.
Som tenåring var Hilde både ryddig og ordentlig, så jeg fatter ikke at hun orker å ha det slik. Jeg synes det er helt unødvendig, for de har jo fått mye større plass enn før og kunne fint ha satt av et eget rom til å lagre alt rot og skrot i.
Jeg sier ingen ting og forsøker å tenke at Hilde er voksen og får velge selv hvordan hun vil ha det. Men innimellom verker jeg etter å ta i et tak og vaske ned hele huset hennes! Dessverre er lysten sterkere enn helsen min, så jeg tilbyr meg ikke å være vaskehjelp.
Dessuten jobber Hilde bare deltid, og hun har nok av tid til å vaske selv. Jeg flyr slett ikke ned dørene hos dem, men utallige ganger har jeg opplevd at datteren min ligger på sofaen med et pledd over seg og ser på fjernsyn når jeg har kommet innom.
Fordi hun er så fryktelig sliten, sier hun.
Maten hun serverer, er ferdigmat, og jeg prøver å kompensere litt overfor barnebarna mine ved å gi dem sunn, hjemmelaget mat med mye grønnsaker når de spiser hos meg.
Men en venninne av meg har sagt at jeg bør holde meg mer i bakgrunnen, slik at jeg ikke blir en hushjelp for dem. Hun advarer meg ofte mot å sy puter under armene på de unge.
Den som irriterer meg aller mest, er min svigersønn Bengt. Hilde har fortalt at Bengt gjerne vil tjene litt ekstra ved å selge deler til elektriske artikler, og at de vil bygge uthus nederst i hagen til å oppbevare rot og skrot i.
Det har jeg sagt nei til. De har allerede fått en stor del av tomten, og eiendommen vår er ille nok som den er.
Hagen ser ut som en slagmark – eller rettere sagt en søppelfylling! Hvis jeg ber Bengt om å rydde litt i alt skrotet sitt, sier han alltid bare: «Ja da, ja da …».
Men det skjer aldri noe, og det er ubehagelig å måtte mase på en voksen mann om de minste ting, uten at noe av det han lover, blir gjort.
Jeg skammer meg overfor naboene, og jeg vet at folk snakker om hvor fælt det ser ut rundt huset vårt.
«Når har Bengt og Hilde tenkt å rydde opp, da? Jeg håper virkelig det blir før 17. mai», sa en av nabofruene litt spisst i midten av april. Nå er det allerede langt utpå sommeren, og rotet ligger fremdeles slengt rundt omkring i hagen og foran inngangen til huset!
Les også (+): Jeg vet godt at han har elskerinner, men jeg velger å lukke øynene
Det er rot overalt
Jeg har alltid vært stolt av hjemmet mitt, og jeg liker å pusle ute i hagen. Selv om den ikke alltid har vært helt perfekt, har hagen i alle fall vært velstelt og ordentlig.
Jeg er overhodet ikke vant til å ha så mye rot rundt meg, og det å se hvordan hagen vår tar seg ut fra veien etter at Bengt og Hilde flyttet inn, gjør meg både flau og irritert.
Utenfor inngangspartiet til Bengt og Hilde står det en gammel vaskemaskin og noen båtmotorer. Det ligger en presenning over en høy stabel med planker, ved siden av masse annet skrot jeg ikke aner hva er. I tillegg er det alle dekkene som ligger nede ved porten, og som jeg gjentatte ganger har bedt Bengt om å fjerne.
Bak i hagen ligger det dessuten sekker med sement og en hel del verktøy som har rustet gjennom vinteren. Hagemøbler ligger slengt omkring. Og som om ikke det er nok, er barnas leker strødd ut over hele hagen!
Hverken Bengt eller Hilde tar ansvar for at ungene skal rydde opp etter seg, og det er kanskje ikke så rart, siden foreldrene deres heller ikke rydder …
Rundt det nye tilbygget de flyttet inn i for to år siden, er det fremdeles bare søle og leire. De har lagt planker over de verste gjørmehullene og balanserer på dem når de skal inn og ut av huset. Men det ser ut til at det vil ta veldig lang tid, sannsynligvis en evighet, før de får anlagt en skikkelig plen.
«Du må slutte å mase, det går seg til etter hvert», svarte Hilde da jeg nevnte dette for henne. Jeg er så lei av de ordene – «etter hvert»! Det er så svevende og uforpliktende og betyr som regel «aldri».
Ungene er stadig innom meg. Som regel spiser de middag hos meg og kan være her i flere timer om gangen. Jeg har ofte hørt Hilde oppfordre dem til å gå inn til mormor, særlig etter at hun har hatt dem med seg til byen på lørdager.
Da er hun sliten og ønsker litt fred for seg selv. Men da er ungene oppspilte og har lett for å krangle, noe også jeg synes er svært slitsomt.
Det forundrer meg at Hilde er blitt en slik sjuske, men jeg forstår at det er Bengt som har påvirket henne i negativ retning. Aldri har jeg sett en voksen mann være så bedagelig anlagt! Han er utrolig treg i alt han gjør.
For noen uker siden spurte jeg om han kunne stikke bort til nærmeste butikk og kjøpe en kartong med egg, for jeg sto midt i bakingen og hadde ikke nok egg. Bengt brukte nesten tre timer på å kjøpe eggene, og da han omsider kom tilbake, hadde jeg allerede kastet den påbegynte kakedeigen.
Han unnskyldte seg med at han hadde støtt på noen bekjente, dessuten hadde han gjort noen andre ærender også, til tross for at jeg hadde sagt at det hastet med eggene.
Under byggeprosessen bakte jeg stadig for datteren min og passet ungene når hun og Bengt skulle noe. Jeg har også sydd gardiner for henne til alle rom, og jeg spanderte flunkende nye hvitevarer på dem som innflytningspresang.
Derfor trodde jeg at hun også kunne tilby meg noen tjenester etter at de hadde flyttet inn. Jeg har ikke bil, og Hilde vet at jeg sliter med smerter i benet og ikke kan gå så langt. Det er heller ikke bra for meg å bære tungt.
Likevel tilbyr hun meg aldri skyss når hun skal av gårde til handlesentret, heller ikke tilbyr hun seg å kjøpe med varer til meg. Hvis jeg spør dem om å få sitte på til handlesentret, eller spør om Hilde kan ta med noe for meg fra butikken, svarer hun alltid ja.
Men de tar aldri selv initiativet til å spørre om det er noe jeg trenger. Derfor har jeg begynt å vegre meg for å be dem om tjenester, og jeg synes det er sårende og vondt at de absolutt aldri kan tilby meg hjelp på eget initiativ.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Vurderer å flytte
I dag angrer jeg veldig på at jeg foreslo å bygge på huset slik at Hilde og Bengt kunne flytte hit. Det hadde vært mye bedre om de bodde på den andre kanten av byen, slik de gjorde før.
Det virker ikke som om de er det minste takknemlige for at jeg har gjort det mulig for dem å få større boflate og stor hage. Hadde de vært takknemlige, ville de vel ha vist meg respekt, og det gjør ingen av dem.
Jeg har innsett at Bengt og Hilde passer best til å bo i en blokkleilighet, der de kan rote som de vil innenfor hjemmets fire vegger. Da går det i det minste ikke ut over andre.
Jeg har vurdert å leie en container og få fjernet alt skrotet deres fra hagen, men jeg tør ikke å sette denne planen ut i livet. Jeg er redd for uvennskap hvis jeg tar saken i egne hender.
Men jeg har bestemt meg for at hvis forholdene ikke blir bedre innen slutten av året, får jeg heller selge min del av huset og flytte inn i en leilighet. Jeg klarer ikke å leve under disse forholdene resten av livet.
Jeg har forstått at hvis det skal bli et godt forhold mellom de unge og meg, må det være en viss avstand mellom oss.
Dette har vært en vond og dyrekjøpt erfaring for meg, og jeg ber derfor andre om å tenke seg godt om før de flytter i generasjonsbolig med barn, svigerbarn og barnebarn.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
