Leserne forteller

Det har alltid handlet om mamma. Hennes problemer, hennes smerte, hennes sorg. Nå er det nok

Hele livet har jeg drømt om å bli møtt med forståelse av mamma. Hun tenker bare på seg selv.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images (Illustrasjonsfoto)
Først publisert Sist oppdatert

Mange kvinner har slitt eller sliter med et vanskelig forhold til sin egen mor. Litteraturen har gang på gang gått inn i temaet, og psykologer har skrevet om det.

Hver gang jeg ser noe om mor/datter-relasjoner, sluker jeg det som sies, men ikke en eneste gang har jeg funnet en historie som ligner min.

Når jeg tenker tilbake på min egen barndom, ser jeg at familiebildet så bra ut. Det var mamma, pappa, søsteren min, broren min og jeg.

Vi var en kjernefamilie som hadde det bra. Foreldrene mine var ryddige og ordentlige mennesker, som bidro i samfunnet både gjennom å jobbe og ta del i dugnadsarbeid.

Spesielt mamma viste seg som en engasjert og flink dame.

Allerede da jeg var liten, følte jeg at livet var vanskelig, men jeg kunne ikke si hvorfor det var sånn. Det var som om jeg alltid hadde en uro inni meg, en uro som gjorde meg rastløs og usikker.

Mens søsknene mine fikk til det meste og gjorde som mamma sa, var det alltid grunner til å irettesette meg.

Hver gang jeg begynte på noe, slet jeg med å fullføre, og hver gang fikk jeg skjenn av mamma.

«Har du tenkt på hvordan det er for meg når jeg alltid må rydde opp etter deg?» sa hun.

Jeg satt ofte igjen med en dårlig følelse.

Jeg var ikke dum og forsto det meste på skolen, men når jeg etter hvert fikk store oppgaver, slet jeg med å fullføre i tide.

Slik jeg opplevde det, ble jeg «okkupert» av andre gjøremål som måtte gjøres. Når det skjedde, ble jeg fortalt at jeg var en «i-siste-liten»-person, som måtte strukturere meg mer.

Tenårene ble et langt «gnål» fra mamma om at jeg måtte skjerpe meg.

«Jeg blir så sliten av deg, du krever mer enn dine søsken til sammen, jeg kan ikke forstå at du aldri lærer. Jeg mistenker deg for å være lat», kunne hun si.

Sannheten er at jeg virkelig prøvde å gjøre ting riktig, men fikk det ikke til. Jeg våknet med den rare følelsen inni meg, og alle de kaotiske tankene om alle tingene jeg måtte gjøre, stresset meg veldig.

Det var som om det var store, uløselige floker i hjernen.

Les også (+): Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet

Vondt å være meg

De to andre søsknene mine var gode venner, men jeg følte ikke at jeg var inkludert i deres fellesskap.

På skolen hadde jeg alltid venninner, men det var ikke de samme hele tiden. Fordi jeg byttet fritidsaktiviteter, byttet jeg også ut hvem jeg tilbrakte tid sammen med. Jeg klarte ikke å slå meg til ro.

Mamma diskuterte mange ganger med lærerne mine, og ordet struktur ble en gjenganger. Jeg hadde ikke strukturen som trengtes for å gjøre det bra.

Hjemme tvang hun meg til å sitte ved kjøkkenbordet med leksene, slik at hun hadde oversikt over hva jeg gjorde. Det som skjedde, var at jeg virkelig forsøkte å konsentrere meg, men så fløt tankene mine ut, og en indre rastløshet, som egentlig ikke kan forklares, tok grep.

Jeg gråt ofte når jeg satt der under kontrollen til mamma. «Jeg klarer det ikke», nærmest hvisket jeg.

Det var vondt å være meg, for jeg mistet all tro på meg selv og følte meg både dum og lite verdt. At mamma var mer glad i søsknene mine så jeg jo; de fikk skryt og gode ord.

«Kan du ikke lære av Lise?» sa hun til meg.

En gang da jeg fremdeles var et barn, hørte jeg mamma snakke med pappa om meg. Hun sa at hun var sliten av meg og at hun mistenkte at det kunne feile meg noe.

Men på skolen klarte jeg meg innenfor det som ble regnet som normalt, og jeg satt rolig i timene, så lærerne ble ikke med på den teorien.

Hele ungdomstiden følte jeg at jeg ikke passet inn noe sted. Ikke hjemme, ikke på skolen og ikke blant venner. Jeg satt mye på rommet mitt og lyttet til musikk.

Når jeg hørte vakre ballader, drømte jeg meg bort til et helt annet liv, en eventyrtilværelse, der alt var fint og jeg hadde det bra.

Søsknene mine begynte på høyere utdannelse, men da jeg var ferdig med videregående skole, sa mamma at hun ikke trodde at et sånt løp ville passe for meg.

Jeg fikk jobb i en musikkforretning, og det gikk bra fordi jeg visste masse om musikk.

Jeg hadde jo tilbrakt praktisk talt hele ungdomstiden min med å lytte og ta til meg det som fantes.

Men privat slet jeg fordi uroen fortsatt var en del av meg. Jeg fikk en kjæreste som jeg var veldig glad i, men selv om vi hadde det fint, var det som om jeg ikke klarte å slå meg til ro.

Jeg fant en ny kjæreste, som det også ble slutt med, for så å møte enda en ung mann. Slik fortsatte det i noen år.

Mamma fortsatte å hakke på meg.

«Du er så ustadig, og måten du lever på, gir meg søvnløse netter. Helt siden du ble født, har du gitt meg grå hår», kunne hun si. Det såret meg like mye hver eneste gang.

Les også (+): – Godheten min mor var kjent for, gjaldt mennesker. Punktum. Og alle mennesker unntatt meg

Stjeler min sorg

I fjor var jeg så oppgitt over meg selv og livet mitt at jeg tok meg i å tenke at det kanskje hadde vært bedre om jeg ikke levde.

Tankene fikk meg til å innse at jeg trengte hjelp, og jeg gjorde endelig det jeg burde ha gjort for mange år siden; fikk en henvisning til en psykolog.

Kort fortalt fikk jeg diagnosen ADHD uten hyperaktivitet. Den uroen som har fulgt meg gjennom livet, hadde et navn og var et symptom.

Jeg visste egentlig ikke hvordan jeg skulle ta imot denne beskjeden, men på en måte var det en lettelse, for problemene mine skyldtes ikke at jeg var lat, vrang eller vanskelig som person.

Men det er mammas reaksjon, som er vesentlig i min historie her.

Da jeg fortalte henne om diagnosen, hadde jeg forventet at hun skulle legge armene rundt meg og trøste.

«Kjære deg, jeg er lei meg for at jeg ikke tok kampen for deg, for jeg føle at noe var galt. Jeg skulle ha kjempet for deg.» Noe sånt kunne hun ha sagt.

I stedet sa hun: «Det er et svik overfor meg at lærerne ikke tok problemene våre videre. Jeg har hatt det så vondt på grunn av deg.»

«Jeg, meg, mine problemer, min smerte, min sorg.» Jeg hørte henne snakke om hvor vanskelig hun hadde hatt det, men ikke med ett ord snakket hun om hvordan jeg måtte ha hatt det. Det var ingen «kjære jenta mi, stakkars deg».

Plutselig forsto jeg at min mor er full av seg selv og aldri har gitt meg forståelse eller trøst. Jeg har vært problemet hennes. I hennes øyne er det henne det er synd på.

Så, nei, jeg har ikke et nært og godt forhold til mamma. Jeg er blitt voksen og forstår at et barn som ikke er perfekt, ikke passer inn i hennes bilde. Egentlig er min diagnose bare blitt en forklaring på hvorfor hun har slitt.

Det siste året har jeg fått ny og viktig informasjon om meg selv, og jeg føler at jeg får det bedre og bedre som menneske.

Nå forstår jeg hvorfor jeg har et stort antall strikkeprosjekter som aldri er blitt ferdig, og et titalls bøker jeg bare har lest noe av. Jeg ser også hvorfor jeg alltid ender med å føle meg usikker i kjæresteforhold. Uroen jeg bærer med meg, er lett å forveksle med mangel på følelser.

Jeg er blitt kjæreste med en av mine ekskjærester igjen, og nå som vi begge vet min diagnose, går det bedre i kjærligheten.

Han gir meg den støtten og trøsten jeg trenger når ting blir vanskelig, og jeg har tro på at vi skal forbli sammen og skape et familieliv i fellesskap.

Når det gjelder mamma, holder jeg en kontrollert distanse. Nå er det nok.

Jeg tror ikke at hun engang har forsøkt å forstå hvordan det har vært å være meg. Hun aner ikke hvor vondt det er å tenke tilbake på barndommen jeg fikk, og hun ser ikke hva jeg har mistet.

Hver gang vi er sammen, snakker hun om hvor tungt det var for henne å ha ansvaret for meg. Slik hun ser det, rammet min uro henne mest.

Jeg føler at hun stjeler min sorg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller