Det føltes som et hjerteinfarkt. Da legen sa hva som egentlig hadde skjedd, fikk jeg sjokk

For mange år siden møtte jeg mitt livs store kjærlighet, Martin. Han var stille, beskjeden, mild, snill og omtenksom, og var en mann etter mitt hjerte.

Selv hadde jeg vokst opp med en oppfarende far, som gjorde meg redd når han ble sint, så en mann med et heftig temperament kunne jeg ikke velge å ha en relasjon til.

Martin og jeg var begge i 20-årene og begge hadde hatt noen forhold tidligere. Vi visste hvordan vi ville ha det og hva vi ønsket av hverandre. Han var glad i å fiske og gå i fjellet. Det var ikke min favorittsyssel, men min holdning til det var at han skulle få fortsette å drive med det han elsket. Selv likte jeg å sitte hjemme og strikke og lese bok.

Kanskje vil noen allerede etter denne bekjennelsen si at vi ikke passet sammen, men det er ikke riktig, for vi var enige og forelsket, og vi bestemte oss for å kjøpe hus, gifte oss og få barn.

Alt falt på plass gjennom våre tre første år sammen, og jeg følte en ro og tilfredshet jeg ikke hadde følt tidligere i livet. Alle som kjente meg, sa at jeg strålte – de så at jeg var lykkelig.

Jeg glemmer ikke bryllupsdagen vår. Vi hadde ikke lagt opp til en stor og fantastisk fest fordi vi heller ville bruke pengene på å pusse opp hjemmet vårt, men alle våre nærmeste var til stede og for meg ble dagen fantastisk og perfekt.

Martin holdt en tale der han sa at han i samme øyeblikk som han så meg, visste han at det skulle bli oss. Å bli elsket på denne måten kan ikke beskrives. Det var som om de varme følelsene for ham flommet rundt i kroppen da han sa det.

Så ble jeg gravid, og det var en tid jeg tenker tilbake på med glede, selv om jeg iblant ble overmannet av en frykt for at noe skulle gå galt.

Alt så normalt ut, sa jordmoren, og jeg tvang meg til å satse og tro på akkurat det.

Da lille Kasper kom til verden, var han den mest perfekte babyen jeg hadde sett. Vi ble sendt hjem, med beskjed om å nyte livet, og det gjorde jeg virkelig i tiden som kom.

Les også (+) Vi slo ring om pappa da mamma døde. Da han fant seg ei ny dame, ble jeg mistenksom

Det perfekte livet slår sprekker

Først da de andre babyene i barselgruppen begynte å gå, så jeg at noe ikke var som det skulle. Kasper klarte ikke å henge med de andre.

Da jeg luftet min bekymring med legen, sa hun at barn utvikler seg forskjellig, og at jeg måtte lene meg tilbake og la ham få følge sin utvikling, og jeg gjorde det, men blikket mitt var blitt årvåkent.

Det viste seg at han hadde en fot som ikke fulgte helt med den andre, og i flere år måtte han ha fysioterapi og oppfølging. Det tæret på, og jeg gråt mange tårer fordi min lille gutt måtte gjennom så mye som friske barn slapp, men etter hvert gikk det bedre og han fikk en normal hverdag.

Martin og jeg fortsatte å ha det fint. Han var ikke så bekymret som meg og var en god far når han var hjemme. Problemet var de lange turene hans til fjells. Da vi hadde vært gift i ti år, syntes jeg han var oftere og oftere borte. Det ble jeg som fulgte opp sønnen vår i hans interesser, som var å spille i korps.

Da Kasper ble tenåring, ble han i tillegg hektet på dataspill, og det ble en ny utfordring. Det endte med at han sluttet i skolemusikken og ble sittende på rommet og spille, uavbrutt. Når jeg forsøkte å begrense ham, ble han sint. Veldig sint.

Lærerne sa at han var trett og uopplagt på skolen, og da han begynte på videregående skole, begynte han å skulke.

Jeg forsøkte å få Martin på banen som far, men han sa at Kasper ikke kunne tvinges med på fisketurer. «Jeg vet ikke hva vi skal gjøre, han er ikke interessert i å være sammen med meg», sa han.

Jeg tenkte i mitt stille sinn at om han hadde investert mer tid og interesse i sønnens liv, ville ting ha sett annerledes ut, men jeg sa ingen ting.

Det som skjedde, var at det kom frem at Martin hadde en møtt en annen dame, en kvinne, som i likhet med ham elsket å fiske og gå i fjellet. Hun var en skilt tobarnsmor som tok med seg barna på tur. Jeg fikk sjokk da han sa at han ville flytte fra meg, og at vi måtte ta ut separasjon.

Sorgen, fortvilelsen og smerten ga meg så tunge dager at jeg nesten ikke orket å stå opp.

Sønnen vår ville ikke være sammen med faren, droppet ut av skolen og satt på rommet sitt og spilte. Jeg var alene om oppdrageransvaret i tillegg til å ha dyp kjærlighetssorg.

Les også: (+) Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet

Jeg stengte sorgen inne

Over flere år følte jeg at livet var steintøft, men jeg holdt masken utad og delte ikke med andre at jeg slet.
Jeg fikk det til å se ut som om jeg håndterte skilsmissen bra, hvilket jeg ikke gjorde.

Det sved i hjertet hver gang jeg hørte min eksmanns navn, eller at jeg så ham og den nye kvinnen avbildet på Facebook på tur ute i naturen. De så lykkelige ut, og det føltes som piske­slag.

Jeg fortsatte å gå på jobb og smilte og var tilsynelatende blid. I dag tenker jeg at det å late som, er livsfarlig.

Jeg sto på badet en morgen da jeg plutselig fikk akutte og voldsomme smerter i brystet og åndenød. «Jeg dør», husker jeg at jeg tenkte, og at det var et hjerteinfarkt, bare visste jeg. Jeg er jo helsefagarbeider og har sett andre bli syke.

Da ambulansen kom, agerte de også på samme måte som om jeg hadde et infarkt, og jeg ble sendt rett til sykehuset, der det ble tatt alle slags prøver.

Legene tok situasjonen på alvor, det var det ingen tvil om. «Et infarkt», mente de.

Sykdomsbildet mitt viste symptomer på hjerteinfarkt, men da de gikk inn for å se etter blokkeringer i hjertets arterier, oppdaget de at det ikke fantes blokkeringer.

I samtalene med legen etterpå var temaet sorg, og han fortalte meg om en sykdom som er lite kjent, som faktisk også kan være dødelig. Broken Heart Syndrome.

I de fleste tilfeller har pasienter med Broken Heart Syndrome vært gjennom sjokkartede, traumatiske opplevelser, ofte med tung sorg forut for «infarktet».

Jeg fikk sjokk. Kunne jeg bli så syk av det?

Mitt sykdomsbilde gjorde legene usikre fordi symptomene var så lik symptomene på hjerteinfarkt. Det ble snakket om å gi meg medisiner som tynner blodet, men samtidig forsto de at følelsesmessig stress kunne være årsaken i mitt tilfelle.

Det var en tankevekker, og i tiden etterpå har jeg lest mye om «knust-hjerte-syndrom». Det rammer nesten bare kvinner, og de vet ikke hvorfor.

Jeg vet nå at flere enn meg er blitt lagt inn på sykehuset med akutte brystsmerter, tungpustet og kvalm, med høyt blodtrykk og rask puls. EKG og blodprøver viser sannsynlig hjerteinfarkt, og diagnosen stilles deretter. Men røntgenkontrast og ultralyd av hjertet viser noe annet.

Det blir sagt at venstre hjertekammer, hjertets største pumpe­stasjon, har svulmet opp og inntatt en krukkelignende form. Det er den voldsomme og invalidiserende sorgen som gir det voldsomme utslaget.

I tiden etter at jeg fikk «infarktet» har jeg forsøkt å leve med mindre stress. Sønnen min måtte flytte ut, og det ble det sparket han trengte for å sette i gang livet sitt.

For å håndtere sorgen og nederlaget skilsmissen var, har jeg begynt å gå i jevnlig samtaleterapi. Nå håper jeg at min historie kan være til hjelp for andre. Ikke la det gå så langt at sorg og sjokk tar livet av deg.

Husk at hjertet ikke tåler alt. Få hjelp hvis du sliter veldig.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Først i voksen alder forsto jeg at min egen mor alltid har mobbet meg

Mannen min var utro, og jeg tilga ham. Så ringte den fremmede kvinnen