Brevet jeg aldri sendte
Det finnes mange som har det som meg. Alt jeg ber om, er at dere prøver å forstå meg
Når dette brevet skrives, har vi gått inn i et nytt år. Nytt år, nye muligheter, sies det. Men hvor sant er det?
Kjære alle sammen
Når dette brevet skrives, har vi et nytt år. Nytt år, nye muligheter, sies det. Hvor sant er det? Jeg skulle ha ønsket at livet var så lett at hver mulighet kunne gripes og nytes, men jeg har det ikke sånn.
Jeg vet at det finnes mange som meg, og derfor skriver jeg disse ordene.
Sannsynligvis ble jeg født med en melankolsk sjel og en biologisk sårbarhet for «å være nede». Jeg vil ikke kalle meg deprimert, så derfor sier jeg det sånn.
Dette brevet er til alle dere andre, som smiler, er glade og har velfungerende sosiale liv. Det er til dere som gjør dumme ting og legger det bak seg med letthet, og som glemmer dumme ting andre mennesker en gang sa, som ikke var bra, og som fikk deg til å krympe, nærmest.
Mitt hode har en egenskap som regnes som fantastisk, for jeg glemmer ikke. Ikke engang små ord sagt i affekt av en person blir glemt, og dette har i stor grad vært ødeleggende for meg gjennom hele livet.
Det er jo sånn at de fleste personer sier noe sårende til sine nærmeste en eller annen gang.
Altså er min hukommelse, som gjorde meg til den skoleflinke jenta, kanskje min verste fiende. Å leve sammen med meg blir umulig. Jeg henger fast i det triste og idiotiske. Jeg blir aldri ferdig med dumme ting.
Jeg har båret med meg alt som er dumt og vondt, og det har trykket meg ned som menneske.
«Ikke tenk på det, jeg mente det ikke», holder ikke for meg i etterkant, for en stemme inni meg sier at vedkommende egentlig mente det. Ingen røyk uten ild. Kritikk kommer ikke ingenstedsfra.
Som et eksempel kan jeg nevne at jeg for mange år siden sa noe dumt til en venninne. Hun ble rasende på meg.
Da jeg møtte henne flere år senere, var hun blid og imøtekommende og sa ingen ting om hendelsen.
Jeg sto der og følte meg fysisk dårlig, og jeg klarte ikke å snakke med henne fordi jeg var sikker på at hun fremdeles hatet meg. «Folk bærer ikke på slikt i årevis», har jeg lært av en psykolog, men jeg tør ikke stole på det.
Ekteskapet mitt led under min væremåte. Nå har jeg vært alene i mange år. Min eneste datter er lei av meg fordi jeg er så «tung» og komplisert. Hun sier at jeg er en problemsøkende person, og det verste er at hun har rett.
Hun ser ikke hvor hardt jeg prøver å rømme fra de destruktive kreftene som har ødelagt hele mitt sosiale liv.
Når du er som meg, er det slitsomt å leve. Når du er som meg, er det ikke lett å være blid, morsom, spontan og leken.
Lett til sinns finnes ikke i meg. Jeg har lett med lys og lykter etter det lyse sinnet, men aldri funnet det. Det jeg finner, er streng selvjustis og bekreftelser på hvor vanskelig livet kan være.
På en måte føles det som om jeg ble født med kuldegrader i hjertet. Alt som sies negativt, suger seg fast og blir der. Jeg vil ikke at det skal være sånn. Jeg skulle så inderlig å ha ønsket at jeg klarte å tilgi både andre og meg selv.
Det jeg trenger for å ha det bra, er varme og godhet fra omgivelsene. En forståelse for at jeg er meg.
Jeg innser at jeg må ha mer hjelp. Kanskje er dette året hvor jeg kan få det bedre.
Hilsen en som bare vil bli forstått
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
