Min mann kontrollerer meg med psykisk terror. Likevel kan jeg aldri skille meg

Tidlig i 20-årene ble jeg gift med Andreas, en nevenyttig og ordknapp mann som var flink til å bygge og lage ting. I begynnelsen var jeg fascinert av den verbale knappheten, for det han ga mest av, var store og gode smil.

Jeg følte meg så trygg i armene hans. Han var stor og sterk, og han satte i gang mine drømmeprosjekter.

Jeg vokste opp i et hjem som var sjabert, og derfor var jeg opptatt av å få det fint og flott. Fordi jeg hadde ham, gjorde jeg en klassereise.

Huset vi etter hvert bygde oss, betydde veldig mye for meg. Også jeg jobbet hardt for å få det fint, men på min måte. Jeg sydde gardiner og innredet, og jeg var så stolt over det vi klarte å bygge opp.

Foreldrene mine var himmelfalne og så på oss som rike og vellykkede. Det var vi selvfølgelig ikke.

Det høres overfladisk og nesten tåpelig ut å legge sin identitet og lykke i et hus, men faktisk var det akkurat det jeg gjorde. Når jeg gikk rundt og ryddet, vasket og ordnet, følte jeg meg lykkelig og tilfreds.

Jeg kunne ikke se meg mett på de store rommene og det jeg betraktet som luksus. Ennå, 30 år etter at vi bygde huset, føler jeg det på samme måte.

Å leve sammen med Andreas har derimot ikke bare vært lett. Han har et labilt humør som har påført meg mye sorg og fortvilelse. Han har en egen evne til å tenke negativt og til å begrense min frihet.

Han tåler ikke at jeg har mitt eget liv ved siden av vårt familieliv. Hvis jeg sier ja til å dra på hyttetur med en god venninne, straffer han meg med total taushet og en mur av hat i to uker etterpå.

Våre tre barn kom som perler på en snor. Jeg var hjemme med dem i mange år, mens han var ute og arbeidet.

Fra en manns ståsted er det lett å si at han derfor forsørget meg. Men det var ikke slik, for sannheten er at han jobbet så mye at det ikke hadde gått om jeg også hadde vært i full jobb.

Ensom

Jeg gjorde det jeg kunne for å spe på inntektene. Jeg sydde gardiner på oppdrag for andre og tjente noen kroner her og der. Totalt sett hadde vi det økonomisk godt, også fordi jeg var gift med en mann som var økonomisk raus.

Andreas' raushet med penger har i alle år stått i grell kontrast til den kontrollen han har villet ha over meg. Jeg er en dame som ønsker mild og kjærlig nærhet, men han tar bare på meg når han vil ha noe mer.

Og når det skjer, er det kaldt og raskt gjort, uten følelse og inderlighet.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har grått meg i søvn fordi jeg har følt meg ensom i mitt eget ekteskap.

Les også (+) Jeg var for ung til å forstå at mannen jeg giftet meg med var psykopat

Elsker hjemmet

Du som leser dette, tenker sikkert at jeg burde ha skilt meg. Så hvorfor gjør jeg ikke det? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er fordi alternativet er så mye verre.

Jeg elsker hjemmet mitt, og jeg elsker at de voksne barna våre vil komme til oss og være her. De sier at barndomshjemmet betyr masse for dem. Jeg vil ikke frarøve dem denne muligheten.

Det er også slik at vi har gode stunder, Andreas og jeg. Vi krangler ikke hele tiden. Når vi er sammen med venner, har vi det helt OK. Så lenge jeg holder meg innenfor de rammene han har satt, fungerer alt bra.

Det er hvis jeg søker ut til venninner eller ønsker å gjøre ting han synes er dumt, at jeg møter hans sære holdninger og ordløse straffemetoder.

Han slår meg ikke, og han er ikke alkoholiker eller bruker andre rusmidler. Han kjøper en ny sofa hvis jeg mener det er nødvendig. Mye er fint ved å leve sammen med ham.

Hva skjer hvis jeg sier at jeg vil skilles? For det første må jeg flytte fra huset vi har bygd, og bare tanken gjør meg trist.

For det andre kommer Andreas til å si at jeg ikke har krav på å få med meg noen verdens ting. Hans penger er brukt til å nedbetale all gjeld. Egenkapitalen vi en gang hadde, var hans.

Sist, men ikke minst, kommer han til å hate meg og spre gift om meg til barna våre. Han vil si at han har underholdt meg, og at jeg er utakknemlig.

Ensomhetsfølelse

Jeg har fablet om skilsmisse mange ganger, og hver gang har jeg endt opp med å slå tanken fra meg, fordi jeg ser for meg en stakkarslig bolig og et fattigslig liv.

Jeg jobber deltid i en forretning og tjener dårlig, og jeg har nesten ikke opptjent pensjonspoeng, fordi jeg valgte å være hjemmeværende da barna var små. Om jeg hadde fått med meg noen hundre tusen kroner, ville det ikke endret på så mye.

Ensomhetsfølelsen jeg bærer på, er til tider veldig påtrengende. «Er jeg lykkelig?» spør jeg meg selv. «Nei», sier en stemme.

Men så kommer neste spørsmål: «Blir jeg lykkeligere om jeg skiller meg?» Nei. Da går jeg fra én type sorg til en annen, fra én type ensomhet til en ny.

Midt oppi alt føler jeg fortsatt glede over å ha et pent og stort hjem. Det betyr mer for meg enn det burde ha gjort, jeg er klar over det. Prisen jeg betaler for denne kjærligheten til materielle ting, er et kjærlighetssavn.

Mannen jeg er gift med har ikke sansen for romantikk, og han er ikke flink til å uttrykke følelser, hverken verbalt eller kroppslig.

Jeg vet at mange kvinner skiller seg fordi de nekter å gå på akkord med egne følelser. Jeg beundrer dem sterkt. Selv er jeg for svak til å ta grep. Det verdslige betyr for mye for meg. Jeg vet at mange vil si at det valget gjør meg til et overfladisk menneske, men er det så enkelt?

Les også (+) Ferieturen med pappa ble et mareritt

Komplisert

Kvinner i forrige århundre gjorde som meg. De svelget kameler og ofret sin egen lykke for at alle andre skulle ha det bra. Men det dårlige alternativet var også en avgjørende faktor.

De, som jeg, var økonomisk beskyttet gjennom ekteskapet. Brøt de ut, ble alt usikkert.

Jeg forteller min historie for å synliggjøre at det å forlate en mann og bryte opp en familie, er en komplisert og vanskelig ting. Du må si adjø til mye og får i tillegg mye dårligere råd. Det er slett ikke sikkert at lykken kommer dansende.

Jeg fikk min barndom i et hjem som i alle år trengte en oppussing, og jeg hatet å ha det sånn. Av den grunn betyr det ekstra mye for meg å ha det fint.

Så jeg blir her jeg er, med fare for å bli stemplet som falsk og uærlig. Jeg skal fokusere på å tenke positivt og se på hva som er fint i min hverdag. Hjemmet mitt holder meg oppe.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden

Jeg følte meg avvist av sønnen min. Forklaringen kom i et håndskrevet brev