De blå sidene
Det er 22 år siden vi så deg, pappa. Men vi vet hvor du er
Har du lurt på hvordan det går med oss?
Jeg vet at du fyller 60 år i dag, pappa, og det har fått meg til å tenke på deg. Jeg har ingen gode tanker, men jeg undrer meg over hvordan du skal feire dagen din.
Antageligvis drikker du den bort i all ensomhet. For jeg vet at du drikker fortsatt, du er blitt observert full nede i sentrum mange ganger, av gamle klassevenninner jeg har fått kontakt med igjen.
I dag kan jeg være ærlig og fortelle om hvordan oppveksten vår var. For som voksen har jeg endelig forstått at man ikke velger sine foreldre eller sine egne oppvekstvilkår.
Det er 22 år siden søsteren min Trine og jeg så deg sist, pappa. Det er mange år, det. Og jeg tror aldri at vi kommer til å møtes igjen heller.
Gjennom disse årene har det skjedd mye, og både Trine og jeg har gått i terapi for å bearbeide oppveksten vår.
Tenker du noen gang på hva du påførte oss? Har du noen gang angret eller følt skyld? Har du lurt på hvordan det går med oss?
Skal jeg være ærlig, så tror jeg ikke at du har tenkt en eneste slik tanke. Selv om jeg innimellom har hatt et bitte lite håp om at du skulle erkjenne alt sammen og ta kontakt for å be om unnskyldning.
Trine og jeg har hatt en vanskelig barndom som har satt sine spor. Men sammen har vi jobbet oss gjennom det.
Vi var bare 12 og 14 år da mamma døde. Det var nok en kombinasjon av piller og alkohol som fikk henne til å sovne inn på sofaen. For det var slik det var hjemme hos oss.
Du og mamma drakk sammen. Men mamma var samtidig beskyttende og tok Trine og meg i forsvar når du var sint. Når hun var borte, var skjoldet vårt også borte. Vi ble mer sårbare. Vi var redd for deg, og det var aldri rom for hverken en klem eller forståelse etter at vi mistet mamma.
Jeg husker godt at stemningen endret seg radikalt etter begravelsen. Du hadde vært slem mot oss før også, men alt ble verre da mamma var borte.
Da fikk du fritt spillerom til å slå og trakassere oss. Du ble et monster som drakk enda mer og som brukte alle anledninger til å gi oss juling og kjeft.
Du jobbet sporadisk nede på bryggen, men det vi husker best var all drikkingen din. Alle flaskene, den innestengte lukten og overfylte askebegre.
Alt var kaos hjemme hos oss, for du tok ikke ansvar. Det var det jeg som måtte gjøre.
Vi ble forsømt. Jeg var eldst og måtte derfor ta ansvar. Jeg pantet flasker for å kjøpe brød og pålegg.
Jeg stjal penger fra deg for å handle inn alt fra såpe til lyspærer. Og jeg lærte meg å sy, for at klærne våre skulle vare lenger.
14 år gammel jobbet jeg alt jeg kunne ved siden av skolen, samtidig som jeg måtte passe på Trine. Hun ble med meg når jeg satt barnevakt, når jeg solgte blomster på dørene for en butikk, og når jeg gikk med avisen.
Og slik ble jeg en rollemodell for Trine. Hun lærte å jobbe og ta ansvar. Alt jeg tjente, gikk til Trine og meg. Jeg ble fort voksen og jeg tok det fulle og hele ansvaret for Trine i en alder av 14 år.
Les også (+): Sønnen vår fikk flere og flere merkelige uvaner, vi skjønte ingenting
Vi rømte
Hjemme gikk vi på tå hev. Vi var alltid lettet når du sovnet på sofaen. Det var da vi ryddet og vasket. Men vi hadde aldri med oss noen hjem. Det torde vi ikke.
For det var mye skam som lå i Trine og meg allerede da. Vi sammenlignet oss med andre familier og vi visste godt at vi ikke hadde det som alle andre.
Det var jeg som trøstet Trine når hun gråt. Jeg hjalp henne med leksene, og det var ikke få ganger vi satt ute og gjorde lekser. Eller i trappeoppgangen. Der fikk vi ro til å konsentrere oss.
For det du gjorde var å kjefte, kommandere oss og komme med spydige kommentarer. Du fikk deg til å si at vi aldri kom til å få noen venner, fordi vi var så stygge. Du ga oss juling med kleshengeren når du reagerte på et eller annet.
Du skrubbet ansiktet mitt med skurebørsten da jeg tok på meg sminke den første gangen. Og du hadde ingen problemer med å spise opp det siste i kjøleskapet, rett foran Trine og meg.
I et skap på rommet vårt, i en eske, som vi la sengetøy over, gjemte vi mat. For at vi ikke skulle sulte. Det var mat vi kjøpte inn selv, for pengene vi tjente.
Da jeg var ferdig med ungdomsskolen, begynte jeg å jobbe i stedet for å gå på gymnaset. Jeg tok ansvar for hjemmet vårt og for Trine. Og jeg sparte alt jeg kunne. For jeg hadde en plan for Trine og meg.
Den sommeren Trine fylte 16 år og var ferdig med ungdomsskolen, rømte vi. Vi tok toget til en annen by, og jeg gikk på sosialkontoret for å få hjelp.
Der skaffet de meg en liten hybel, og Trine bodde hos meg i det skjulte. Jeg gikk fra butikk til butikk og ga meg ikke før jeg hadde ordnet meg en jobb. Trine gikk med aviser. Så vi klarte oss.
Men vi var livredde for at du hadde meldt fra til politiet, og vi gikk konstant rundt med en klump av frykt i magen.
Vi hadde en tøff ungdomstid. Den var alt annet en normal, og den preget oss på mange måter. Vi var skeptiske til andre mennesker, og vi likte ikke å ha folk tett innpå oss. Så vi holdt oss for oss selv, og vi løy når vi fikk spørsmål om familien vår.
Da Trine ble myndig, ble alt litt lettere. Vi bestemte oss for å overleve som voksne og vi snakket mye om at vi ikke skulle bli som våre foreldre.
Vi skulle ikke drikke bort livet vårt. Vi skulle få oss en utdannelse, og vi skulle gjøre alt vi kunne for at våre foreldres livsstil ikke skulle gå i arv.
Les også (+): Jeg hadde ikke sett barnefaren siden han forlot oss for 14 år siden. Så ringte han på døren
Uadskillelige
Etter at Trine fylte 18 og kom seg ut i jobb, gikk vi på voksenopplæring på kveldstid for å få studiekompetanse.
Sammen leste vi, hjalp hverandre og fikk gode karakterer. Og sammen søkte vi på høyskole i en annen by. Vi var fast bestemte på å utdanne oss til sosionomer, fordi vi ville hjelpe andre.
Men under studietiden spøkte du stadig inni hodene våre. Det var oppgaver og refleksjonsarbeid som var relatert til den oppveksten vi selv hadde hatt, og både Trine og jeg innså at vi var nødt til å gå i terapi for å få bearbeidet alt sammen.
Det var så mye som fortsatt preget oss, som vi hadde lagt lokk på. Blant annet dette med kjærester var et stort problem for oss.
For vi visste ikke hvordan vi skulle oppføre oss og torde ikke tro at noen kunne bli glad i oss. For det var jo ikke du, pappa.
Du skal vite at vi har jobbet hardt for å komme oss dit vi er i dag. Og det er ene og alene vår egen fortjeneste. Innimellom har vi snakket om deg. Lurt på om du tenker på oss. Lurt på hvorfor du var så slem mot oss og hvordan din egen barndom var.
Vi vet ingenting. Foreldrene dine døde mens vi var små, og mamma hadde ikke kontakt med sin egen familie.
Men vi har klart det vi ønsket oss. Vi lever et anstendig liv med en god jobb, og vi har begge fått både mann og barn.
Trine og jeg er uadskillelige. Vi har en historie som binder oss tett sammen, og vi vet at vi alltid vil ha hverandre. Vi er begge opptatt av å holde våre familier samlet og skape gode relasjoner.
Vi har undret oss mange ganger om hvem du egentlig er. Vi tror at du har hatt en traumatisk oppvekst selv, og at det har vært utslagsgivende for hvordan du har behandlet oss.
Jeg er stolt av å si at vi har klart oss bra, til tross for alt vi har vært gjennom på vår vei til det voksne livet. Nå har brikkene endelig falt på plass og vi lever gode liv.
Jeg takker høyere makter for at vi har klart det vi bestemte oss for mens vi var unge. Vi brøt ut av en grusom oppvekst og har jobbet hardt for at det du representerte ikke skulle bli en del av livet vårt som voksne. Men minnene om en tapt barndom vil alltid ligge der.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
