Leserne forteller
Jeg sa ja til å hjelpe søsteren min økonomisk, men hun lurte meg trill rundt
Jeg stilte opp som for søsteren min da hun fikk økonomiske problemer. Det skulle jeg aldri ha gjort.
Jeg har alltid hatt en ordnet økonomi. Som nyutdannet lærer tjener jeg kanskje ikke all verden, men jeg er forsiktig med de pengene jeg får.
Jobbet hardt har jeg også alltid gjort, noe som førte til at jeg greide meg gjennom studiene med et minimalt studielån. Den økonomiske fremtiden min så derfor ganske lovende ut, selv om jeg fremdeles var ung og i den såkalte etableringsfasen.
Jeg var på utkikk etter en leilighet, og sparte alt jeg kunne for å ha litt egenkapital til boligkjøpet. Å skaffe seg et krypinn i hovedstaden er ingen billig affære.
Søsteren min er nok min rake motsetning når det gjelder økonomi. Hun er uforsiktig, impulsiv og ganske vågal med penger. Likevel landet hun som regel støtt, selv etter de mest bisarre episoder.
Hun er noen år eldre enn meg, men jeg har alltid følt meg som storesøsteren hennes. Det var jeg som var den fornuftige av oss to. Likevel beundret jeg impulsiviteten, eventyrlysten og vågemotet hennes.
Far døde for noen år siden, og søsteren min overtok delikatesseforretningen som han hadde drevet i alle år.
Forretningen var ikke stor, men hadde solid økonomi og mange gode, faste kunder og leverandører. Innen bransjen hadde forretningen et svært godt omdømme.
Jeg har mange gode barndomsminner fra fars forretning. Det var spennende og hyggelig når søsteren min og jeg fikk bli med far ned i butikken og se på når han lagde «verdens beste karbonader» etter en gammel familieoppskrift.
Etterpå satte vi oss alle tre ned i den lille spisekroken i butikken og prøve-smakte karbonadene, mens vi hygget oss, pratet og lo.
Da jeg var 10 og søsteren min 14 år, ble foreldrene våre skilt. Storesøsteren min ble boende hos far, og jeg flyttet med mor til en annen by.
Vi var mye på besøk hos hverandre, men det ble aldri mer den samme sorgløse tryggheten som tidligere. Vi sørget mye over at foreldrene våre skilte lag.
Les også (+): Jeg visste at han var gift, men jeg forførte treneren til sønnen min
Lånte henne midler
Etter at vi ble voksne ble det ikke til at vi traff hverandre så ofte. Jeg savnet den gode kontakten vi hadde hatt som barn.
Kanskje var det derfor jeg bestemte meg for å hjelpe storesøsteren min da hun for et år siden kom og ba om det. Hun trengte min hjelp til å redde fars forretning.
– Du må hjelpe meg, sa hun og kom med en lang lekse om at hun så gjerne ville at forretningen skulle se like pen ut i dag som i fars tid.
Hele butikken trengte å pusses opp og hun hadde ikke penger til det. Hvorfor hun ikke hadde råd til det uten å måtte ta opp svære lån, klarte hun ikke å gi noen skikkelig forklaring på.
Etter hennes utsagn gikk jo forretningen strykende. Men alt var jo så dyrt, som hun sa, og hun ville utvide forretningen, gjøre den mer tidsriktig, kjøpe inn noen nye maskiner og gjerne utvide staben med et par personer.
I ettertid er det vanskelig å skjønne at jeg kunne godta det hun sa, uten å undersøke litt nærmere. Men jeg trodde fullt og fast på henne.
Jeg sa meg villig til å låne henne det jeg hadde av oppsparte midler, og skrev under på de papirene hun la foran meg. Jeg gikk også med på å stille som kausjonist for et stort banklån.
– Det er så godt som risikofritt, sa hun og la med stor glød frem både planer og kalkuleringer. Jeg trodde henne.
Alt gikk bra, lenge … I flere måneder levde jeg i uvitenhet om hva som ventet meg. Søsteren min rapporterte at bedriften gikk svært bra og at hun hadde fått utført mange, ifølge henne, nødvendige endringer.
Jeg hadde ikke hatt tid å reise dit for å se på alle forandringene, men jeg stolte jo fullt og fast på henne.
Da jeg forvirret og forskrekket ringte henne etter at jeg hadde fått det første brevet fra banken, tok hun ikke telefonen. I brevet sto det at banken sa opp lånet på grunn av mislighold. Hva betydde dette for meg?
Jeg var uerfaren, men forsto at det var alvorlig. Da jeg dagen etter fremdeles ikke fikk kontakt med søsteren min, fikk jeg vite av en av venninnene hennes at hun var på ferie i Australia.
Penger til dette hadde hun altså åpenbart, men å betale de månedlige avdragene på lånet sitt, hadde hun ikke tatt seg råd til.
Jeg tok kontakt med banken, og et par dager senere satt jeg i et møte med en hyggelig, men bestemt bankfunksjonær. Historien jeg fikk fra ham, stemte overhodet ikke med min søsters versjon av saken.
– Vi har forsøkt å få dette til å gå lenge nå. Delikatessebutikken har fremdeles en brukbar økonomi, og den gir et overskudd inn i resten av foretaket, men ikke nok, sa han og så beklagende på meg.
– Resten av foretaket, sa jeg spørrende. – Mener du den lille spisekroken i butikken?
For å gjøre en lang historie kort. Storesøsteren min hadde lagd et enormt rot. Pengene hun hadde fått av meg, var ikke gått til å bygge ut og pusse opp butikken. De hadde gått til å utvide virksomheten med bar og restaurant.
Søsteren min hadde lurt meg! Hun hadde løyet om hva pengene skulle gå til. Jeg vet ikke om hun noen gang hadde tenkt å betale meg tilbake, men jeg klarer ikke å tro noe annet. Jeg tror ikke hun gjorde dette av ondskap, men at hun gjorde det fordi hun virkelig trodde det ville gå bra.
Det gode omdømmet far hadde bygd opp når det gjaldt bedriften, hadde storesøsteren min klart å rive ned allerede før hun ba meg om penger. Hun hadde vanskjøttet forretningen.
Den gode, hjemmelagede maten, som i alle år hadde vært fars varemerke, hadde hun erstattet med ferdigmat og billige etterligninger.
I tillegg til dette var det mye rot med skjenkebevillingen til restauranten hun hadde åpnet. Det måtte gå galt.
Jeg ble syk etter møtet i banken. De første dagene gikk jeg på jobb, men jeg mistet både matlyst og nattesøvn og ble sykmeldt etter noen dager.
Tankene mine kretset hele tiden rundt min søsters svik og uføret jeg var havnet i. Toppen av alt var turen til Australia!
Hvordan kunne hun finne på å legge ut på en slik vanvittig reise, når hun visste at jeg, hennes eneste søster, var den som måtte betale for alt sløseriet hennes. Det var dette sviket som var det verste.
Jeg ville hjelpe søsteren min da jeg stilte som kausjonist, fordi jeg mente søstre skulle stå sammen.
Hun visste hvordan jeg jobbet, spinket og sparte for å skaffe meg en liten leilighet. Likevel løy hun meg huden full og bedro meg på en så sjofel måte!
Les også (+): Jeg har fortalt hva mannen din gjør når du ikke er der, kjære søster. Hvorfor tror du meg ikke?
Økonomisk vrak
Tre uker etter mitt møte med banken dukket hun opp, gråtende.
– Det var ikke meningen å trekke deg inn i dette, men jeg måtte gjøre et forsøk, måtte følge drømmene mine, unnskyldte hun seg.
– Hvis jeg ikke hadde fått hjelp fra deg, hadde jeg mistet alt. Du var mitt siste håp, og jeg trodde virkelig det skulle gå bra.
Jeg prøvde virkelig å få det til, sa hun med spak og appellerende stemme. Jeg klarte ikke å snakke med henne, ba henne bare om å gå.
Da far lot storesøsteren min overta forretningen, fikk jeg arve en hytte på Vestlandet. Det var denne eiendommen som gjorde at banken aksepterte meg som kausjonist.
Så mange gode minner knyttet seg til hytta, minner fra den gang vi var en lykkelig familie. Den lille hytta ved vannet, som jeg i alle år hadde vært så glad i og hadde slike sterke bånd til, nå beslagla banken den.
Sparepengene mine var også borte, og jeg satt tilbake med en restgjeld til banken på over 300 000 kroner.
Storesøsteren min mistet både baren, restauranten og fars forretning, men hun hadde ingen personlige lån eller annen formue knyttet opp mot foretaket og slapp derfor unna konkursen uten fortsatte gjeldsbyrder.
Jeg var den store taperen. Fra å ha hatt en lovende økonomisk fremtid var jeg nå et økonomisk vrak. Jeg hadde mistet alt. I tillegg vil jeg i lang tid fremover være bundet til en gjeld som aldri burde vært min.
Siden den dagen jeg kastet henne ut, har jeg ikke hørt fra søsteren min. Jeg savner henne, men greier fremdeles ikke å tilgi for det hun har gjort mot meg.
Det var så lett å signere på at jeg ville bli kausjonist, men følgene av det har vært tunge å bære.
Ikke bare er jeg blitt satt kraftig tilbake økonomisk. Jeg har også mistet alt det som bar minner om den lykkelige familien vi en gang var.
Kanskje kan jeg en gang i fremtiden finne tilbake til søsteren min, men fremdeles er sviket for nært og for vondt.
Det virker så selvfølgelig at man skal stille opp for familien sin. Det er også lett å glemme følgene dersom alt skulle gå galt.
Slik som det gikk i mitt tilfelle, mistet jeg ikke bare penger og eiendom, jeg mistet også en kjær søster.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
