DE BLÅ SIDENE

De advarte meg mot Peter. Jeg burde ha hørt på dem

Peter var vel­dig sjar­me­ren­de. At han også var litt do­mi­nerende, så jeg som et tegn på at han var mandig. Hvor­dan kun­ne jeg være så dum?

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN Getty Images (illustrasjonsbilde)
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN Getty Images (illustrasjonsbilde)
Sist oppdatert

Et års tid et­ter at jeg  skil­te meg, traff jeg Peter. Han var bred­skuld­ret og mas­ku­lin og opp­tråd­te med den største selvtillit.

I et­ter­tid tror jeg ad­fer­den hans var en måte å kom­pen­se­re for ind­re usik­ker­het, men der og da tol­ket jeg det som man­dig.

Vi fant to­nen og ut­veks­let te­le­fon­num­re, og si­den be­gyn­te vi å sen­de tekstmel­din­ger til hver­and­re.

Et par uker se­ne­re av­tal­te vi å tref­fes ute på byen, og den­ne kvel­den ble av­slut­tet hjem­me hos meg. Et­ter det­te møt­tes vi hyp­pig. Det var all­tid på hans pre­mis­ser, men ak­ku­rat det valg­te jeg å over­se.

At folk rundt meg stus­set og ble skep­tis­ke når de fikk høre hvem som var min nye flam­me, bare fnøs jeg av. His­to­ri­er om vol­de­li­ge epi­so­der av­fei­de jeg som grunn­løs slad­der. Selv had­de jeg ikke sett noe til­løp til ag­gre­sjon, og jeg kjen­te ham jo mye bedre enn alle ven­ne­ne mine.

Ag­gres­siv

I et­ter­tid er jeg skam­full over å ha vært så naiv.

For det før­s­te var Peter slett ikke sin­gel. Han had­de en sam­bo­er. Over­for meg på­sto han at for­hol­det i rea­li­te­ten var over, men at de bod­de sam­men kun av prak­tis­ke grun­ner.

Inn­imel­lom snak­ket han om å flyt­te ut, men ville ikke at jeg skul­le for­tel­le noen om ham og meg, et­ter­som sam­bo­e­ren hans var små­sint av seg og kun­ne finne på å lage opp­styr.

I dag kan jeg ikke for­stå hvor­dan jeg tol­ket ar­ro­gan­sen hans som noe «man­dig». Han var en stor ego­ist som gjor­de ak­ku­rat som det pas­set ham. Og han var vol­de­lig!

Det had­de vært et par epi­so­der der han hav­net i klam­me­ri med and­re på den lo­ka­le pu­ben, men nå var før­s­te gang at ag­gres­si­vi­te­ten ble ret­tet mot meg. Jeg had­de i en be­stemt tone for­langt å få vite en dato for når han skul­le flyt­te ut fra ek­sen.

Jeg kvapp til da knytt­ne­ven hans uten for­var­sel dund­ret inn i veggen, like ved si­den av ho­det mitt. Blik­ket hans var is­kaldt da han med spiss, men be­hers­ket stem­me sa: «Har jeg ikke gjort det klart for deg at det­te er min sak? Du skal gi blaf­fen i å blan­de deg opp i mine anlig­gen­der!»

Les også (+) – En irrasjonell frykt har styrt hele livet mitt

Gul og blå

Jeg ble helt sjok­kert. Hans an­lig­gen­der? Li­ke­vel klar­te jeg ikke å bry­te med ham.

Of­fi­si­elt had­de vi jo ikke noe for­hold, men Peter had­de sin egen nøk­kel til lei­lig­he­ten min og kom og gikk som han fant det for godt.

Den ube­ha­ge­li­ge sann­he­ten om Peter be­gyn­te å gå opp for meg, selv om jeg for­søk­te å ig­no­re­re den som best jeg kun­ne. Han had­de på et vis klart å ma­ni­pu­le­re meg og do­mi­ne­re meg inn i li­vet sitt.

Kan­skje levde sam­bo­e­ren hans også i en lig­nen­de si­tua­sjon, der hun ikke vå­get å bry­te med ham?

En må­ned se­ne­re duk­ket han plut­se­lig opp en sen kveld. De to bar­na mine lå og sov. Han var ra­sen­de og skrek at jeg had­de for­talt folk om for­hol­det vårt.

Da jeg ba ham dem­pe seg for bar­nas skyld, smalt det.

Han slo meg fle­re gan­ger i an­sik­tet og ma­gen med knytt­ne­ven, og jeg falt mot kjøk­ken­bor­det. Et­ter­på lot han som in­gen­ting og bare gikk.

Et­ter at bar­na had­de gått på sko­len da­gen et­ter, dro jeg rett til le­ge­vak­ten for å få do­ku­men­tert ska­de­ne mine. Han had­de slått meg gul og blå, og en tann var bruk­ket. Jeg had­de spruk­ket lep­pe og et stort blåmer­ke på hof­ten.

Al­le­re­de sam­me dag sør­get jeg for å få byt­tet lå­sen i yt­ter­dø­ren, og så ring­te jeg Peter og sa at jeg ikke ville ha noe mer med ham å gjø­re. Han for­søk­te først å ba­ga­tel­li­se­re det hele og sa at jeg var hys­te­risk, men da jeg gjor­de det klart at jeg kom til å for­tel­le alle na­bo­er, ven­ner og fami­lie om hva som had­de skjedd, la han på rø­ret.

I lang tid etter denne hendelsen var jeg liv­redd for at Peter plut­se­lig skul­le duk­ke opp igjen, men jeg tror viss­he­ten om at om­gi­vel­se­ne viss­te om det som had­de skjedd, holdt ham på av­stand.

Tre år se­ne­re har vi ikke hatt noe mer med hver­and­re å gjø­re, og slik har jeg tenkt å la det være i frem­ti­den også.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Denne saken ble første gang publisert 15/10 2020, og sist oppdatert 30/07 2024.

Les også