BREVET JEG ALDRI SENDTE
Datteren vår var ikke som andre barn. Da hun trengte en pappa som elsket henne, gjorde du det motsatte
Datteren vår ble født og du taklet ikke sannheten.
Kjære ekssamboer
Da jeg merket at du ikke taklet livet med vårt elskede annerledesbarn, kom sorgen inn i mitt liv.
Ingen ord kan beskrive mine følelser. Og det skal du vite, det var ikke meg og mitt jeg sørget over, men situasjonen til datteren vår.
Tanken på at hun ikke skulle vokse opp sammen med deg, pappaen sin, var en voldsom påkjenning. Det faktum at du så på henne som en byrde, fikk min verden til å ramle i grus.
Alt ansvaret falt på meg da vi ble foreldre til et lite menneske som trengte oss i mye større grad enn et friskt barn, men dette ansvaret var ikke tyngst å bære.
Det at solstrålen vår ikke hadde en far, som forgudet henne, fikk meg til å gråte. Jeg gråt hver dag i flere måneder fordi jeg så hva du ikke greide å mobilisere kjærlighetsmessig.
Jeg kjente på den dype og tunge sorgen i lang tid. Hver gang jeg stelte eller koste med vårt fantastiske barn, som riktignok aldri vil kunne snakke eller gå, var det som om jeg kunne kjenne hennes savn og lengsel etter pappaen sin.
Jeg gråt så utrolig mange tårer på vegne av jenta vår. Jeg unte henne så mye mer enn jeg klarte å gi.
Jeg ville så gjerne at hun skulle føle seg inderlig og ubetinget elsket av to foreldre.
Selv om min hverdag var tung fordi jeg sørget på vegne av et barn som aldri vil få et normalt liv, var det mange lyse og fantastiske stunder.
De varme smilene hun ga meg, armene som strakk seg mot meg i hengivenhet og glede, responsen på det jeg sa. Kort sagt; alle fremskrittene og hvert lille smil ga min tilværelse mening. Slik er det fortsatt.
Jeg har aldri sett det som et tap at vi fikk et barn med store omsorgsbehov.
Jeg elsker vår datter like høyt uansett, slik enhver mor elsker sitt barn av hele sitt hjerte. Det undrer meg at du ikke føler det samme som far.
Med en gang vi fikk vite at datteren vår kom til å få store begrensninger, både fysisk og psykisk, tok du avstand fra henne.
«Dette klarer jeg ikke», sa du, og forventet at jeg klarte å forstå deg.
Var du redd for å bli glad i henne fordi du visste at vi sannsynligvis ikke ville få beholde henne så lenge? Hvis det var slik, skulle du ha fortalt meg det, for det kunne jeg ha forstått.
Det er mange år siden du forlot oss, og nå er du blitt far til friske barn, som du kan følge til fritidsaktiviteter og spille fotball med.
Vennene våre sier at du er en flott og dedikert pappa. Hadde dette skjedd rett etter vårt brudd, ville det ha såret meg, men det gjør ikke det lenger, for jeg er blitt voksen og har fått hjelp til å sortere ut hva som er viktigst.
Ditt fravær i vår datters liv er ikke min eller vår datters sorg. Egentlig er den bare din. Det er du som aldri kommer til å bli kjent med ditt eldste barn.
Det er du som kommer til å slite med dårlig samvittighet og tunge følelser den dagen hun ikke finnes mer.
Jeg har fått profesjonell hjelp til å sortere ut min egen fortvilelse. Nå bruker jeg mentale verktøy og lever et godt liv.
Jeg har endelig fått det bra og bruker energien min til å glede meg over hver dag jeg får med vår prinsesse, for det er det hun er; en skjønn prinsesse. Når hun ler, er det som om verden blir et bedre sted.
Du skal vite at jeg er den heldige av oss to. Det er synd på deg.
Men skulle du våkne en dag og ønske å bli en del av vår datters liv, er du velkommen. Det skal jeg aldri nekte deg.
Hilsen din tidligere samboer og mammaen til ditt barn
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
