Datteren min skal aldri gjøre samme feil som meg. Aldri

Datteren min, Oda, har snakket mye om utdannelse nå.

Hun er russ til neste år og skal ta noen viktige og avgjørende valg for fremtiden sin.

I dag spurte hun meg om hvordan jeg kom frem til at jeg ville utdanne meg til jordmor, og det fikk meg til å tenke tilbake.

For veien dit var ikke en selvfølge for meg, for jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ende opp med en høyere utdannelse i det hele tatt.

Jeg var 18 år da jeg møtte ti år eldre Thomas og ble hodestups forelsket. Jeg flyttet rett hjemmefra og inn til ham, uten å tenke noe særlig på fremtiden min. Det som betydde noe for meg, var å få være sammen med Thomas.

Han drev med bilsalg, mens jeg hadde strøjobber. Vi fikk det til å gå rundt på et vis, men jeg savnet stadig å ha råd til å reise og kose meg.

Dessuten var jeg opptatt av merkeklær på den tiden, men det hadde jeg egentlig ikke råd til.

Da en venninne spurte om jeg ville være med henne til Syden, tok jeg opp et forbrukslån for å få råd til å reise. Og det ble starten på min gjeldskrise.

Det var altfor lettvint å søke om et nytt lån, og jeg trengte stadig penger til å leve tilsynelatende bekymringsfritt. Med penger på kortet følte jeg meg fri.

Jeg kjøpte meg klær, og jeg tok meg råd til det jeg hadde lyst på. En dyr parfyme her og en lekker, rådyr genser der.

Selv etter at jeg fikk fast jobb som resepsjonist, klarte jeg meg ikke på det jeg tjente. Jeg måtte ha mer penger, og dette med forbrukslån ble løsningen på alle mine problemer.

Thomas brydde seg ikke om det, han sa det var mitt ansvar.

Jeg betalte regelmessig ned på lånene mine, men jeg kom aldri à jour. For å dekke opp utgiftene mine tok jeg nye lån, og slik holdt jeg på.

Les også (+): Han lurte aldri på hvordan jeg hadde det og hva jeg følte – alt dreide seg om ham

Økonomisk krise

Etter tre års tid ble jeg gravid. Det var under svangerskapet og etter at jeg hadde tatt et nytt lån for å handle inn babyutstyr, at jeg kjente på en indre uro.

Jeg hadde da forbruksgjeld på flere hundre tusen, uten å sitte igjen med noe konkret. Dyre klær hang i skapet og hadde mistet sin magi.

Parfymene ble brukt opp. Reisene ble til gamle minner, og jeg hadde sløst utrolig med pengene på alt og ingenting.

Jeg begynte å bekymre meg for fremtiden, fordi jeg skulle bli mamma.

Thomas nektet å hjelpe meg med å betale ned gjelden min, og jeg torde ikke fortelle om den til foreldrene mine.

Ofte lå jeg søvnløs på nettene og tenkte på hvordan jeg kunne bli kvitt den.

Men så kom datteren vår Oda til verden, og jeg fikk andre ting å tenke på. Det ble en hektisk tid, hvor alt var nytt og litt skummelt.

Jeg merket at forholdet mellom Thomas og meg ikke fungerte så godt, men jeg var veldig avhengig av ham. Ikke minst økonomisk. Dermed ble det krise i livet mitt da han gikk fra meg. Oda var da tre år.

Å bli alenemor og engstelig for at jeg ikke skulle ha nok penger til mat og alle utgiftene mine, fikk meg til å ta opp enda mer lån. Og slik havnet jeg i en økonomisk krise.

Til slutt måtte jeg krype til korset og fortelle foreldrene mine om hvordan det var fatt med meg.

Jeg følte på en enorm skam og gråt da jeg satt foran dem og fortalte om gjeldskrisen min, og at jeg ikke hadde sjanse til å betjene alt sammen på egen hånd.

Faren min ble først sint. Moren min ble fortvilet. Og begge var enige om at jeg hadde vært både dum og naiv, fordi jeg burde ha visst at forbruksgjeld er vanskelig å nedbetale med skyhøye renter.

Men etter noen dager kom faren min hjem til meg og tilbød meg et lån. Han skulle betale ut gjelden min, men han skulle ha tilbake pengene.

Hans krav var at jeg måtte forplikte meg til å betale en bestemt sum tilbake til ham hver måned.

Men med min lave inntekt hadde jeg knapt råd til å betale den summen han forlangte, og jeg mumlet noe om at jeg syntes han var urimelig.

– Nei, det er jeg ikke, sa han, – for da er du nødt til å ta deg en ekstrajobb!

Han var streng da han sa det. Av alle ting var det å jobbe mer det siste jeg ønsket å gjøre, men jeg skjønte at jeg det var det jeg var nødt til å gjøre.

Faren min fikk meg til å signere på en nedbetalingsplan, som skulle tre i kraft så fort jeg hadde skaffet meg en ekstra inntekt.

Les også (+): Mannen min fant seg en 25 år yngre kvinne, og nå skal de ha barn!

Tøffe tak

Jeg kan med hånden på hjertet si at det ble tøffe tak. Jeg fikk en vaskejobb på lokalsykehuset i de helgene Oda var hos Thomas, og jeg fikk stadig tilbud om å jobbe kvelder også.

Jeg bet tennene sammen og jobbet så mye jeg orket ved siden av fulltidsjobben min, og alt jeg tjente, gikk til gjelden jeg hadde til faren min.

Det positive var at jeg slapp de høye rentene og at gjelden gikk nedover. Jeg jobbet også ekstra i ferier for å tjene mest mulig.

Det som ble et vendepunkt for meg, var å observere alt som skjedde på den nye arbeidsplassen min. Jeg vasket på fødeavdelingen, og jeg merket at jeg beundret alle som jobbet der.

Jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som var jordmor, og som var trygg i jobben min. Slik dagdrømte jeg hver gang jeg vasket gulvene og så nybakte mødre trille babyene sine i korridorene. Tenk å ha en så meningsfylt jobb å gå til, tenkte jeg.

Jeg ble så inspirert av å være i miljøet, selv om jeg ikke var delaktig, at jeg bestemte meg for å bli jordmor.

Aldri tidligere hadde jeg kjent på en så konkret drøm om noe, men jeg visste med meg selv at det var nettopp det jeg ville jobbe med.

Nok en gang stilte foreldrene mine opp. Jeg klarte å nedbetale gjelden jeg hadde til faren min, før jeg satte i gang med å fullføre planene mine.

Oda og jeg fikk bo hjemme i kjellerstuen til foreldrene mine mens jeg studerte til å bli sykepleier, og planen var å jobbe i noen år før jeg tok videreutdanningen som jordmor. For denne gangen skulle jeg spare penger og ikke bruke dem, slik at jeg hadde noe i bakhånd.

Oda var liten og husker ikke så mye fra denne tiden, annet enn at hun var mye sammen med besteforeldrene sine mens jeg jobbet eller leste.

Jeg var målbevisst og iherdig og klarte meg bra på studiet. Og etter noen år ble jeg omsider jordmor, så stolt som jeg aldri tidligere har vært.

Min vei til den utdannelsen og yrket som var riktig for meg, var kronglete og tøff. Men jeg kom i mål. Og nå håper jeg at også Oda finner sin sti videre. For det å inneha en yrkesstolthet er utrolig viktig for meg.

Jeg har funnet min plass her i livet og kan med hånden på hjertet si at jeg gleder meg til hver eneste arbeidsdag. Og den gleden unner jeg også Oda, samme hva hun velger i sitt fremtidige yrke.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Jeg overså faresignalene hos Øystein. Nå er jeg 43 år og uten mann og barn

Da mannen min holdt tale for meg på 50-årsdagen, skjønte jeg at noe var veldig galt