Datteren min ba alltid om mer penger, og til slutt mistet vi kontakten. Så gikk det fire år …

Min historie handler om kjærlighet og svik, men også om å oppdra et barn til å bli bortskjemt og kravstor. I sentrum av det jeg skal fortelle, står jeg og min datter.

Hun kom til verden en gang for mer enn tyve år siden og var mitt andre barn.

For meg, som hadde drømt om å bli tobarnsmor, var det et av livets største øyeblikk. De to barna mine hadde ikke samme far, men denne gangen hadde jeg en mann ved min side, og jeg var lykkelig, for jeg var sikker på at familielykken vår ville vare.

Mer enn noe annet var jeg opptatt av å holde fast i min datters pappa. Og vi hadde det bra en god stund, vi fire. Min eldste sønn var et prakteksemplar, som aldri protesterte på noe og som var snill hele tiden.

Fordi lille Oda, mitt barn nummer to, gjorde mye ut av seg fra første stund, var jeg takknemlig for at den eldste var så medgjørlig.

Samboeren min var også grei, og jeg husker at jeg syntes at han var raus. I starten av forholdet vårt kjøpte han fine ting til meg, ba meg ut på middager og tok meg med på reiser.

Han var selger og hadde provisjon, og fordi han var flink, tjente han bra, fortalte han.

I et par år etter at Oda kom til verden, var vi en lykkelig familie på fire. Men så begynte rare ting å skje, som at samboeren min ikke hadde betalt strømregningen, eller at han ikke overførte deler av husleien til meg til avtalt tid.

Sakte, men sikkert gikk det opp for meg at han ikke hadde noen som helst styring på økonomi. Det kom for dagen at han hadde dratt med seg en stor gjeldsbyrde inn i vårt forhold.

Enden på visen var at namsmannen kom på døren, og det var flaut og opprørende.

Kort fortalt ble det for mye for meg. Jeg ga ham sjansen til å rydde opp, men i stedet oppdaget jeg at det som hadde kommet frem i lyset, bare var toppen av isfjellet.

Jeg hadde fått barn med en som i mange år hadde brukt penger han ikke hadde.

Les også (+): Jeg har dårlig samvittighet. Burde jeg ha skjønt hva som skjedde med min gamle mor?

Nok var nok

Da jeg ble alenemor, følte jeg både fortvilelse og lettelse. Fortvilelse fordi jeg var alene om å oppdra og følge opp to barn, og lettelse fordi jeg endelig slapp å forholde meg til samboerens økonomiske kaos.

Han klarte selvfølgelig ikke å betale bidrag til meg, og jeg fikk den minste, statlige satsen. Det var bare å brette opp ermene og være sparsommelig og arbeidsom.

Kai, som er min mann nå, kom inn i livet mitt i denne tiden, og han gjorde livet mitt lyst og lykkelig igjen.

Han hadde orden på alt og eide til og med sitt eget hus, som vi fikk flytte inn i, og faktisk føler jeg fremdeles takknemlighet når jeg tenker på hvor fint han gjorde det for oss.

Selv hadde han ingen barn, og etter hvert ble han oppriktig glad i mine to.

Det skal sies at min datter var en prøvelse allerede som liten, og det skyldes at hun var viljesterk, fremmelig og kravstor.

Av en eller annen grunn syntes jeg synd på henne, kanskje på grunn av den rotete og upålitelige faren, og derfor skjemte jeg henne bort.

I frykt for at hun skulle mangle noe venninnene hadde, ga jeg henne alt, både på bekostning av meg selv og sønnen min, som aldri krevde noe.

Da Oda ble tenåring, hadde jeg fått en datter som skjelte meg ut hvis hun ikke fikk det som hun ville, og gang etter gang oppdaget jeg at hun hadde stjålet penger fra vesken min.

Hun respekterte meg på ingen måte når jeg sa at jeg ikke hadde råd til å gi henne mer.

Kai forsøkte å snakke med henne, men det var nytteløst, og hvis han ble sint på henne, tok jeg henne i forsvar. Huff, det er ikke greit å tenke på, men sånn var det.

Hun ble myndig og fikk kredittkort, og jeg så at hun ble lik sin far på alle måter.

I håp om å skjule det for Kai og resten av min familie, ryddet jeg opp flere ganger ved å betale gjelden hennes. Men det bare ballet på seg, og til slutt var det snakk om en så stor sum at jeg måtte be banken om å få låne penger om jeg skulle få til å hjelpe henne. Da innså jeg at hun var uforbederlig.

Hva som skjedde en førjul for noen år siden, glemmer jeg ikke. Oda sto på døren og jeg hørte hennes sinte stemme. Mannen min ble også høyrøstet, og jeg forsto at de kranglet.

«Du får ikke ett øre til av oss», sa han, og jeg følte at jeg ble slitt mellom dem.

Jeg var jo glad i datteren min og ønsket egentlig å hjelpe henne. Sam­tidig innså jeg at Kai hadde rett. Vi kunne ikke leve med at datteren min bare kom til oss for å bli reddet økonomisk.

Alt ble et evinnelig mas om penger. Hver gang vi snakket sammen, kranglet vi om penger, og det endte med at jeg så meg nødt til å lukke døren for henne for godt.

Det var ingen lett avgjørelse å ta, og jeg gråt da hun beskyldte meg for å ødelegge livet hennes.

På en måte vennet jeg meg til at vi ikke hadde kontakt. Gjennom familie fikk jeg høre at datteren min var slått personlig konkurs.

Samtidig ble hun gravid. Om nettene tenkte jeg på barnebarnet mitt, som skulle bli født inn i økonomisk kaos og fattigdom, men jeg hørte på mannen min da han sa at hun måtte finne ut av ting selv. Hun måtte bli voksen.

I fire år snakket jeg ikke med datteren min, og på et vis forsonet jeg meg med at vi kanskje aldri ville bli venner igjen. Jeg tvilte på at hun kunne endre seg.

At manglende styring på penger er ødeleggende for familier, kan jeg skrive under på. Oda henvendte seg til besteforeldre og tigget og klagde på meg. Jeg fikk høre at jeg gjorde slik forskjell på henne og broren.

Sannheten er at hun fikk mange ganger det han fikk, i årene da jeg ryddet opp for henne.

Å være mamma og ikke ha kontakt med sin eneste datter føles som et sviende nederlag, og jeg har aldri likt å snakke åpent om vår historie. Det skyldes at jeg har skammet meg, men også at jeg har følt sorg og savn.

Mannen min skrev testament for noen år siden, på bakgrunn av alt som skjedde, og det var min sønn som skulle få alt.

«Jeg orker ikke tanken på at alt jeg har jobbet så hardt for, skal sløses bort», sa han, og jeg kunne ikke annet enn å forstå hans valg.

Les også (+): Jeg mistet jobben og isolerte meg i leiligheten. Så en dag ringte det på døra ...

Søkte hjelp

Men så: For noen få uker siden ble jeg ringt opp fra et ukjent nummer, og den som snakket i den andre enden, var datteren min.

Hun kunne fortelle meg at hun hadde søkt hjelp for å finne ut hvorfor hun aldri har klart å holde styr på egen økonomi. Jeg lyttet til det hun hadde å si, og jeg syntes jeg kunne høre en ny, voksen utgave at mitt bortskjemte barn.

«Jeg ønsker deg lykke til, og finner du ut av ting, klarer vi å finne tilbake til hverandre», hørte jeg meg selv si.

Jeg visste ikke da at min datter i mer enn ett år hadde fått hjelp, og at hun for første gang i livet hadde klart å spare penger.

De pengene ville hun gi meg, som starten på en tilbakebetaling av alt jeg hadde lånt og gitt henne.

«Jeg vil vise deg at jeg endelig er blitt voksen, mamma», sa hun.

Først ville jeg si at hun trengte pengene mer enn meg, men da kom Kai og sa at jeg måtte ta imot fordi det var det eneste riktige å gjøre, så det gjorde jeg.

Og jeg vet i dag at det var det beste for oss alle. Jeg glemmer aldri hvor glad hun ble da jeg tok imot.

De siste ukene har vi snakket mye sammen, og endelig er vi to voksne, som har en dialog. Vi har endelig feiret julen sammen, mannen min, sønnen min, datteren min, hennes samboer og deres sønn, som er mitt nydelige barnebarn.

For første gang siden Oda gikk på barneskolen, har hun med seg gaver til andre og er ikke bare en som tar imot. Jeg klyper meg i armen og kan nesten ikke tro det jeg ser, for jeg ser en rak, ung kvinne, som har bestemt seg for å leve et nytt liv.

Oda sier til meg at vi handlet riktig da vi til slutt stengte døren for henne.

«Da måtte jeg innse at jeg hadde et problem. Innerst inne visste jeg at det ikke var din skyld, mamma, og at du allerede hadde hjulpet meg altfor mange ganger», har hun sagt til meg.

Jeg deler historien vår i håp om at andre kan lære noe av den. Alle unge må lære seg å ta ansvar for egen økonomi. Rydder vi opp hver gang det går galt, forstår de ikke pengenes verdi.

Det min datter ennå ikke vet, er at jeg setter til side alle penger hun gir tilbake til meg. En dag gir jeg henne alt til­bake, under forutsetning av at hun fortsetter i sitt gode spor.

Også mannen min sier at han vil endre sitt testament. Vi er soleklare på at det aldri er for sent å bli en bedre utgave av seg selv.

Og jeg? Jeg har fått den fineste julegaven; en ansvarlig datter, som rydder opp i eget liv.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Kåre var sykelig sjalu og nektet meg å ha et sosialt liv. Trosset jeg ham, ble straffen nådeløs

Vi fikk hakeslepp av vår sønns avsløring etter bryllupet. Til slutt måtte vi ta en tung beslutning