Jeg trodde han var trofast. Etter 20 år sa han hva som egentlig hadde skjedd
Han ville fortelle sannheten om ekteskapet vårt, sa han.
Nesten 20 år har vi hatt sammen, mannen min og jeg. Vi har fostret opp flotte barn, delt sorger og gleder, hatt hverdager sammen, men også fest og store anledninger. At det nå er over, føles praktisk talt uvirkelig.
Da Ole sa at han ville gå fra meg, tenkte jeg først at det måtte være en annen kvinne i bildet. Det benektet han på det sterkeste. «Nei, men jeg skulle ha ønsket at det var så vel», sa han.
Ja, faktisk sa han akkurat det. Da jeg spurte hvordan han kunne si noe slikt, fikk jeg vite at han en gang hadde hatt en elskerinne. «Da hadde jeg noe som gjorde livet bra», påsto han.
Kort oppsummert har jeg tenkt at vårt samliv har vært inndelt i faser. Da vi ble kjærester og var forelsket og planla fremtiden sammen, var det en fantastisk fase.
Da vi ble småbarnsforeldre og stresset tok oss, var det på mange måter en fin fase, men det var også utfordrende, og vi mistet hverandre litt i denne tiden. Både han og jeg kunne være gretne og irritable fordi vi var slitne.
Om han i denne tiden hadde søkt trøst og forståelse et annet sted, kunne jeg på et vis ha forstått det, men det gjorde han ikke.
Moren min pleide å si at lykken kommer og går i et ekteskap, og vi erfarte at dette var sant.
Da barna begynte å bli så store at de var selvhjulpne, fikk vi en ny vår som par. Det var i hvert fall slik jeg følte det. Fra da jeg var i slutten av trettiårene og i nesten ti år, var vårt ekteskap harmonisk og lykkelig.
Ole var så glad og tilfreds i disse årene, og det smittet over på meg. Vi lo og hadde det fint hjemme.
Jeg følte meg heldig, for ingen av oss brukte tid og energi på å være irritert på den andre. Venner og familie pleide å kommentere hvor samstemte og fine vi var sammen.
Mange ganger i disse årene slo det meg at jeg var heldig. Rundt oss hadde vi venner som ble skilt på grunn av utroskap og løgner. Jeg hadde en mann jeg stolte på, og som var snill og grei mot meg. Også når det gjaldt kjærlighet, syntes jeg at vi hadde det bra.
Les også (+): Jeg vokste opp med fri oppdragelse. Resultatet ble et helt annet enn mamma trodde
Jeg forsto det ikke
Den gangen kunne det ikke engang ha falt meg inn å tenke at mannen min var utro.
I mine øyne var det ingen ting som tilsa noe sånt. Han trente og jobbet en del overtid, men slik jeg så det, var det bra ting han brukte tiden på og gjøremålene var ett hundre prosent reelle.
Da Ole fortalte meg om den andre kvinnen, kom det frem at det var i disse årene han hadde et forhold til henne.
«Jeg var lykkelig den gangen», sa han, og viste ingen tegn til anger.
Han sa at han endelig skulle være ærlig med meg, at jeg fortjente å høre sannheten. Egentlig skulle jeg ha ønsket at jeg aldri hadde fått vite – at jeg fikk fortsette i min naive tro på at vi begge hadde vært trofaste og lojale mot den andre. At vi hadde det så bra som jeg var sikker på at vi hadde det.
For meg er det nå blitt absurd å tenke på mine lykkeligste år i ekteskapet. Sannheten er at han var glad fordi han hadde en annen. På grunn av henne, håndterte han livet hjemme så bra.
«Hvorfor gikk du ikke fra meg?» Spørsmålet måtte stilles. Ole sa at den andre kvinnen også var gift, og hun ville ikke forlate mannen sin.
Det var fordi hun ikke ville satse på ham, at han til slutt avsluttet romansen.
Har jeg vært blind, døv og dum? Da jeg fikk vite hva mannen min hadde drevet med, satte det i gang et hav av følelser og tanker. Visste venner og familie om det som pågikk, uten å si noe til meg? Burde jeg ikke ha forstått?
Mens jeg gikk rundt og strålte lykkelig og skrøt hemningsløst av hvilken flott mann jeg hadde, gikk altså han bak min rygg og hadde et langvarig forhold til en annen kvinne.
Han var sammen med henne og kom hjem til meg, glad. Han la armen rundt meg i sengen og jeg trodde at han var glad for å se meg.
Tilbake til fasene. Da vi passerte 40 år, ble ting igjen vanskelig.
Mannen min var mutt, sur og irritabel, og det smittet over på meg. Vi hadde det ikke så bra, og vi gikk rundt hverandre av gammel vane, hendte det at jeg tenkte. Men jeg var innstilt på å holde ut og tenkte at det kunne komme en ny, bra fase når vi ble eldre igjen.
Vi kom ikke så langt, for Ole bestemte seg for kort tid siden for å forlate meg.
«Det har ikke vært kjærlighet mellom oss på mange år», sier han.
Les også (+): Jeg hadde vært utro. Straffen hans var knallhard
Burde jeg skjønt at han var utro?
Han sier at det er flere år siden forholdet til den andre ble avsluttet, og at han de siste fem årene hadde vært tro. «Men jeg har vært ulykkelig, og det orker jeg ikke å være mer», sier han også.
Dagene mine svinger veldig og sviket gjør meg usikker og trist. «Vær glad for at du ble kvitt ham. En mann som kan spille et slikt skuespill er ikke verdt å samle på», sier min beste venninne.
Så enkelt er det altså ikke. Jeg føler at jeg har levd på en stor løgn, og at mitt liv ikke har vært virkelig.
Jeg vet nå hvem den andre kvinnen er. Hun er fremdeles gift med sin mann.
At Ole ikke har en annen kvinne, tror jeg er sant. Han går fra meg fordi han er lei seg og føler tomhet. Kanskje har han ikke glemt den andre kvinnen og håper at hun går ut av sitt ekteskap hvis han går ut av vårt.
Det interessante er at jeg nå har hørt om flere par, som har gått gjennom det samme som oss. En har vært utro og tiden med utroskap har vært de beste årene. Det er ufattelig, at han brukte et utenomekteskapelig forhold som lykkepille, uten at jeg merket det.
Jeg har snakket med en terapeut som sier at jeg på ingen måte har vært godtroende eller dum. Det er Ole som har vært en god skuespiller. Det jeg ga ham, var tillit og raushet, og det kan jeg ikke angre på.
Jeg har innsett at ingen kan redde det vi to en gang hadde sammen.
Om han skulle ombestemme seg, kan jeg ikke tilgi ham eller stole på ham. Han har såret meg så ufattelig dypt og misbrukt min tillit.
Ikke engang barna våre klarer å forstå farens oppførsel gjennom mange år. «At han kunne lyve for flotte deg, mamma, er utilgivelig og ubegripelig», sier de.
Han sier at han er lettet over endelig å ha sagt sannheten og mener at han derfor ikke trenger å ha dårlig samvittighet.
Nå står jeg her, alene for første gang, og jeg tenker at jeg må bruke god tid på å stable meg på beina. Jeg har bare meg selv å stole på, og kanskje er det like greit.
Å stole på en annen, har jeg ikke god erfaring med. Når alt kommer til alt, tror jeg at jeg kommer ut som et lykkeligere menneske i den andre enden.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
