brevet jeg aldri sendte
Da jeg varslet om hva sjefen hadde gjort, gjorde du det motsatte av det jeg trodde
Du skulle beskyttet dine ansatte.
Jeg vet at du, min tidligere sjef, ønsket å ta fra meg all selvtillit. Du gjorde det tydelig at du ville knuse meg – gjøre det vanskelig for meg å få en ny, ok jobb. Men vet du, din oppførsel gjorde meg sterk.
Det at du ikke lyttet til det jeg sa og tok det på alvor, gjorde meg så sint at jeg klarte å hente frem superkreftene mine.
Du tråkket på min rettferdighetssans da du gjorde det klart at jeg ikke lenger var ønsket hos dere. Det eneste jeg hadde gjort, var å varsle om utilbørlig oppførsel fra øverste sjefs side. En ung jente hadde kommet gråtende til meg fordi han hadde utsatt henne for ting en ansatt aldri burde ha blitt utsatt for.
Jeg forstår at du ville verne om han som hadde den høyeste stjernen av alle. Det var han som forfremmet deg. Jeg var bare en vanlig undersått, som lett kunne byttes ut. Jeg hadde ingen betydning for deg.
Jeg ble skviset ut av jobben min den gangen, og jeg hadde ikke motet eller kraften til å forfølge det rettslig.
Hadde det skjedd i dag, ville jeg ha valgt annerledes.
Nå er det noen år siden jeg varslet om direktørens «tusking» med unge jenter, og endelig har han fått den straffen han fortjener. Jeg er glad jeg ikke satt stille og så på hva som skjedde. Jeg er stolt over meg selv fordi jeg faktisk sa fra.
Men det krevde mye av meg.
Når jeg skriver dette brevet, er det i all hovedsak fordi jeg ønsker å få andre medsøstre til å gjøre det samme hvis de kommer i en tilsvarende situasjon. Vi kvinner må stå opp for hverandre!
«Har han noensinne utsatt deg for slike ting?», husker jeg at du spurte. Jeg sa som sant var, nei. «Da synes jeg at denne samtalen baserer seg på snakk og rykter», sa du og var sarkastisk og nedlatende.
Heldigvis lot jeg meg ikke stoppe. Jeg sa at vi ikke kunne ha mannlige ledere som behandlet kvinner dårlig.
Det var ikke jeg som var offeret den gangen. Jenta jeg ville beskytte, var redd for å miste jobben og ville ikke melde fra selv.
Jeg bestemte meg for å ta grep fordi jeg i lang tid hadde hørt om denne mannens elendige oppførsel overfor kvinner. Jeg kunne ikke sitte stille og høre om flere episoder.
Da jeg banket på døren din, hadde jeg et håp om at du som kvinne ville ta situasjonen på alvor, men dessverre gjorde du ikke det. Kvinner som vil opp og frem, går ofte i den fellen du gikk i. De velger å være lojal oppad. Jeg håper at du i dag angrer.
Sannheten er jo at du har mistet din posisjon mens jeg har klatret og fått en lederjobb. At du støttet ham ble din bane. At jeg sto opp for andre, ga meg anerkjennelse til slutt.
Kanskje burde jeg ha takket deg fordi du håndterte situasjonen så dårlig, for jeg fikk erfaringer som har gjort meg klok og sterk. På min arbeidsplass har vi nulltoleranse mot seksuell trakassering. Det er noe vi snakker om og har fokus på.
I går møtte jeg deg tilfeldig på gaten, og jeg smilte og hilste. Du hilste ikke tilbake.
Jeg håper at du leser dette, og tenker på hvem du vil være.
Hilsen meg
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
