familiens hemmelighet:
En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
– Over barndommen min ligger det en skygge.
Lille Gerd har fått streng beskjed om ikke å røre skuffene i skatollet i stuen.
En ettermiddag hun er alene i huset, åpner hun likevel den forbudte skuffen.
I skuffen ligger det noen papirer og nå skjønner hun hvorfor hun alltid har følt seg utenfor.
Her er hennes personlige historie om hvordan alle brikkene falt på plass – og familiens hemmelighet ble avslørt:
«Gerd, du er bare i veien»
Utenfor Arendal, året 1947: Lille Gerd sitter ved kjøkkenbordet, dypt konsentrert over papirdukkene sine. Hun fester kjole og hatt på «damedukken». Strever litt med å få hatten riktig på. Utklippsdukkene er de kjæreste lekene Gerd har. Hun har fått dem av nabokona. Gerd kan sitte i timevis å bytte klær på dem. Skape sin egen fantasiverden.
En dag er nesten alle dukkene ødelagt. Mor forteller at hun lånte dem bort til toåringen på nabogården. Nabojenta hadde ikke skjønt hva dukkene var, og hadde krøllet dem sammen.
Mor trekker på skuldrene - det var jo bare papir.
Ofte hører hun: «Gerd, du er bare i veien». Det er akkurat som om moren ikke vil ha henne der. Far er snill, men han er alltid på jobb. Han drar hjemmefra i morgengryet og kommer ikke hjem før hun må i seng.
Les også: (+) Ingen i familien satte pris på sykelige Nikolais unike talent – hans tøffe barndom skulle prege ham resten av livet
«Jeg er mammaen din»
Gerd har akkurat fylt fem år. Det er forsommer, og to fremmede damer kommer inn på tunet foran huset der Gerd og foreldrene bor. Hun skjønner på klærne at det er bydamer. Den yngste av dem ser så intenst på Gerd at hun blir urolig og trekker seg bort.
Plutselig sier hun: «Jeg er mammaen din».
«Neihei, ingen kan ha to morer», svarer Gerd og løper inn på kjøkkenet.
Hun hører sinte og høye stemmer før de to damene fra byen blir nødt til å dra fra gården.
Sommeren etter kommer bare den unge damen tilbake. Hun vil snakke med Gerd. Også denne gangen blir hun bortvist med uforrettet sak og Gerds mor truer med politiet dersom hun kommer tilbake.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Søndagsskolen blir fristedet
Gerd gleder seg til å begynne på skolen, men det blir ikke som hun hadde håpet. Lærerne overser henne fullstendig og stadig hinter de om at hun er «brun» – brun som øynene sine – brun som naziuniformene under krigen. Gerd stusser og protesterer. Hennes øyne er jo blå …
Søndagsskolen blir Gerds fristed. Der slapper hun av og er ikke redd. Jesus fyller hjertet hennes med trygghet og glede. Allerede fra hun er ganske liten er det troen som holder henne oppe.
Åpner den forbudte skuffen
Hjemme i stua står det et skatoll med skuffer. Gerd har fått streng beskjed om ikke å røre skuffene, men med en tiårings nysgjerrighet klarer hun ikke å holde seg. En ettermiddag hun er alene i huset, åpner hun den forbudte skuffen.
På ett av papirene leser hun: Gerd, født 14. mai 1942. «Adopsjon».
Hun vet hva det betyr. Hun har egentlig alltid «visst» det, følt det, men nå vet hun for sikkert at hun ikke hører til her.
I papirene leser hun at hennes biologiske mor heter Ingrid. Gerd står oppført med et utenlandsk etternavn, men hun reflekterer ikke over det.
Gerd blir mer utrygg og forsiktig. Hun sier ingenting til moren og faren sin, det tør hun ikke. Men hun skjønner at damen som kom til gården for fem år siden, er den virkelige moren hennes.
Les også: (+) Den idylliske seteren skjuler en brutal historie
Må flytte ut
Gerd blir 14 år. Straks hun er konfirmert, gir moren beskjed om at det er på tide at hun forsørger seg selv. Hun må flytte og reise de få milene til Arendal og søke tjeneste. Alt hun eier, får hun plass til i en liten koffert.
I Arendal får Gerd venninner – og hun elsker kaféjobben sin.
Hun glemmer allikevel aldri damen det sto om i adopsjonspapirene, men årene går uten at hun prøver å oppsøke henne. Hun gifter seg og drømmer om egne barn, barn hun skal øse kjærlighet over.
Møter moren
Med tanken på å bli mamma, kommer også tanken på hennes egen mor. Hun oppsøker moren på den adressen som står i adopsjonspapirene, men treffer bare mormoren som forteller at moren har flyttet til Danmark.
Snart flyr brevene mellom mor og datter og i 1980 møtes de for første gang. Da har Gerd vært gift to ganger og er firebarnsmor.
Endelig får Gerd hele historien. Moren Ingrid forelsket seg i den seks år eldre soldaten Rudolf. Ingrid hadde tysk bestemor og Gerd har senere blitt fortalt at hun tenkte «så ille er disse tyskerne kanskje ikke?». Rudolf var fra Berlin, høy, mørk, verdensvant og galant. Ingrid var fra en liten stue i Maridalen. Kjærligheten mellom 22-åringen og 16-åringen var dyp og ekte og selv om krigen senere skulle komme til å skille dem, glemte de hverandre aldri.
Uløselige bånd ble knyttet mellom dem da de i mai 1942 fikk datteren Gerd.
Til tross for at moren ønsket å ta vare på Gerd, ble hun plassert på barnehjem. Da hun var halvannet år gammel, ble hun adoptert bort. Moren hennes Ingrid valgte å forlate Norge for å slippe skammen.
Et elsket barn
For Gerd er det stor trøst å få vite at hun var ønsket og elsket. At moren ville ha henne hos seg. Gerd tenker på det første fotografiet hun har av seg selv. Det viser en jente med store, triste øyne. En liten jente som hadde mistet mammaen sin.
Faren Rudolf ble sendt til Østfronten der han endte opp som krigsfange i en av Gulag-leirene i Russland. Selv om han og Ingrid kom bort fra hverandre – og begge etablerte seg i nye ekteskap – glemte de aldri hverandre. De brevvekslet og Rudolf spurte stadig: «Hvordan går det med Gerdi»?
Les også: (+) Jeg fikk jobben, men så ble jeg plutselig kalt inn på kontoret til sjefen
Fikk to tyske søstre
I dag bor Gerd Folåsen i Fevik, like utenfor Grimstad. I stuen er det nips og pyntegjenstander overalt. Ikke 50, ikke hundre – men kanskje tusen. Sirlig er de plassert i hyller, oppå skap og på bord.
– Det er så mye som er tatt fra meg i livet. Derfor samler jeg, sier Gerd Folåsen til Norsk Ukeblad.
Faren fikk to døtre i sitt nye ekteskap, Erica og Regina. I 2006 kom søstrene på besøk til Gerd på Sørlandet.
– De kunne ikke engelsk, jeg kunne ikke tysk. Likevel forsto vi hverandre. Det var som vi allerede kjente hverandre. Vi ble aldri ferdig med å klemme, smiler Gerd – lykkelig over å ha fått to lillesøstre.
Faren traff hun aldri igjen.
- Mor gråt da hun viste meg brevene fra far. De sluttet aldri å elske hverandre, men var lojale og trofaste overfor sine nye ektefeller.
Gerd hadde kontakt med moren frem til hun døde 80 år gammel.
– Hun var mild og varm. En nydelig person. Det var fint å bli kjent med henne, men litt sårt å tenke på hva jeg har gått glipp av, som ikke fikk vokse opp hos henne.
Les også: (+) Vi hadde en hemmelighet i familien. Så skjedde det en ulykke som forandret alt
Mye glede i livet
Til tross for en tøff start synes Gerd at hun har et godt liv. Hun er blitt 77 år, har fire barn, tre av dem lever fortsatt, og ti barnebarn.
– Over barndommen min ligger det en skygge, men takket være barna og Jesus har det vært mye glede i livet mitt. Jesus har vært min redningsplanke og trøst når livet ellers har buttet imot, sier Gerd.
