Leserne forteller
Da jeg satt der å leste i min søsters dagbok, falt brikkene endelig på plass
Nå er historien hennes ingen hemmelighet lenger.
Jeg satt og leste i min søsters dagbok.
Ada hadde skrevet et brev som var festet på første side i dagboken.
Der ba hun meg, og bare meg, om å lese boken hvis noe skulle skje med henne.
Ada ble brått revet bort i en tragisk bilulykke for åtte måneder siden. Sjokket og sorgen var ubeskrivelig. Vi var så sterkt knyttet til hverandre, Ada og jeg, og jeg har savnet henne hver time siden ulykken.
Ada ble skilt for mange år siden og levde alene resten av sitt 50-årige liv. Det var i hvert fall det vi trodde. Det var jeg som måtte ta den tunge jobben å rydde etter henne.
I en skuff fant jeg en stor, tettskreven kladdebok og brevet hennes, men jeg har ikke orket å lese noe av det før nå.
«Hvor skal dette ende? Nei, det skal ikke ende, det skal fortsette! Det er som om en drøm har gått i oppfyllelse, en drøm jeg ikke engang visste at jeg hadde. Har jeg funnet den andre halvdelen av meg selv? Eller er jeg så beruset at jeg tar helt av? Burde jeg sette på bremsene? Nei! Jeg kan ikke, vil ikke!»
Hvem i all verden skrev hun om, og hvorfor har hun aldri snakket til meg om dette? Det måtte jo være en mann, men hvem?
Jeg følte meg på en måte sviktet over ikke å ha fått dele denne lykkefølelsen. Når jeg tenkte meg om, så jeg nok visse tegn. Hun var mye bortreist den siste tiden, svarte kort på spørsmål om hvor og med hvem. Var ikke så åpen som hun pleide. Samtidig som hun virket svært glad og fornøyd.
«Lengsel kan være fysisk vondt, og jeg lengter. Men det er verre ikke å ha noen å lengte etter. Jeg er her, du er der, og jeg følger deg inni meg. Snart skal vi være på samme sted og ha en lykkestund. For så å holde ut lengselen til neste gang. Men en dag …»
Kanskje? Jeg skjønte mindre og mindre og ble urolig også. Hva hadde hun rotet seg bort i? Solide Ada, fornuftig og nøktern. Et svar og en forklaring måtte jo finnes her et sted.
«Selv om jeg på en måte har kjent deg i evigheter, slo hjertet mitt salto da jeg hørte stemmen din i går. Skulle gjerne lyttet til den i evigheter, hatt deg hos meg. Har så mye jeg vil dele med deg, gi deg. For følelsene er der! Betingelsesløse, nakne og sårbare. Og jeg greier ikke å stoppe dem. Jeg vet vi må ligge lavt i terrenget. Vet det med hodet, men ikke med hjertet. Alt er bakvendt, men du verden så skjønt, elskede.»
Jeg leste side opp og side ned. Om kjærlige tanker, ord og håp og gjerninger. Men hvem var det jeg leste om? Hvem fikk henne til å skrive at:
«...aldri har nærheten vært nærmere, mer intens og sart. Følelsene aldri sterkere. Stillhet, savn og lengsel. Ventetiden er ikke bare enkel. Men kanskje er den positiv også. Ting får tid til å modnes, sikkerheten vår til å bli enda sikrere.»
Så typisk Ada å se det positive i alt, men så var også glede, humor og optimisme hennes kjennemerke i alle år. Lesingen gjorde sorgen og savnet enda sterkere, og tårene sprengte seg frem etter hvert som siste side nærmet seg. Full av optimisme ventet hun tydelig på at noe godt snart skulle skje.
«Endelig er målet rett rundt hjørnet», var det siste hun skrev.
Les også (+): – Vi kjøpte hytte sammen. Det ble mine og dine barn: Et mareritt!
Forhold til en gift mann
To dager senere var hun død. Inni bakerste perm var det festet nok et lite brev. Der ba hun meg levere dagboken til en navngitt person hvis noe skjedde med henne. Følte hun det på seg at noe ville hende?
Mannen som skulle ha bøkene, kjente jeg, Adas tidligere nabo og min tidligere kollega. Han, Johan, hadde altså vært Adas hemmelige elskede! Vel et år før Ada omkom hadde jeg fått høre at han og kona skulle skilles. Og at ekteskapet ikke fungerte, visste alle som gadd å høre på henne.
Ikke lenge etter Adas begravelse traff jeg Johans kone i butikken. Nå var hun endelig på plass i egen leilighet, kunne hun fortelle. Men det Ada hadde sett så frem til, gikk aldri i oppfyllelse. Så urettferdig kan livet være.
At kjærligheten hun skriver om, var oppriktig, var jeg ikke et øyeblikk i tvil om. Galt å ha et forhold til en gift mann? Ikke i dette tilfellet, synes jeg. Det fantes en enkel grunn til at han fortsatt var gift.
Kona nektet å skrive under på skilsmissepapirene før hun hadde funnet en leilighet som var stor og luksuriøs nok. Og hun tok den tiden hun trengte.
Jeg oppsøkte Johan og leverte Adas bøker, og allerede dagen etter ringte han og ba meg komme på besøk. Vi snakket lenge om hvordan de begge hadde sett frem til å få være sammen åpent og bestandig. Om hvor forståelsesfull og tålmodig Ada hadde vært, hvor mye kjærlighet, ømhet og omsorg hun hadde gitt.
Og ikke minst om hvor høyt de hadde elsket hverandre. Han fortalte også hvor grusomt det var ikke å kunne sørge i åpenhet, ikke ha noen å dele den bunnløse sorgen med. Det gjorde godt for oss begge å få snakket om dette og føle at ting falt på plass.
Og min søsters dagbok ble nok en stor trøst for denne fine, gode mannen. Johan er blitt en kjær venn av familien. Adas historie er ingen hemmelighet lenger, alle aksepterer både den og ham.
Ordspråket sier at man venter ikke forgjeves når man venter på noe godt. Det gjaldt bare ikke min søster. Men samtidig fikk hun oppleve en kjærlighet og hengivenhet de fleste bare drømmer om.
Og jeg tør påstå at det må være bedre å ha elsket forgjeves enn aldri å ha elsket – eller aldri noen gang å ha blitt elsket. Og uansett hvor Ada måtte være nå, føler jeg at hun smiler til meg og er enig.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
