DE BLÅ SIDENE
Da jeg fant brevene hos pappa etter hans død, fikk jeg endelig fred
Da pappa døde, hadde jeg ikke sett ham på åtte år. Jeg spurte meg selv om jeg hadde vært en dårlig datter som hadde gitt opp å hjelpe ham. I dødsboet fant jeg brevene.
– Disse må være dine, sa søsteren min og rakte meg en bunke gamle konvolutter.
Pappa hadde nettopp gått bort, og Malene og jeg var i leiligheten hans og ryddet opp i kaoset. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville ta med meg noe. Jeg bar allerede på altfor mye bagasje fra oppveksten med pappa. Jeg trengte ikke flere dårlige minner.
Jeg så straks hva konvoluttene var. Det var alle brevene jeg hadde sendt til pappa gjennom årene. Vi bodde ikke alltid i nærheten av hverandre og hadde skrevet en del brev for å holde kontakten. Men vi hadde ikke møttes de siste åtte årene.
Det var jeg som hadde brutt kontakten.
Dårlig datter?
Jeg hadde ikke lyst til å åpne brevene. Jeg la dem fra meg ved siden av vesken min. For jeg hadde ikke lyst til at søsteren min skulle det hvis jeg ikke tok dem med meg. Malene hadde ikke brutt med faren. Dette naget meg. Hadde jeg tatt det riktige valget da jeg brøt kontakten? Eller hadde jeg vært en dårlig datter som ga opp for raskt?
I starten bodde mamma og pappa sammen. Pappa hadde problemer med alkohol og voldelig adferd så langt tilbake jeg kan huske. Disse årene var utrygge og kaotiske. Jeg var eldst og husker mye mer enn Marlene fra denne tiden.
Pappa slo aldri oss barna. Men han kom alltid i slagsmål når han var på byen, og det var han ofte. Han var også voldsom når han kom hjem full. Han skjente på mamma og skubbet henne rundt. Enkelte ganger hadde hun et blått øye neste morgen.
Til slutt gikk mamma fra ham, og vi flyttet inn i en bitte liten leilighet sammen med henne. Det vi manglet av plass, kompenserte hun med trygghet. Vi hadde en fin oppvekst med mamma, selv om vi var lutfattige.
Ramlet alltid utpå
Pappa fortsatte å være et forstyrrende element. Hvis Malene og jeg kom på besøk, kunne han være riktig hyggelig. Han kjøpte inn god mat, vi fikk Donald-blader og han leide filmer vi likte.
Men hvis vi skulle være hos ham i mer enn et døgn, ramlet han alltid utpå. Enten drakk han seg fra sans og samling hjemme, eller så gikk han fra oss og dro på byen.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg måtte ta meg av Malene og få fraktet oss trygt hjem til mamma, som bodde 20 kilometer unna. Det var alltid jeg som måtte ta ansvar, og slik fortsatte det gjennom livet. Pappas liv var en evig berg-og-dal-bane.
Les også (+) Jeg lurte ham til å gjøre meg gravid
Tok meg av alt
Når nedturene kom, var han full av selvmedlidenhet. Det var alltid alle andre sin skyld at han begynte å drikke igjen eller at han mistet en jobb eller en kjæreste.
Og det var det alltid meg han ringte til. Jeg måtte komme og hjelpe ham. I praksis innebar det at jeg skulle ta meg av alt, mens han lå døddrukken på sofaen. Jeg ryddet, oppmuntret ham, laget mat og prøvde å få ham til å spise i stedet for å drikke. Men det varte aldri lenge. Han ringte som regel igjen etter et par måneder.
Den siste gangen jeg hjelp ham, hadde han mistet en jobb i en annen by på grunn av drikking. Nå hadde han ikke noe sted å bo. Jeg lot ham flytte inn hos meg for en kortere periode, selv om jeg var midt i en eksamensperiode på legestudiet.
Det endte med at han bare lå på sofaen og bablet om hvor urettferdig livet hadde vært mot ham. Han drakk, snorket og nektet å flytte ut. Til slutt måtte jeg få tak i et par av de tvilsomme kompisene hans. De kom og tok ham med seg. Ellers hadde jeg aldri klart å bestå eksamen.
Dårlig samvittighet
Det ble siste gang jeg så ham. Hvis jeg skulle komme meg videre i livet, kunne han rett og slett ikke være en del av det. Nå var jeg usikker på om prisen for at jeg fikk et godt liv, hadde vært for høy.
Pappa prøvde aldri å få Malene til å ta over oppgaven med å passe på ham. Hun stakk innom og tok en kopp kaffe i ny og ne. Men hun tok aldri på seg oppgaven med å ta seg av ham.
Da Malene ringte og fortalte at pappa var død, ble jeg rammet av dårlig samvittighet. Han døde av akutt leversvikt på grunn av alkoholisme. Hva om jeg ikke hadde brutt kontakten den gangen? Kunne han ha klart seg da?
Da jeg så pappa etter at han var død, slo det meg hvor utmagret og herjet han så ut. Det var ingen som bebreidet meg. Men da Malene og jeg begynte å rydde opp i all elendigheten hans, bebreidet jeg meg selv.
Jeg hadde fått et godt liv, mens pappa hadde gått til bunns. At han hadde tatt vare på alle brevene fra meg, viste jo hvor mye jeg hadde betydd for ham.
Leste brevene
Da jeg kom hjem og satt alene i stuen, tok jeg frem de 29 brevene og begynte å lese. Jeg var sikker på at jeg ville bli overveldet av skyldfølelse.
Men brevene jeg leste, var skrevet av en utrolig tålmodig, kjærlig og ansvarlig datter. Gang på gang trøstet jeg ham, jeg lovte å hjelpe ham, og jeg avtalte å komme og lage mat og gjøre rent. Tonen i brevene var alltid kjærlig og oppmuntrende.
Det gikk opp for meg at jeg hadde gitt pappa alt jeg var i stand til å gi ham. Jeg skjønte at han hadde krevd altfor mye av meg og manipulert meg for å få meg til å stille opp igjen og igjen.
I ett av de siste brevene svarte jeg åpenbart på et brev der han hadde truet med å ta livet sitt. Det var da han mistet jobben i en anen by. Nok en gang overøste jeg ham med kjærlighet og styrkende ord. Jeg sa at han kunne flytte inn hos meg. «Da skal du se at alt blir bra», lovet den 22 år gamle studenten.
Ville ikke reddes
Et sinne begynte i stige i meg. Jeg visste at han aldri kunne ha tatt sitt eget liv. Han var altfor selvopptatt til det. Han skrev dette bare fordi han ville ha noe tilbake.
Jeg la fra meg brevene. De hadde minnet meg på hvordan livet med pappa faktisk hadde vært. Jeg hadde gitt alt jeg hadde, og han hadde bare tatt imot, uten å gi noe tilbake. Hvis jeg ikke hadde satt ned foten for åtte år siden, ville dette bare ha fortsatt.
Jeg hadde uansett ikke klart å redde ham, for han ville ikke reddes. Han ville bare trøstes som et barn og ha noen som gjorde alt for ham. Den eneste som kunne ha reddet ham, var han selv. Men han manglet viljen.
Les også (+) Jeg trodde det var min skyld at datteren min ble psykisk syk. Så fortalt pappa en hemmelighet
En sunn beslutning
Jeg satt med 29 brev foran meg, med 29 forslag til hvordan livet hans kunne bli bedre. Han hadde ikke fulgt ett eneste av rådene.
Jeg kjente at jeg var stolt over at jeg hadde strukket meg så langt for å prøve å hjelpe ham. Og stolt over at jeg hadde klart meg så godt, selv om oddsene hadde vært dårlige.
Faktisk ble jeg også stolt over at jeg hadde klart å bryte med ham. Det var en sunn beslutning jeg tok den gangen.
For han var ikke en ansvarlig forelder, som ville mitt beste. Det skjønte jeg nå.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
