Leserne forteller
Da han gjorde det slutt, ble jeg en annen person. Én dag kom han plutselig på besøk
Da Martin gjorde det slutt med meg, klarte jeg ikke å forstå at det virkelig skjedde. Når jeg tenker på alt som skjedde etterpå, føler jeg stor skam ...
Skal jeg tørre å dele hvor ute av balanse jeg var, og hva jeg faktisk gjorde? Etter å ha tenkt frem og tilbake en tid, har jeg bestemt meg for å gjøre det, og det skyldes at en venninne har fortalt meg at hun ble like «gal» som meg da hun ble rammet av kjærlighetssorg. Altså er det ikke uvanlig.
Jeg var i midten av 20-årene og hadde endelig møtt mannen i mitt liv – ham jeg ville gifte meg med og få barn med. Han var 15 år eldre enn meg og var allerede far til et barn, men vi bestemte oss for å flytte sammen.
På det tidspunktet var jeg helt uerfaren i hva et samliv innebærer, og jeg hadde ingen trening i å være en omsorgsperson, men det tenkte jeg ikke over. At han plutselig skulle se på meg som umoden og ikke så klok som ekssamboeren hans var, falt meg ikke inn.
Vi hadde bodd sammen i tre måneder da jeg opplevde mitt livs største fall. Han gjorde slutt på det vi hadde sammen, sa at det var et feilskjær, at prosjektet ham og meg ikke kom til å gå. Mens han sa det, visste jeg i hjertet mitt at han var den eneste rette mannen for meg.
Ord kan ikke beskrive hvor vondt det var å høre at han avsluttet det jeg hadde satset alt på at skulle vare for evig. Han kunne like godt ha slått meg hardt. Hjertet mitt slo så voldsomt at det ga fysiske smerter i brystet.
Tre måneder var alt han ga meg – og det føltes ikke rettferdig og veldig uvirkelig, for det hadde vært de fineste månedene i livet mitt. Vi hadde vært sammen hele tiden, uten stopp, hadde elsket nesten hver kveld.
Hvordan kan du avslutte et samliv som akkurat hadde begynt? For meg var det absurd. Jeg var jo så stolt over endelig å ha funnet den ene.
Jeg hadde delt med familie og venner hvor lykkelig jeg var og hvor flott vi hadde det sammen, og hvor fint det var å være sammen med en moden og fin mann og ha et bonusbarn annenhver uke.
Jeg hadde gjort alt jeg kunne for å være den kvinnen han kunne elske. Og så var det over.
«Dette er også best for deg, du er så ung og finner en annen», sa han.
Han visste ingen ting om hvor dypt jeg hadde falt.
Les også (+): Jeg trodde jeg hadde funnet kvinnen i mitt liv. Så møtte jeg eksen hennes
Kjærlighetssorg
Da jeg pakket klærne mine og gikk ut av døren, skalv jeg, og heldigvis visste heller ikke jeg hva sorgen ville gjøre med meg – og mot meg. Der og da var jeg bare et følelsesmessig vrak, som gråt og hyperventilerte. Det føltes som om jeg skulle dø, så vondt var det.
Jeg hadde aldri opplevd stor sorg og vet i dag at jeg var i sjokk.
De første dagene etter bruddet hadde jeg smerter i brystet, gråt og var helt ute av balanse. Jeg ringte til Martin, uten å ha noe å si, og ble enda mer lei meg da jeg merket at han syntes at jeg var plagsom. Han virket overbærende og nesten faderlig da han rådet meg til å gå ut og møte gutter på min egen alder.
Kroppen min verket, og jeg fikk ikke sove. Jeg sov på sofaen i leiligheten til søsteren min, og hun trøstet meg så godt hun kunne.
«Han er ikke verdt deg, og er dessuten for gammel for deg», konstaterte hun, men heller ikke den type prat var til hjelp.
I dag vet jeg at jeg for første gang i livet var rammet av en stor kjærlighetssorg, og den gjorde meg til en annen person, et menneske jeg ikke kjente. Jeg klarte ikke å spise og kiloene rant av meg. Det føltes som om jeg var konstant kvalm.
Fra første dag lå det en fornektelse i meg, og en tro på at han fortsatt elsket meg.
«Han forstår det bare ikke selv», tenkte jeg.
At han egentlig ikke ville gjøre det slutt, var jeg overbevist om, og jeg sa til meg selv at bare han forsto hvor trist det var uten meg, ville han be meg om å komme tilbake.
Ti år senere føler jeg skam når jeg tenker tilbake, men fordi jeg har lest hva som skjer når mennesker forelsker seg, forstår jeg også hva som skjedde og har ømhet overfor meg selv.
Når du er intenst forelsket, får du høyere nivåer av lykkehormonet oksytocin, dopamin og serotonin. Når den du elsker gjør det slutt, får kroppen et akutt underskudd på disse hormonene, mens du samtidig får mer av stresshormonet kortisol.
Det hormonelle som skjer, er et sjokk for kroppen og resulterer i irrasjonelle reaksjoner og følelser – du kommer i kroppslig og mental ubalanse.
Jeg kunne ikke få trøst fra den eneste som kunne trøste meg, for han ville ikke være sammen med meg, og det fantes ikke en lege i verden som kunne gjøre meg frisk.
Så ensom og trist som jeg var da, hadde jeg aldri vært og kommer jeg aldri til å bli igjen, det vet jeg i dag.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Jeg kontrollerte ham
«Det går over, du trenger bare tid til å bearbeide det», sa moren min.
Hun fortalte om sitt livs største kjærlighetssorg, som jeg ikke hadde hørt om før, men selv om hun sa at det hadde vært ekstremt vondt, var jeg sikker på at jeg hadde det mye verre og at hun ikke evnet å forstå hva jeg sto i.
Noe skjedde etter noen uker. Jeg hadde tenkt så mye på Martin og ble besatt av å vite hva han drev med og hvor han var. Jeg begynte å kjøre fordi huset hans, se om bilen hans sto der, om andre biler sto utenfor og så videre.
Det føltes som det eneste meningsfulle jeg kunne gjøre, var å kontrollere ham og se hva han brukte tiden på.
Jeg ville vite om han var sammen med andre damer. Hvor sprøtt det kan høres, gjorde det godt å se ham gjennom vinduet til stuen hans.
Jeg sjekket også flere ganger hver dag om han hadde lagt noe ut på sosiale medier, og jeg vandret rundt på utestedene i byen vår hver fredag og lørdag for å sjekke om han var der.
Dagene handlet om ham, og det var som om hjernen var totalt opphengt. Hvis jeg ble bedt til venninner, ville jeg bare prate om ham, høre om de hadde sett ham eller ekssamboeren hans.
Jeg fikk en vill idé om at de kanskje hadde funnet tilbake til hverandre, for hvorfor skulle han ellers ha avsluttet det fine vi hadde sammen?
Jeg husker ikke eksakt hvor lenge denne perioden varte, men jeg tror det var halvannet år. Da han fikk en ny kjæreste, gikk jeg fullstendig i kjelleren. I en kort periode ble jeg enda mer «gal», men plutselig en dag fikk jeg besøk av ham.
«Du må slutte å forfølge meg og innse at det er slutt. Jeg kan ikke ha en gal ekskjæreste rundt dørene mine, folk ser deg og snakker om deg», sa han.
Å bli konfrontert var grusomt. Jeg sto der med tårer i øynene og hadde mest lyst til å klamre meg fast til ham, mannen jeg elsket fortsatt, men jeg innså at han kom til å dytte meg vekk. Kanskje avskydde han meg.
Så jeg sa: «Jeg skal slutte, jeg lover.»
Tanken på at andre hadde sett meg og snakket om meg, ga meg dyttet jeg trengte til å endre meg.
Med sorg i hjertet begynte jeg å trene. Joggeturene ble til stor hjelp, og etter hvert bleknet sorgen og tapet.
Det rare er at jeg etter hvert forsto at forholdet jeg hadde vært i, var helt feil. Jeg hadde vært en umoden person som ikke forsto at det ikke var en likeverdig relasjon. I grunnen hadde vi aldri mye å snakke om, og jeg hadde altfor stor respekt for ham.
Fortsatt føler jeg skam når jeg tenker på at jeg stalket Martin, og hvis jeg møter ham på gaten, kan jeg fortsatt rødme. Det rare er at han er blid og glad når han møter meg og alltid spør hvordan det går.
Heldigvis kan jeg svare at jeg har det bra. Jeg har fått to barn, er lykkelig gift med en mann som er like gammel som meg, og jeg føler ingen ting for min eks.
Faktisk synes jeg han ser litt gammel og sliten ut, og jeg er glad det ikke ble oss. Han hadde rett – det var for stor aldersforskjell mellom oss.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
