leserne forteller
Hun var min bestevenninne. Da det utenkelige skjedde, viste hun sitt sanne jeg
I dag har jeg fulgt min manns første kone til graven. Hun var ikke bare hans ekskone. Hun var også min beste venninne og fortrolige gjennom mange år …
Gerd og jeg vokste opp som nærmeste naboer og fulgte hverandre i tykt og tynt gjennom sorgløse barneår. Vi var begge enebarn, men følte aldri noe søskensavn, vi hadde jo hverandre.
I tenårene var det spesielt godt å ha en slik hjertevenninne. Da vi var ferdige med videregående, valgte vi samme utdannelse. Da måtte vi flytte til en større by, og vi var så heldige å få leie en stor hybel med tekjøkken sammen.
Det var stor stas hver gang det kom pakker med mat og mye godt hjemmefra. Da ble det hybelfest, ofte med ulovlig guttebesøk.
Både Gerd og jeg jobbet hardt i studietiden og fikk gode resultater. Ikke lenge etter eksamen fikk vi jobb begge to. Vi fylte 24 den høsten vi gikk ut i arbeidslivet. Følte oss voksne, mer modne og hadde lagt mange forelskelser bak oss. Lengselen etter mer varige kjærlighetsforhold meldte seg på denne tiden.
Selv om vi hadde utviklet samme smak i de fleste sammenhenger, hadde vi en uskreven lov: Det var strengt forbudt å vise interesse for den andres kjærester.
Da Gerd møtte sin Per, var jeg ikke det minste sjalu. Jeg unte henne alt godt i livet.
«Jeg håper du også snart møter den rette, for når han kommer, er du ikke i tvil», sa Gerd. «Han kommer nok», svarte jeg.
Og da jeg et halvt år senere falt pladask for Arne, ble vi et sammensveiset firkløver som stadig holdt sammen. Per hadde tatt mål av seg til å bli maskinsjef, og min Arne var i gang med flygerutdannelse.
Gerd var en strålende vakker junibrud, og jeg fulgte etter samme høst. Og selvsagt var vi hverandres forlovere.
Vi bosatte oss i samme nabolag, Gerd og jeg ville trenge hverandre i fremtiden. Vi begge hadde mennene våre hjemmefra lange tider om gangen på grunn av de spesielle yrkene deres.
Gerd og jeg ble gravide omtrent på samme tid, og da vi samme vinter nedkom med hver vår lille sønn, var lykken ubeskrivelig.
Per og Arne var ikke så mye hjemme, men vi forsto heldigvis å ta vare på de kostbare dagene vi hadde anledning til å være sammen.
Da var vi to lykkelige familier med hvert vårt gode familieliv, men også med tid for hverandre og det gode vennskapet.
Min lille Tor var bare ett år gammel da meldingen om flyulykken kom. Arne var omkommet.
Jeg tror aldri jeg ville klart å komme ut av sjokket og depresjonen hvis ikke Gerd hadde hjulpet meg.
Ved hjelp av Gerd og hennes menneskelige varme og forståelse vendte jeg gradvis tilbake til livet. De gangene Per var hjemme, var også han enestående omtenksom overfor meg.
Til gjengjeld passet jeg deres sønn, Åge, slik at Gerd av og til kunne følge sin mann ut på sjøen.
Les også: (+) Jeg ble forlatt etter 20 års samliv. Men så begynte det å dukke opp rosebuketter
Bilferien som endret alt
Det gikk nesten fire år, så kom neste sjokk. Per var hjemme fra sjøen, han og Gerd skulle ta en liten bilferie sammen. Jeg husker hvor koselig vi hadde det, Gerd og jeg, dagen før de skulle reise.
Vi var på dette tidspunktet to spreke damer i begynnelsen av 30-årene, og vi ble enige om at når hun kom tilbake fra ferie, skulle vi ta opp igjen de fine kveldsturene som vi hadde hatt under hele studietiden.
Jeg sto med Åge i hånden da Gerd gikk. De skulle dra grytidlig neste morgen, og Åge skulle bo hos meg de dagene foreldrene var borte.
«Nå får du være snill gutt, da, til mamma og pappa kommer tilbake», sa Gerd og ga godgutten sin en klem til avskjed.
Bare to dager etterpå kom beskjeden om ulykken. Gerd og Per hadde kollidert. Per hadde sluppet fra det med bare mindre skader, mens Gerd var hardt skadet.
Hun var lammet fra nakken og ned, og ingen operative inngrep kunne gi henne førligheten tilbake.
Nå var det min tur til å vise styrke og til å gi Gerd all min hjelp og støtte. Per var utrøstelig, men arbeidet kalte, og han måtte ut igjen. Det var en selvfølge at jeg tok meg av Åge.
Etter et langt sykehusopphold måtte muntre og livsglade Gerd plasseres i en institusjon for handikappede. Heldigvis lå stedet i nærheten, slik at vi kunne besøke henne hver dag.
Og det var rørende å se hvordan Gerd også her viste hvilket enestående fint menneske hun var. Hun var den på avdelingen som var hardest rammet, likevel hadde hun alltid et smil og et oppmuntrende ord til de andre pasientene.
Det var ikke vanskelig å se at hun spredte glede.
Jeg glemmer aldri den julaften guttene var seks år. Per var på langfart og kunne ikke komme hjem. Guttene og jeg var invitert til institusjonen for å feire høytiden sammen med Gerd.
Jeg gruet meg, julaften er jo en slik dag da følelser og tårer har lett for å ta overhånd. Og jeg var redd for at det ville bli for mye, selv for Gerd. Men der tok jeg feil.
Det var Gerds øyne som strålte mest der hun lå i sengen ved siden av juletreet, og det var Gerds sølvklare stemme vi hørte over alle de andre da vi sang de gamle, kjære julesangene.
Da vi tok farvel med henne sent på kvelden, vet jeg at hun mente det hun sa: «Åse, dette har vært en ubeskrivelig koselig julaften.» Siden feiret vi alltid julaften sammen med henne. Noen ganger hadde Per anledning til å være med, men som regel var det bare guttene og jeg.
Tiden gikk, og jeg hadde hendene fulle med to viltre smågutter. Per søkte seg til en båt som gikk i Nordsjø-fart, slik at han kunne komme oftere hjem og avlaste meg.
For Åges skyld var jeg glad for det, han savnet pappaen sin. Guttene og jeg gledet oss like mye hver gang Per kom hjem.
Les også (+): Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten seksuell nærhet
Skammet meg forferdelig
Men etter relativt kort tid gikk det opp for meg hva som var i ferd med å skje. Forferdet oppdaget jeg at mine følelser for Per ikke lenger bare var vennskapelige. Å, som jeg skammet meg!
Heldigvis hadde jeg ikke røpet noe for Per, men problemet var der uansett. For hvordan skulle jeg klare å holde masken og ikke røpe noen av mine innerste følelser? Jeg kunne jo ikke godt unngå å treffe ham, så lenge jeg tok meg av Åge.
Flere ganger tenkte jeg å si til Per at han måtte finne en annen som kunne ta seg av gutten hans, men hver gang sviktet motet.
En dag kom det beskjed fra sykehjemmet om at Gerd ville snakke med meg alene. Jeg fryktet det verste, hadde hun gjennomskuet meg? Det hadde hun, men samtalen ble helt annerledes enn hva jeg hadde tenkt meg.
«Du burde gifte deg med Per», begynte Gerd. Jeg ble forferdet og begynte straks på min forsvarstale, men Gerd var ikke det minste sint eller forurettet. Hun avbrøt meg, mens hun så på meg med sitt varme blikk. «Åse, du vet jeg kan lese deg som en åpen bok, og jeg vet hvor vanskelig du har det for tiden», sa hun mildt.
«Du må ikke se på Per og meg som ektefolk lenger. Vi ble skilt for ett år siden etter krav fra meg. Jeg følte at det var det eneste riktige overfor ham. Før eller senere må han knytte seg til en kvinne igjen, og da ville jeg at han skulle være fri før det ble aktuelt. Jeg har akseptert tingene som de er.»
«Mine lykkestunder ligger på et helt annet plan enn før ulykken. Jeg har lagt fortiden bak meg, og jeg er ikke bitter. Det som betyr mest for meg, er at en kjærlig mor tar hånd om gutten min. Det kan ikke bli andre enn deg. Og hvis du tviler på Pers følelser, kan jeg bare si at jeg leser ham også som en åpen bok.»
Jeg var forvirret og overveldet da jeg forlot Gerd. Etter å ha roet meg og tenkt gjennom hva hun hadde sagt, forsto jeg hva hun mente.
Takknemligheten min var grenseløs. Per og jeg giftet oss i all stillhet kort tid etter, og våre nærmeste – også Gerds familie – ønsket oss til lykke.
Kontakten med Gerd fortsatte like tett og god som før helt frem til hun døde.
Selv om ikke Pers og min kjærlighet kan bli som den vi følte for de første ektefellene våre, opplever vi nå livet fra en annen side.
Ekteskapet vårt er bygd på dyp og inderlig harmoni og samhørighet, gjensidig toleranse og respekt.
Vi var begge umåtelig glad i Gerd, og savnet etter henne vil bli stort. Hun var en kvinne det knapt finnes maken til.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
