LESERNE FORTELLER
«Ta vare på broren din», sa mamma før hun døde. Det kunne ikke gå bra
Lillebroren min fikk alltid oppmerksomhet og trøst. Uansett hva han gjorde.
Ingen velger sin familie, sies det, og det er sant, for familie er noe du har i kraft av opphavet og deres slekt. Ofte er det vanskelig med blodsbånd fordi det ligger forventninger i dem om at man hører sammen, nærmest uansett, men må det være sånn?
Jeg vokste opp med mine foreldre og en lillebror, Andreas, som fra første dag ga alle oss andre utfordringer. Som liten var han en aktiv krabat, som fant på mye rart, og det gjorde at vi hele tiden måtte passe på ham – eller «gjete» ham, som moren min pleide å si.
Tidlig ble jeg fortalt at jeg måtte hjelpe til å passe på og se etter ham for at det ikke skulle skje ham noe, og jeg tok dette ansvaret på alvor fra jeg var syv–åtte år gammel.
De gangene jeg fikk ros, var når jeg sørget for ham – da ble jeg fortalt at jeg var flink.
Jeg ville høre godordene fra mamma, og derfor ble jeg en fantastisk storesøster som også etter at broren min begynte på skolen, fortsatte å passe på ham. Stadig havnet han i farlige situasjoner og bråk med andre gutter.
Han var en rastløs og oppfinnsom gutt, som ikke fant ro og som ikke klarte å konsentrere seg i timene. I dag ville han kanskje fått en diagnose, men det fikk han ikke.
Jeg var veldig glad i lillebroren min, men begynte etter hvert å gå lei av ham. Hjemme følte jeg at det ble tatt spesielle hensyn til ham og at han alltid var i fokus. Fordi han etter hvert fikk det vanskelig sosialt, tok spesielt mamma ekstra godt vare på ham.
– Det er ikke greit å være Andreas, sa hun.
Det var ikke rom for å mene negative ting om ham. Det mønsteret jeg ble presset inn i som barn gjennom forventninger fra mine foreldre, fulgte meg inn voksenlivet.
Jeg hadde en bror som roet seg på et vis, men som fortsatte å komme i trøbbel, spesielt økonomisk. Han var ofte blakk, uten at han forsto hvorfor. Han spurte meg om å få låne penger og jeg forsøkte å være grei, men sjelden fikk jeg pengene tilbake.
Hvis jeg så mye som forsøkte å klage på ham til mamma, var det den samme leksen.
– Stakkars Andreas, livet er ikke så lett for ham som for deg, og det må du huske. Dere er søsken, ikke glem det, sa hun.
Fanget i forventningene
Nei, jeg fikk ikke glemme det. Da jeg giftet meg og min bror, etter å ha fått barn med en dame, ble kastet ut, kom han på min dør.
Jeg lot ham bo hos meg en periode, selv om jeg egentlig ikke ønsket å ha ham hos meg. Da jeg sa til mamma at han ikke kunne regne med å få bli, minnet hun igjen om at han var broren min.
– Det er da ikke ditt ansvar, sa mannen min.
Jeg var enig i det, men følte meg fanget av forventningene og alt jeg var lært opp til å tenke.
Så døde pappa, og deretter ble mamma alvorlig syk. Hun forsto at hun kom til å dø og hadde en stor, altoverskyggende bekymring: Andreas.
– Lov meg at du tar vare på broren din, sa hun.
Jeg hadde ikke noe valg og lovet henne dette. Hva annet kunne jeg gjøre? Det var det eneste svaret som ville gi henne fred i sjelen.
Løftet jeg ga, ble mye vanskeligere å holde enn jeg kunne ha forestilt meg.
For min bror var det en selvfølge at jeg alltid var der for ham. Han ble invitert på middager, ferieturer og levde til tider på meg. Aldri var det snakk om å gi noe tilbake.
Les også (+): Jeg velger alltid feil type menn. Nå har jeg gjort det igjen
Var han en egoist?
Så fikk han endelig et bra liv. Han møtte en dame som «strekte ham opp», ble far til et barn til og skikket seg økonomisk. Jeg var så glad på hans vegne og uttrykte dette overfor alle. Sammen med sin samboer kom han til oss i selskaper og bursdager. Det rare var at vi aldri ble bedt til dem på samme måte.
De lånte hytta vår og vi kom til et kaos når vi skulle ha ferie. Jeg sendte penger til bursdagene til hans barn, men han sendte aldri noe til mine. Jeg kjøpte gave til ham når han fylte år, men han ga ikke meg noe noen gang.
Etter hvert innså jeg at han aldri kom til å bli en bidragsyter, ikke engang når han kom i ordnede forhold. Han tenkte bare på seg og sine.
Fordi jeg hadde mammas ord med meg, fant jeg meg i mye og fortsatte å være dumsnill overfor ham. Mannen min mente at vi ble utnyttet, og når han sa det, hørte jeg meg selv si det moren min alltid minnet meg om:
– Han er broren min, tross alt, og det har ikke vært lett for ham.
Av alle mennesker vant min bror en ganske stor sum i lotto. Da vi fikk vite det, lyste til og med mannen min opp, for han trodde at vi endelig ville få tilbake pengene vi hadde lånt og gitt ham gjennom årene. Men nei. Det ble aldri snakk om å gi tilbake.
Fortsatt ble vi ikke bedt med på noe. Vi så at de kjøpte ny bil, oppgraderte huset og fikk hytte. De dro på dyre ferier og «tok av». Men ikke så mye som en vinflaske kom til oss når vi bad dem på middag.
Jeg ble så skuffet, men i kjølvannet av dette måtte jeg innse at han var en egoist. Han hadde ikke tankene på andre enn seg selv. Han så ikke engang hvilken støtte jeg hadde vært for ham. Han var på ingen måte takknemlig, for jeg var livets største selvfølge.
Da han ikke lenger trengte meg, sluttet han å ringe. Jeg sørget for å holde kontakten med å sende gaver til hans barn og ha samtaler med ham. Jeg fikk vite at han og samboeren hadde hennes familie i selskaper, men vi ble ikke bedt. Det var så utrolig sårende.
En dag bestemte jeg meg for å slutte å ringe. Jeg sa til meg selv at jeg ikke lenger ville være den som sørget for at vi hadde en relasjon. Jeg var sliten av at alt var enveis.
Les også (+): Da skolen ringte, fikk vi sjokk. Vi ante ingenting
Tenk på deg selv
Det gikk to år før jeg hørte noe fra ham. Da han ringte, var det selvfølgelig fordi han var forlatt og trengte meg. Jeg var veldig nær å ønske ham velkommen inn i mitt hjem, men i stedet gjorde jeg meg sterk og sa:
– Dette må du rydde opp i selv.
Det ordnet seg med de to som par, og jeg hørte ikke mer. Nå har jeg ingen kontakt med min egen bror, den eneste broren jeg har.
Ofte tenker jeg på løftet jeg ga mamma, men det gir meg ikke lenger dårlig samvittighet. Jeg ser at broren min også kunne ha følt omsorg for meg.
Sannheten er at han aldri har spurt meg hvordan jeg har det, og om jeg trenger hjelp til noe. Det har ikke falt ham inn at jeg kan ha det tøft i mitt liv. I hans hode er jeg en person som er til for ham når han trenger det.
Når andre ikke tenker på deg, må du gjøre det selv, og det er hva jeg gjør nå. Jeg har frigjort meg fra plikten og ansvaret jeg ble pålagt. Jeg ville ha vært dum om jeg nå plaget meg selv med dårlig samvittighet, for min bror fortjener ikke at jeg er her for ham. Noe må du gi tilbake for å få.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
