Vi lot den yngste sønnen vår bli egoistisk og uansvarlig

Den yngste sønnen vår, Kenneth, følte nok alltid at han sto i skyggen av storebroren.

Thomas har alltid vært utadvendt og full av selvtillit, mens Kenneth har vært sjenert og usikker. Fotball var ikke noe for ham, men han fant heldigvis glede i badminton.

Mannen min og jeg kjørte ham rundt om i landet for å støtte opp.

Likevel endte det med at han sluttet med sporten da han kom i ungdoms­årene og møtte noen tøffe motstandere. Det var som om han bøyde av hver gang han møtte motstand.

Sånn var det når det gjaldt utdannelse også. Etter mye prøving og feiling klarte mannen min til slutt å skaffe ham en lærlingplass som blikkenslager. Det trivdes han med.

Kenneth ble boende hjemme helt til han var 25 år. Da var han ferdig utdannet. Nå hadde han også fått seg en kjæreste, Mia, og de flyttet sammen i en liten leilighet. Mia var en hyggelig jente, men hun var sterkt knyttet til sin egen familie og var ikke like interessert i å bli kjent med oss.

Det var trist at vi ikke så så mye til Kenneth lenger, men vi trøstet oss med at han hadde det bra sammen med Mia. Da hun også ble ferdig med utdannelsen, flyttet de til en annen del av landet for å komme nærmere hennes familie.

Vår eldste sønn Thomas hadde slått seg sammen med Caroline, og kort etter at de hadde flyttet sammen, kunne de fortelle at vi skulle bli besteforeldre.

Kenneth og Mia snakket ikke om barn, og vi ville ikke spørre. Vi hadde dessverre ikke så nært forhold til noen av dem lenger.

Ba om hjelp

Men snart inviterte Kenneth og Mia til bryllup.

Vi gledet oss til å være sammen med dem og se det nye huset de hadde kjøpt. Det ble en flott fest for alle, og etterpå snakket mannen min og jeg om hvor godt Mias familie hadde tatt imot Kenneth.

Mia elsket hunder og ville drive med hundeoppdrett. Hunden de hadde skaffet seg, hadde nettopp fått valper, og i bryllupstalen til Kenneth sa Mia at valpene var barna deres.

En måneds tid eter bryllupet ringte Kenneth og sa han ville komme på besøk. Det var en gledelig overraskelse. Men da han kom, gikk han rett på sak.

Huset hadde vært dyrt å pusse opp. Og de hadde vært nødt til å ta opp flere dyre forbrukslån for å få råd til bryllupsreisen til New York. Nå slet de med avdragene, og banken ville ikke hjelpe dem.

Da mannen min fikk høre at det dreide seg om 370 000 kroner, holdt han på å ramle av stolen. Men vi lovte at vi skulle sjekke om vi kunne hjelpe dem.

Mia visste ikke om dette, og Kenneth ville det skulle bli mellom oss. Jeg mente at hun måtte få vite at de hadde levd over evne, men Kenneth insisterte på han ville løse dette på egen hånd.

Vi hadde bare et par år igjen til vi ble pensjonister, men vi endte med å ta opp et lån på huset. Kenneth skulle betale avdrag hver måned. Han var svært takknemlig og sa han aldri skulle glemme at vi hadde hjulpet ham.

Etterpå sa mannen min at han håpet Thomas ikke også havnet i pengeproblemer, for nå hadde vi ikke råd til å hjelpe ham i tillegg. Men Thomas hadde mest bruk for hjelp til barnepass.

En lillesøster var underveis, og de var glade for at vi kunne hente storesøster i barnehagen et par dager i uken. Vi elsket å være sammen med både barnebarn og foreldre.

Sluttet å betale

Kenneths første avdrag kom som det skulle, men så begynte unnskyldningene. Det ble lengre og lengre mellom avdragene.

Når vi ringte ham, tok han ikke alltid telefonen. Vi ble lei av det hele og var også bekymret for hvordan vi selv skulle klare oss når vi snart gikk av med pensjon. Det var en svært vond følelse å ha en sønn som var så likeglad overfor foreldrene at han ikke betalte gjelden sin.

I samme periode døde broren til mannen min etter flere års sykdom. Vi var i tvil om vi i det hele tatt skulle fortelle det til Kenneth.

Ville han dukke opp i begravelsen? Og ønsket vi å møte ham i en slik anledning?

Det endte med at Thomas varslet Kenneth via Facebook. Thomas visste ikke noe om lånet ennå, men han unngikk neppe å registrere det bitre draget faren fikk om munnen da Kenneth kom.

Han kom uten Mia og lot som ingenting. Vi unngikk ham det meste av ettermiddagen, og om kvelden kjørte han hjem uten å ta farvel.

Vi sto ansvarlig

Dagen etter ringte Thomas for å høre hva i all verden som foregikk. Men mannen min og jeg var enige om ikke å si noe før vi hadde funnet ut hvordan vi skulle løse dette problemet.

Jeg bet i meg skammen og kontaktet banken for å høre hvilke muligheter vi hadde. Men de kunne ikke hjelpe. Siden det var vi selv som hadde tatt opp lån på huset, var det også vi som var ansvarlige for avdragene.

En advokat anbefalte oss å skrive et testament der vi minimerte arven til Kenneth. Han hadde jo allerede sørget for å få sin del.

Det var en tung beslutning å skrive et slikt testament. Det føltes som en slags hevn, selv om vi aldri ville ønske Kenneth noe vondt.

Vi snakket med et nært vennepar som situasjonen. Det var befriende å snakke med noen utenforstående om saken.

Les også (+): Da mannen min sa han hadde fått barn med en annen, ble jeg besatt av hevn

Brøt kontakten

Den siste gangen vi snakket med Kenneth, var ikke særlig hyggelig. På det tidspunktet hadde han ikke betalt avdrag på 12 måneder. Det nye testamentet lå på bordet og manglet bare underskriftene våre.

Kenneth nektet å snakke om penger, for Mia var til stede. Det viste seg også at de var på vei til en ferie i utlandet. Det var dråpen som fikk begeret til å renne over. Vi brøt kontakten med Kenneth, og han har ikke prøvd å kontakte oss siden.

Vi skrev under testamentet og inviterte Thomas og Caroline hjem til oss for å fortelle dem om beslutningen vår.

Thomas ble rasende på broren, men vi ba ham respektere at han ikke under noen omstendighet ønsket at vi blandet oss inn. Det aksepterte Thomas. Men han sa at han aldri mer ville møte eller snakke med broren sin igjen.

Bebreidet oss selv

Vi bebreidet oss selv for at vi åpenbart hadde skapt en så egoistisk og uansvarlig sønn. Vi hadde jo beskyttet og passet på ham som et lite barn helt til han var godt voksen.

Hvis vi hadde stilt større krav og presset ham til å holde ut når ham møtte litt motstand, hadde det kanskje gått annerledes? Men alt vi gjorde, var av kjærlighet, og vi kunne uansett ikke gjøre det om igjen.

I dag har vi fått fred med oss selv og snakker ikke mye om Kenneth. Men vi håper jo at han har det bra.

Denne ulykkelige situasjonen har bundet familien vår tettere sammen. Thomas og Caroline har passet veldig godt på oss etter dette, og vi er svært takknemlige for det tette forholdet vi har til dem og våre nå tre deilige barnebarn.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle