Jeg trodde vi var lykkelige sammen. Så ringte det på døren

Det har gått fire år, men fortsatt er det vanskelig å snakke om den dagen da hele min tilværelse ble knust.

Det var en ganske alminnelig onsdag. Jeg dro tidlig hjemmefra for å trene før jeg skulle på jobb klokken 10.

Jeg arbeidet som sykepleier på en privat klinikk. Det var ikke for pengene jeg jobbet, men jeg trivdes ikke med å gå hjemme selv om Viktor tjente svært godt.

Viktor hadde dratt hjemmefra samtidig som meg. Han skulle møte advokaten sin.

Jeg har grublet mye over om han var annerledes denne morgenen, om det var noe jeg burde ha sett. Men nei, jeg merket ingenting. Han kysset meg på kinnet og lovet å være hjemme til middag. Så satte han seg inn i bilen, vinket og kjørte av gårde. Det var siste gang jeg så ham.

Det ringte på døren

Da klokken nærmet seg 19, var middagen klar, men Viktor hadde fremdeles ikke kommet hjem. I det samme ringte det på døren. Utenfor sto to politibetjenter.

Jeg visste med det samme at noe var galt. Men hvor ille det var, hadde jeg ikke kunnet forestille meg. De fortalte at Viktor var blitt funnet i et skogholt. Han hadde hengt seg.

Resten av kvelden er bare som en grå tåke.

Politiet ringte etter moren min og deretter til legevakten. Legen ga meg noe beroligende. Selv om det gjorde meg sløvere, fortsatte jeg bare å gjenta «hvorfor?» om igjen og om igjen. Vi hadde det jo så godt.

I brevet som ble funnet i lommen hans, skrev han: «Kjære skjønne, elskede Anna. Tilgi meg. Jeg har ødelagt alt. Du fortjener bedre. Unnskyld. Din for evig. Viktor». Brevet gjorde meg bare enda mer forvirret.

Neste dag var bare et stort, svart hull. Mamma passet på meg. Men da Viktors advokat, Anders, ringte, sa hun at jeg måtte snakke med ham.

Jeg kunne ikke forstå hastverket. Hvis det dreide seg om penger, så var vel det ganske likegyldig nå. Men Anders sto på sitt.

Jeg satt i stuen og stirret tomt ut i luften da han ankom. Han sank ned i stolen og begynte med å fortelle at det lenge hadde vært problemer i firmaet. Viktor hadde gjort noen store feilinvesteringer som han hadde prøvd å dekke opp med nye, enda mer mislykkede satsinger.

For en knapp ukes tid siden hadde Anders oppdaget en flik av problemene, og han hadde presset på for å få fullt innsyn. Han hadde fått alle papirene den forbannede morgenen.

Viktor hadde kjørt rett fra kontoret til skogen der han hengte seg. Blant papirene hadde Anders funnet enda et brev fra Viktor.

Han skrev at alt var tapt, og at han var sikker på å havne i fengsel. Det ville han ikke trekke meg inn i, så det var bedre å gjøre slutt på det hele.

– Jeg ante ikke at det sto så ille til som det gjorde, sa Anders.

– Kanskje skulle jeg ikke presset ham. Men vi hadde da funnet en løsning!

Jeg maktet ikke si noe. Jeg var ulykkelig, sint og nå også redd. Jeg hadde mistet Viktor. Ville jeg miste alt?

Det ville gjøre hans død enda mer meningsløs. Jeg husker ikke annet enn gråt og mørke den første tiden etter Viktors død. Jeg savnet ham vanvittig.

Les også (+): Han forlot meg to uker før bryllupet

Ville jeg miste alt?

Etter bisettelsen møtte jeg Anders en rekke ganger. For hvert møte så det verre ut. Jeg ville miste huset, bilene, selv vår private pensjonssparing hadde Viktor brukt opp. Jeg eide ingenting.

Tross de fryktelige nyhetene gjorde møtene med Anders godt. Vi endte nemlig alltid opp med å snakke om Viktor.

Begge var vi fylt av sinne og sorg over å ha mistet en venn og en vi elsket. Men da alt papirarbeidet var ordnet opp, forsvant Anders ut av livet mitt igjen.

Ganske langsomt begynte jeg å vende tilbake til livet. Jeg måtte begynne helt forfra. Heldigvis kunne jeg få full stilling ved klinikken med en gang. Da jeg også fikk leid en leilighet, tenkte jeg at jeg kom til å klare meg.

Men etter den første gleden over å ha kommet på plass, kom ensomheten.

De lange kveldene for meg selv, ingen å kunne fortelle om dagens små begivenheter, ingen å krype inntil om kvelden. Jeg tok igjen til tårene, men nå gråt jeg nok mer over meg selv enn Viktor.

En kveld ringte det på døren. Litt nervøs så jeg ut gjennom kikkhullet. Jeg ble forbauset selv over hvor glad jeg ble over det jeg så: Utenfor sto Anders med en stor bukett blomster og en flaske vin i hånden.

– Kom inn, så hyggelig å se deg. Jeg har savnet deg, sa jeg.

Mens jeg sa det, kjente jeg hvor sanne ordene mine var.

– Jeg har savnet deg også, smilte han sjenert.

– Synes du det er feil? Er det for tidlig om jeg sier at jeg har fått varme følelser for deg?

Noen vil kanskje si at det var for tidlig, at jeg ikke sørget lenge nok. Men sorgen og gleden, de kan vandre sammen.

Vi vil alltid sørge over Viktor. Men vi er også glade for livet vi nå har sammen. Snart blir gleden fullendt, for i magen min sparker barnet jeg trodde jeg aldri kom til å få.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle