LESERNE FORTELLER
Jeg skjønte ikke hvor alvorlig syk datteren min var, før jeg så henne på badet
Datteren min var blitt tenåring og begynte både å kle seg og oppføre seg annerledes. Jeg tenkte at det skyldtes hormoner.
Selv om det nå er mange år siden, gjør det nesten fysisk vondt å gå tilbake til da det skjedde. Det kunne ha gått veldig, veldig galt.
Min eldste datter hadde akkurat blitt tenåring. Jeg hadde vært alenemor i nesten ett år og hadde en krevende hverdag med tre barn som trengte oppfølging hele tiden.
Min eksmann jobbet og reiste mye, og klarte ikke å følge dem opp så mye som han egentlig skulle. Det var vanskelig. Men jeg var bestemt på å klare meg, og gi ungene en god oppvekst, selv om ikke alt var blitt slik jeg drømte om.
Jeg kaller min eldste datter Marte i denne historien. Det skyldes at jeg vet at hun selv ikke vil snakke om de vanskelige årene. Mitt traume var jo først og fremst hennes. Mer enn noe annet er det hennes reise jeg beskriver, men hun har sagt ja til at jeg deler tankene mine som mor, i håp om at andre kan lære av dem.
Hun endret seg
Det som skjedde, var at hun forandret seg. Den jenta som hadde vært glad, morsom og søt, ble mutt, innesluttet og asosial. Når jeg snakket med familiemedlemmer og andre om denne endringen, lo de og sa at det var sånn det var å ha en tenåring i huset.
Jeg må fortelle at hun som 12-åring var litt lubben. Ikke tykk, men hun hadde litt mage. Det gjorde ingen ting. Som mor tenkte jeg det var fint at hun var glad i mat. Hun så ikke ut til å bry seg om at jeans ofte kjentes stramme i livet; hun valgte bare tights i stedet.
For meg var hun vakker som hun var. Hun var datteren min, som fremdeles hadde et barns frydefulle utstråling. Så, plutselig, var den borte, og den jenta som hadde hoppet og danset av glede i stuen, satt kroket over bordet og sa nesten ingen ting.
Egentlig var jeg bekymret, men alle andre sa at jeg ikke måtte være det. Ordet «naturlig» dukket opp hele tiden. Det var naturlig at en ung jente, som var i full utvikling, satt mest på rommet og ikke snakket med oss andre. Det var naturlig at hun protesterte og ville ha sin egen stil, som var fjernt fra min. Løsrivelse, ble det kalt.
Marte var irritert på søsknene sine, og når jeg ville snakke med henne, ble hun irritert på meg også. Fordi jeg på skolen fikk beskjed om at hun var så flink, tvang jeg meg til å slappe av og akseptere at hun var «midlertidig under ommøblering», som en god venninne av meg kalte det.
Jeg ante ikke hva hun drev med. Jeg hadde virkelig ingen antenner ute, utover å være en mamma og en som maste om ting. «Skal du ikke spise opp middagen?» «Hvorfor synes du plutselig at kaken min er ekkel?»
Stadig sa hun at hun hadde spist hos venner eller hos faren. «Ja vel», tenkte jeg, og lot henne være. Hun forandret klesstil. Det nye var altfor store klær som skjulte alt. Jeg tenkte at hun bare var ung og likte «gatestilen», hiphopgensere med hetter og altfor lange ermer, store joggebukser, som fikk henne til å se ut som en boms.
Til og med hendene ble gjemt inni genserermene. Hetten ble dratt over hodet og langt nedover pannen. Det var umulig å møte blikket hennes bak den lange luggen.
«Det er ikke akkurat stilig», var hva jeg sa til henne, men hun ba meg om ikke å bry meg.
I denne tiden snakket jeg med pappaen, som også merket forandringen, men som også ble fortalt at hun sikkert bare var «en hormonell bombe». Månedene gikk. Hun var oftere og oftere hos ham, og det tenkte jeg var bra, for hun var den av barna som hadde uttrykt mest sorg over skilsmissen.
Les også (+): Jeg lot min søster overta datteren min. Er jeg en dårlig mor?
Spiseforstyrrelse
I dag ser jeg at hennes pendling mellom ham og mitt hjem gjorde det mulig for henne å lure oss trill rundt. Hun kom hjem til ham og sa at hun hadde spist hos meg. Hun kom til meg og sa at hun hadde spist hos ham. Hun spiste ikke. Under de altfor store klærne forsvant kroppen hennes.
Jeg burde ha sett og forstått, ser jeg i dag, men sannheten er at hun var alvorlig anorektisk før vi forsto noe som helst. Hun ville ikke vise seg uten klær og stengte seg inne på badet når hun dusjet. De fine sommerdagene ble brukt til å gjemme seg bort.
«Det er skadelig å sole seg for mye», sa hun. At unge jenter vet hva de skal si for å avvæpne deg, kan jeg skrive under på.
Vi fikk ikke vite at hun ikke hadde dusjet etter gymnastikktimene det siste halve året. Et halvt år uten å spise mer enn bitte litt gjør mye med en kropp. Det var i løpet av disse månedene at vår datter ble dødssyk.
Heldigvis glemte hun ved en anledning å låse døren til badet, og i samme øyeblikk som jeg så henne stå foran meg i bare undertøy, forsto jeg plutselig alt.
Hun så forferdelig ut. Jeg rakk å tenke at det var katastrofe før jeg hørte hennes sinte stemme be meg om å komme meg ut. «Jeg er her, ser du ikke det?», sa hun.
Der og da klarte jeg ikke å si noe, for munnen min var låst, som om den var i sjokk. Hjertet mitt hamret ukontrollert og tårene presset seg på.
Før jeg sa noe som helst til henne, pustet jeg dypt for å hente meg inn, og så ringte jeg pappaen. Han kom sporenstreks til oss. Han satte seg utenfor den stengte baderomsdøren og snakket til Marte med lav og rolig stemme.
Hun benektet, fornektet og truet oss med hva som ville skje hvis vi ikke lot henne få være i fred. Hun ba oss om ikke å blande oss inn. Men vi måtte.
Da jeg kontaktet skolen og forklarte hva jeg hadde sett, angret jeg øyeblikkelig på at jeg ikke hadde snakket med dem om datteren vår før. Ikke om skoleresultatene, for de var gode, men om hvordan hun gikk kledd i gymnastikktimene og unngikk å dusje sammen med de andre jentene.
«Hva slags mor er jeg, som ikke har klart å fange opp og se hva som skjedde?», klandret jeg meg selv.
Vi ble henvist til BUP, og Marte ble tvunget inn i behandling uten at hun erkjente at hun var syk. I ett års tid var hennes steilhet og manglende innsikt det største problemet.
Les også (+): Jeg var så forelsket, men så møtte jeg døtrene hans
Vendepunktet
Men så skjedde det noe. Hun ble lagt inn på sykehuset for å få sondeernæring, og der fikk hun en fagperson som selv hadde vært spiseforstyrret som ung. Hun leste også om en annen jente som døde av anoreksi. Heldigvis snudde alt det året hun skulle bli 16 år. Gradvis fikk vi tilbake datteren vår, den jenta vi hadde mistet. Sakte, men sikkert kom kiloene og smilet tilbake.
Mange av historiene om anorektiske jenter ender ikke som vår. Det er ikke uvanlig at den syke aldri blir frisk. Vi var heldige.
Men når jeg tenker på hvordan Marte klarte å lure oss, kan jeg fremdeles bli helt skjelven. Jeg vet hvor fort en kropp kan bli sykelig tynn. Alle beina sto ut. Synet av den utmagrede kroppen hennes da hun sto på badet, glemmer jeg aldri.
Jeg håper at jeg gjennom vår historie kan forhindre at andre foreldre lar seg lure av en tenåring som slanker seg ukontrollert.
Den dagen en fri og glad person ikke lenger vil vise seg uten klær, og til enhver tid gjemmer seg bak digre plagg, er det god grunn til å reagere.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
