De blå sidene
Alt mellom oss var basert på løgn og bedrag. Var det denne løgneren jeg ville dele resten av livet med?
Jeg innså at det bare var jeg selv som kunne ta ansvar for hvordan livet mitt skulle være.
Jeg jobbet på et sykehjem ved siden av studiene. Der traff jeg Marianne. Hun var vikar og en del eldre enn meg, men vi ble snart gode venner.
Noen måneder før hadde jeg truffet Espen, og jeg hadde aldri tidligere vært så forelsket som jeg var i ham. Eneste skår i gleden var at han var gift. Men jeg var sikker på at han snart ville skille seg for min skyld.
Marianne var skilt, og etter hvert fortalte hun om ekteskapet sitt og skilsmissen, om hvordan hun var blitt bedratt og forlatt. Hun fortalte også om den vanskelige tiden etter skilsmissen.
Jeg lyttet til hennes historie, uten å si at min kjæreste også var gift. Men alt Marianne fortalte, fikk meg til å tenke over mitt eget forhold til en gift mann…
Marianne snakket om bitterheten og sorgen, om hvordan hans svik hadde gått ut over barna, om hvordan hun selv slet med depresjoner i lang tid etterpå.
Hun fortalte også at elskerinnen hadde gjort det slutt da skilsmissen var vel i havn. Hun ville ikke ha barna hans i helgene, ville ikke ha noe å gjøre med fortiden hans. Hun ville bare ha ham.
Etter bruddet med elskerinnen ville han tilbake til Marianne.
– Han ville så gjerne reparere forholdet, gjøre godt igjen alt han hadde ødelagt, men det var for sent, sa Marianne. – Tilliten var brutt, én gang for alle.
Jo mer jeg hørte om Mariannes skilsmisse, desto mer tenkte jeg på min egen rolle i forhold til Espen. Det gikk opp for meg at jeg bare hadde sett én dimensjon av ham. Han var min Espen, bare min!
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Dårlig samvittighet
Nå gikk det til fulle opp for meg at selvsagt var han ikke det. Han var en familiemann, han var pappa, ektemann, onkel, svigersønn.
Jeg måtte innrømme at disse sidene ville jeg ikke vite noe om. Helst ville jeg ha ham helt for meg selv.
Mariannes historie åpnet øynene mine. Hvis Espen tok ut skilsmisse — hvordan ville samlivet vårt bli?
Jeg så for meg hvordan jeg måtte ta meg av barna hans, hvordan jeg måtte forholde meg til hans ekskone, og hvordan jeg ville bli den store, stygge ulven som ødela en familie. Kunne jeg leve med det?
Jeg kjente den dårlige samvittigheten neste gang Espen kom på besøk. Han jobbet liksom overtid og skulle ut med gutta etterpå.
To av kameratene visste om forholdet vårt og dekket ham. Alt mellom oss var basert på løgn og bedrag. Var det denne løgneren jeg ville dele resten av livet med?
Espen var i strålende humør da han kom. Han fortalte at han hadde klart å ordne en hel helg som vi to kunne nyte uforstyrret.
Kone og barn skulle på fjellet med noen venner, og han skulle bli hjemme fordi han hadde skyldt på mye arbeid og et nytt prosjekt han måtte få ferdig.
Han hadde endelig klart å få til det vi i ett år hadde ønsket oss mest av alt, en hel helg sammen.
Nå klarte jeg ikke å dele gleden hans, men lot som ingenting.
– Jeg har snakket så mye om skilsmisse, men nå blir det snart, sa han og fortalte at han hadde begynt på et brev til sin kone, et brev hvor han fortalte at han ville skilles.
Han ville levere det en morgen før han gikk på jobb, så hun kunne lese det for seg selv og fordøye det hele. Det ville gjøre det lettere, mente Espen.
Ja, lettere for ham! Plutselig så jeg det stakkarslige ved ham. Et brev. Det skulle han avslutte sitt 10 år lange ekteskap med!
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Ikke noe å samle på
For første gang begynte jeg å spørre ham ut om familien hans, om han hadde tenkt på konsekvensene av det han drev med, og om det var verdt det. Jeg spurte og grov.
– Hvis det er så enkelt for deg å gå fra kone og to barn, vil det sikkert bli like enkelt å gå fra meg om noen år, sa jeg.
Først fleipet han bort spørsmålene mine. Så sa han at jeg måtte stole på ham, han løy jo bare for vår skyld.
– Dessuten er du ikke et hår bedre enn meg, du som er sammen med en gift mann, sa han plutselig hissig.
Det endte med at Espen gikk. Han ble sur og sa bare at han skulle ringe meg senere. Et par timer senere kom en tekstmelding. Hvorfor var du plutselig så kranglete, du er da ikke sånn? lød meldingen.
Men sånn kunne jeg være. Espen hadde hittil bare sett godsidene mine. Jeg hadde vært den myke, føyelige, blide jenta, helt bevisst.
Nettopp fordi han skulle få lyst til å velge meg fremfor sin humørsyke kone, som sikkert ikke var så veldig annerledes enn meg når det kom til stykket.
Den kvelden ringte jeg til Marianne. Hun kom, og jeg fortalte henne sannheten om forholdet til Espen. Hun trøstet, forklarte og fortalte.
Hun sa at hvis Espen en gang bryter ut av forholdet sitt, så bør han gjøre det uten at noen andre er inne i bildet.
Marianne fikk meg til å endre tankemønsteret mitt, fikk meg til å se at det bare var jeg selv som kunne ta ansvar for hvordan jeg ville ha livet mitt.
Den kvelden gikk det også opp for meg at hvis jeg forsvant ut av Espens liv, ville han mest sannsynlig ikke gå fra sin kone, men heller skaffe en ny elskerinne.
Espen var rett og slett ikke noe å samle på, gikk det opp for meg. Og plutselig syntes jeg synd på kvinnen som hadde en sånn ektemann. Før hadde jeg jo synes synd på Espen som var gift med henne!
Jeg har mye å takke Marianne for, og hun er i dag en av mine aller beste venninner. Det er litt over ett år siden dette skjedde.
Nå er jeg sammen med en kjekk gutt som jeg stoler på og gjerne vil ha barn med. Hadde det ikke vært for at Marianne åpnet øynene mine, så ville jeg vel sittet der som Espens elskerinne fremdeles.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
