Samtale i natten
Jeg kunne ikke fortelle sannheten om mamma og pappa
Vi snakket aldri om det som skjedde. Skammen var for stor.
Øynene og det varme smilet til Silje røper sann glede.
– Jeg har kastet masken, åpner hun og ler, lavt og mildt.
– Som barn skjulte jeg meg bak et falskt smil. Jeg ønsket ikke at andre skulle vite hvordan jeg egentlig hadde det. Skammen holdt meg tilbake. Jeg hadde heller ikke behov for medlidenhet.
Det var små forhold der Silje vokste opp. De fleste kjente hverandre. Likevel tror hun ingen oppdaget hva som skjedde hjemme hos doktor Hansen.
– Pappa haddet et yrke som ga ham status på tettstedet, ser hun tilbake.
– Han var snobbete og likte det. Pappa kom fra en gård i Trøndelag. Som voksen fikk jeg høre at foreldrene hans hadde vært «leilendinger».
Det vil si at de leide skyldsatt jord av bonden.
– Visstnok skal farfar stadig ha minnet sin intellektuelle sønn om at «du ble født fordi vi trengte arbeidskraft på gården». Kanskje er det ikke så rart at han bar på et voldsomt sinne?
Silje synes det er beundringsverdig at faren ble lege.
– Pappa var svært skoleflink. Det la en barnløs rektor på barneskolen merke til. Han fulgte opp stjerneeleven sin og betalte for utdannelsen hans. Leif ble som en far for ham, da hans egne vendte ham ryggen. De ønsket å ha en sønn som jobbet på gården.
Overfor henne og de to eldre brødrene pratet han knapt om oppveksten.
– Jeg tror heller ikke mamma visste mye om pappas historie, selv om de møttes i studietiden. Hun kom fra en velstående, men kjærlighetsløs storbyfamilie. Mamma falt nok for pappas sjarm. Når han skrudde på smilet minnet han mest om en filmstjerne.
Dessverre hadde pappaen deres en svært mørk side, en som brått kunne gi utslag i voldsomt sinne.
Kampen hjemme
Under foreldrenes turnustid som leger flyttet de nordpå. Der ble de værende. Alle de tre barna ble født i nord.
Silje vet at moren mistrivdes der.
– Da pappa døde, flyttet mamma tilbake til hjembyen sin. Mot slutten av livet betrodde hun at «jeg følte meg aldri hjemme der oppe», sier hun og fortsetter:
– På den tiden var det ikke vanlig å reise i skytteltrafikk mellom nord og sør, men mest av alt tror jeg hun mistrivdes fordi pappa var slem.
– Trivdes du?
– Det var ingenting galt med hvor vi bodde. Vårt felles problem var hva som skjedde hjemme.
Silje kan ikke huske at faren noensinne var kjærlig mot moren.
– All hans aggresjon ble rettet mot henne – døgnet rundt. Vi kunne våkne av at han brølte av sinne, for deretter å dunke de kraftige nevene mot både veggen og den vevre kroppen hennes.
– Jeg kan fremdeles høre mammas skrik, og deretter hulkingen hennes under dynen. Hun håpet nok at vi barna sov gjennom episodene. Jeg sovnet først når jeg hørte ham snorke tungt. Han pustet alltid tungt etter flere glass med whisky.
Les også (+): Skilsmissen kom som lyn fra klar himmel. Nå er jeg fanget i en spiral jeg ikke klarer å komme ut av
Raseriet
– Mamma stilte alltid til frokost med et møysommelig sminket ansikt. Hvis ikke blåmerkene lot seg sminke over holdt hun seg som regel innendørs.
De snakket aldri om det som skjedde.
– Sannheten var tungt forbundet med skam. Aldri i verden om brødrene mine eller jeg ville røpe det for noen! Heller ikke som voksne har vi pratet om det med hverandre.
Den eldste av brødrene mine forsøkte å gå imellom mamma og pappa.
– Det hjalp ingenting. Heller ikke å rope sinte ord mot faren vår. Ingen klarte å stoppe pappas raseri. Det er et under at mamma ikke ble drept, og et hell at hun selv kunne behandle skadene sine, sier Silje praktisk.
– Det psykiske traumet derimot, lot seg ikke like lett lege. Jeg har nok aldri sett mamma lykkelig. Allerede som barn ble det en tankevekker for meg. Den eneste jenta i familien foruten henne. Jeg lovet meg selv å flytte hjemmefra straks det lot seg gjøre.
At moren ble slått var en ukentlig hendelse.
– Pappa møtte aldri blikket til oss barna. Det har jeg tenkt på i ettertid. Kanskje han skammet seg – litt?
– Hvordan var ditt forhold til ham?
– Jeg var glad i pappa. Et barns kjærlighet er slitesterk. Det hendte jo at han var snill, men det veide aldri opp for å såre oss på verst mulig vis. Han gjorde den snille mammaen vår til en skygge av seg selv.
Da Silje var 16 år rømte hun hjemmefra.
– Jeg fikk bo hos mormor. En forfinet dame som syntes barnebarn var til bryderi. Jeg sa aldri et ord om hva som skjedde mellom mamma og pappa. Mormor ville neppe ha ønsket å lytte. Hun var seg selv nærmest.
Silje og brødrene ble alle leger.
– Allerede som barn undret det meg at mamma ikke praktiserte. Selv ønsket jeg å dra ut i verden og hjelpe barn i hardt prøvede land. Da den drømmen ble oppfylt, endret livet seg. Jobben ble en livsstil, en som gir meg etterlengtet ro og balanse.
Les også (+): – Mamma og pappa favoriserte alltid min søster. Så skjedde det igjen – mot mine barn
Takknemlig
Hun har valgt ikke å få egne barn.
– Da jeg var yngre, løp jeg straks en mann begynte å prate om ekteskap og barn. Hvordan kunne jeg stole på å sette barn til verden med et annet menneske? Min oppvekst talte imot det. Kanskje var «noe» inni meg knust?
– Hva da?
– Det var ingen kjærlighet å spore mellom mine foreldre. Kanskje gjorde det meg desillusjonert?
– Er det et savn?
Igjen smiler hun varmt.
– Ikke nå lenger, forsikrer hun.
– Brødrene mine har gitt meg seks, herlige tantebarn. Utenlands kaller en haug med skjønne unger meg for «mama Hansen». De trenger meg. Det er en fantastisk, givende følelse, som har endret mitt liv totalt. Jeg tror vi alle trenger å føle oss elsket. Først da gir det mening å leve.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
