Leserne forteller
Alle trodde jeg var glad for å bli gravid, og jeg våget ikke å si sannheten
Du skal liksom være lykkelig når du er gravid og venter barn. Men det er ikke alltid sånn
Samboeren min og jeg ble planlagt gravide. Vi hadde holdt sammen i tre år og følte oss modne for å bli foreldre, og vi gledet oss, begge to, til å etablere familie og planlegge fremtiden. Så hva skjedde?
Jeg sitter her med et nyfødt barn i armene og tenker tilbake på åtte triste måneder. Da jeg oppdaget at jeg bar på et barn, kom ingen gledesrus. I stedet følte jeg bare en slags fortvilelse – og tomhet.
Bare noen få dager etter at jeg tok graviditetstesten, som ga oss svaret vi hadde drømt om, våknet jeg en morgen og hadde en akutt følelse av at jeg ikke lenger var lykkelig.
«Jeg skal bli mamma og så er jeg ikke glad, hva slags menneske er jeg?» husker jeg at jeg tenkte.
Både venner og familie visste at vi i ett år hadde forsøkt å få til familieforøkelse, og da de fikk vite nyheten, klemte de meg og sa at de var glade på våre vegne.
Kjæresten min jublet og håpet det ble en gutt. For meg var det ikke annet å gjøre enn å spille med.
Det hører med til min historie at jeg tidligere i livet har hatt en depresjon. Da fikk jeg jeg antidepressiva for å komme meg ovenpå igjen, men disse kuttet jeg ut lenge før vi bestemte oss for å gå for familieforøkelse. Men det lå altså et tungsinn i meg fra før.
For meg ble hele svangerskapet en stor prøvelse, for jeg følte virkelig ingen glede, og jeg hatet å se at kroppen min forandret seg.
Når du er ønsket gravid, er det skambelagt å føle det jeg følte, for sett utenfra var jeg heldig som skulle bli mor. Jeg hadde en flott kjæreste ved min side og var på vei mot det livet jeg hadde drømt om.
«Få se på magen din», ba søsteren min, og jeg følte meg nesten kvalm, fordi jeg ikke orket å se på den selv.
Les også (+): Vi hadde et forhold og jeg elsket ham, selv om jeg forsto hva som ville skje
Gjemte meg
I åtte av ni svangerskapsmåneder, gjemte jeg meg i store gensere og ville helst isolere meg og ikke være ute blant folk.
Koronaen hjalp meg, den kom som en slags gave, fordi jeg slapp å møte veldig mange andre og fikk jobbe hjemmefra.
Hver morgen våknet jeg med et håp om at gleden skulle ha kommet tilbake gjennom natten, men det
hadde den ikke.
For ikke å skremme kjæresten min bort, tok jeg på meg smilet og presset meg selv til å fremstå som glad. Å spille skuespill var ekstremt energitappende.
«Jeg gleder meg til alt som skal skje fremover», sa jeg.
Inni meg sa en stemme: «Hvorfor lyver du? Livs-gnisten din er blitt borte.»
Og når kvelden kom, og jeg hadde sagt til samboeren min at jeg følte meg trett og måtte legge meg, lå jeg under dynen og gråt, der kunne jeg falle sammen uten å bli sett.
Noen ganger fant han meg gråtende, og han ble skuffet over at jeg kunne være trist når noe så magisk som å skulle bli foreldre sammen, lå foran oss.
Jeg klandrer ham ikke for dette, han hadde all rett til å være skuffet over meg. Hvordan skulle han kunne forstå noe jeg selv ikke snakket om eller forsto?
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Fant tilbake til meg selv
I dag vet jeg at mange kvinner sliter med tunge tanker under graviditeten, men ingen hadde fortalt meg dette, og det sto ikke noe om det noe sted.
Fødselsdepresjon fant jeg mye om, men ikke graviditetsdepresjon. Det rammet meg så sterkt at jeg fortsatt skammer meg når jeg tenker på det.
I desperate stunder drømte jeg om at svangerskapet tok slutt og at jeg mistet barnet. Jeg ville ut i verden og føle meg glad igjen, elske meg selv og alt rundt.
Kroppen min este ut og jeg hatet den, og fordi det var sånn bar jeg på en voldsom følelse av ensomhet og nederlag.
I mitt tilfelle endte det med at jeg delte tankene mine med en jordmor på sykehuset. Hun ga meg støtte og trøst og sa at jeg på ingen måte var unormal.
«Det blir bra, bare hold fast i tanken på at alt ordner seg», sa hun, og hun fikk rett.
Jeg fant tilbake til meg selv bare et par uker etter at jeg ble mamma til verdens skjønneste, lille gutt.
Nå vil jeg si til andre som sliter med å være lykkelig gravid: Du har lov til å føle som du gjør, det gjør deg ikke til en dårlig person. Vær åpen om hvordan du har det, og vit at du blir glad til slutt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
