Det skulle bli fantastisk å starte familie, tenkte jeg. Så kom hverdagen

Ole og jeg har kranglet igjen. Jeg har følelsen av at vi lever i to vidt forskjellige verdener etter at vi fikk barn.

Den romantiske forestillingen om at vi skulle komme nærmere hverandre og leve sammen i en lykkelig treenighet, er borte.

For virkeligheten er ikke sånn og vil nok aldri bli det heller. Jeg har endret meg etter fødselen, mens Ole er den samme. Han lever som han alltid har gjort og er stadig på farten med alle sine kompiser og gjøremål.

Jeg føler at han egentlig ikke har tid til å være familiefar, og jeg har heller ikke inntrykk av at det er så stas å være pappa som han innbilte seg at det skulle bli før barnet vårt var født.

Det var jo å stifte familie vi gledet oss til før vi giftet oss.

Krangelen dreide seg om at han er invitert med på hyttetur med kameratgjengen sin. Jeg ønsker ikke at han skal bli med.

Jeg argumenterte med at han er så lite hjemme ellers og at det kanskje burde være min tur til å få et avbrekk i hverdagen, jeg som går hjemme hele dagen.

Det siste er vel ikke helt sant, for jeg treffer jo John. Ole vet ikke om ham, og jeg har ikke tenkt å fortelle noe heller.

Tre tekstmeldinger har jeg fått fra John i kveld. Om jeg vil møte ham i morgen, til samme tid og på stedet hvor vi pleier å starte spaserturene våre.

Han har vært hjemme med sykt barn i nesten en uke nå, men vi har snakket sammen på telefonen, så jeg har hele tiden vært oppdatert med datterens forkjølelse og feber.

Og han har sagt at han savner turene våre. Nå er lille Kajsa altså frisk igjen, og jeg kjenner at jeg gleder meg til å treffe ham i morgen.

John er ikke så hemmelig at vi gjemmer oss når vi er sammen. Det er sikkert mange som har sett oss gå der med barnevognene våre, men jeg kaller John min hemmelighet fordi jeg ikke har fortalt om ham til Ole.

Jeg merker at noe er i ferd med å skje. Det er noen følelser på vei som jeg ikke har vært forberedt på, og jeg tenker mer på John enn jeg burde.

Jeg skal være hjemme med Ida i ett år, mens John har pappapermisjon i fem måneder. Det er tre ukers forskjell på barna våre, og de er nå et halvt år.

Les også (+): Jeg ville ikke ha barn og tok et drastisk valg. Så skjedde noe som gjorde forferdelig vondt

Betatt

John og jeg traff hverandre i parken da vi begge gikk formiddagstur med barnevogn.

Vi kom i prat og begynte etter hvert å treffes i parken til felles trilletur.

Det var faktaprat først. Vekt, lengde, barnegråt og appetitt. Om gleden over å ha fått barn, om våkenetter og bleieskift.

Han var veldig lett å snakke med, og ikke minst var han veldig engasjert i papparollen. Så i første omgang dreide alt seg om de små.

Jeg begynte å glede meg mer og mer til dagens tur med John. Samtalene våre dreide seg ikke lenger bare om barna, og jeg følte at vi var i ferd med å bli godt kjent med hverandre.

Jeg likte ham bedre og bedre og grep meg i å ønske at Ole hadde vært mer lik John.

Ole er snekker og har masse å gjøre. Han sover ikke godt når Ida gråter om nettene, og han jobber mye og blir sliten. Nå er det tenner på gang, og Ida er veldig urolig. Det er ikke Ole særlig flink til å takle.

Jeg har følt fra første stund at Ole bare vil ha godene ved å ha en baby i huset. Han vil kose og leke. Bleieskift og bading styrer han unna. Vi krangler stadig om arbeids­fordelingen på det området.

Turene med John førte spenning inn i tilværelsen igjen. Jeg følte meg ensom som hjemmeværende. Ingen av venninnene mine hadde spedbarn.

Ingen i nabolaget var hjemme med barna sine heller. De første gangene jeg gikk tur med John, kjentes det nesten som jeg hadde fått en ny venninne.

John er åpen og reflektert, og vi finner stadig nye sam­taleemner. Ikke minst er han opptatt av små barn, oppdragelse og utvikling.

John er en slik person jeg skulle ønske at Ole var. Nysgjerrig og engasjert. Til stede som far.

Stort sett hver dag har vi gått turer med barna våre. Uansett vær. Lange turer med innlagt stopp på kafé for å gi barna mat og selv få en hvil.

Vi snakker og vi snakker. Jeg har fått utvidet horisonten min. John er veldig kunnskapsrik og har tilført meg masse nytt. Jeg innrømmer at jeg er fascinert av ham, så betatt at hjertet dunker når jeg møter ham.

Jeg vet at også John og hans kone sliter. Kajsa har endevendt livssituasjonen deres, og hans kone vil helst jobbe. Hun driver et eiendomsmeglerfirma sammen med noen andre og er redd for å gå glipp av noe.

I likhet med Ole og meg har også de to holdt sammen i mange år. Han kjenner henne så godt at han vet at hun ikke ville være tilfreds med en lang mammapermisjon.

Derfor, siden John kan jobbe hjemme på kveldene, synes han det er en verdifull og god investering å være hjemme med Kajsa.

– Det var jeg som ville ha barn. Derfor er jeg også innstilt på at det meste av ansvaret for Kajsa mens hun er så liten faller på meg, sa han lett og ubesværet som om en slik omvendt rollefordeling var helt naturlig.

Han har tatt sin del av permisjonstiden før de skal søke barnehageplass. Vi har snakket ganske ironisk, John og jeg, om dette at menneskene i dagens samfunn hverken har tid til å få barn eller tid til å ta seg av dem.

Det er nesten slik at barna fødes inn i et institusjonsliv og blir i det gjennom hele barndommen. Derfor blir det ikke så mye rom for at de små får utvikle seg individuelt. De fleste vokser seg til på samfunnets samlebånd.

Slik spinner John og jeg rundt ulike temaer og finner sprø og kreative løsninger på hvordan ting kan bli eller kunne vært om mye hadde vært annerledes.

Så blander vi kulturer og lager en egen kultur med det beste fra alt.

Slike tankedugnader gjør det inspirerende å være sammen med John. Jeg har aldri hatt så nær kontakt med noen mann over tid etter at jeg ble sammen med Ole for over ti år siden.

Les også (+): Jeg trodde vi skulle få den perfekte skilsmisse. Det var bare én ting vi ikke hadde tenkt på

Dagdrømmer

Samlivet vårt er for lengst blitt en vane, og jeg har ikke hatt så mye å sammenligne med. Ikke før jeg møtte John.

Derfor er det kanskje ikke så rart at han vekker noe i meg. Jeg blir sett av John, han kan kommentere at jeg er fin. Han synes jeg er morsom.

– Du er så tørrvittig og slagferdig, sier han og ler godt.

Jeg kan merke at han gleder seg like mye til turene våre som jeg gjør. Han lyser opp og blir glad når han ser meg komme, det igjen gjør meg glad og rørt.

Ole har aldri sagt at jeg er morsom. Når jeg tenker meg om, er det sjelden Ole og jeg ler sammen.

Jeg har begynt å fantasere om at det er John som er mannen min, ikke Ole. Jeg dras mellom virkeligheten og drømmen om et annet liv.

Resultatet er at jeg krangler enda mer med Ole, og jeg ser tydeligere hvor lite han er til stede i mitt og Idas liv. Han har ikke engang vært med på helsestasjonen.

Det irriterer meg mer og mer når han legger seg på sofaen etter jobben og griper fjernkontrollen. Da tenker jeg på John og hans kone. De deler på matlaging og husarbeid eller gjør det i fellesskap.

Forrige uke spurte John om jeg hadde lyst til å bli med ut på byen om et par uker. Han skal ut med noen venner.

Da jeg kommenterte at jeg ikke hadde vært ute siden før jeg ble gravid, sa han at da var det sannelig på tide.

– Jeg skal tenke på det, svarte jeg litt forfjamset, ville ikke vise hvor glad jeg ble fordi han inviterte meg med.

Jeg har veldig lyst til å treffe John på kveldstid, treffe ham uten det sikkerhetsnettet som barnevognene våre er. Jeg vet ikke hva han tenker om meg.

Kanskje er jeg et lyspunkt i hverdagen hans og bare det. Selv gjør han dagene mine gladere og finere. Han har også gjort at jeg vurderer min egen tilværelse med Ole på en mer kritisk måte.

For Ole og jeg eksisterer bare sammen, kanskje mest av gammel vane. Dagene er like, og tiden flyr.

Jeg føler at jeg utvikler meg sammen med John, ser videre, tenker dypere.

Jeg dagdrømmer mye. Og jeg er glad for at det er en stund til John er ferdig med permisjonen sin. Jeg føler meg faktisk avhengig av turene våre, avhengig av å være sammen med ham.

Han får meg til å glede meg til å stå opp. Det er ham jeg pynter meg for, og det er han som får meg til å le.

Jeg vet ikke om jeg bør utsette meg for denne kveldsrunden på byen med John og vennene hans. Fornuften min advarer, men følelsene mine sier noe ganske annet.

Og for en gangs skyld har jeg lyst til å lytte til følelsene. Så får jeg heller se hva som skjer videre. Både med Ole og meg og John og meg. Kanskje møtes vi aldri igjen når permisjonstiden hans er ute …

I drømmene mine er det John og meg, nå og i fremtiden. Men i virkeligheten lever jeg sammen med Ole. Det er to helt forskjellige verdener.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg var gift og hadde en elsker. Så ble jeg avslørt – på en forferdelig måte

Jeg spurte min venninne om mannen min. Det hun fortalte var ikke til å tro