Leserne forteller
Alle har vel sviktet et annet menneske. Men sviket mitt var verre
Jeg var 16 år og ville ha litt spenning. Jeg forsto ikke alvoret før det var for sent.
Alle har vel en gang i livet hatt kjærlighetssorg eller har sviktet et annet menneske. Det er liksom noe som hører ungdomstiden til.
Men sviket mitt var verre. Jeg forsto ikke hvor sterke følelser jeg satte i sving hos et menneske som falt utenfor samfunnet. Jeg unnskylder meg med at jeg var så ung, bare 16 år. Jeg var naiv og uerfaren og ville bare ha litt spenning i hverdagen.
Alt skjedde lenge før sosiale medier og datingtjenester på nett. Jeg fant en kontaktannonse i en avis.
Han var 23 år og satt i fengsel for væpnet ran og narkotikaforbrytelser. Han hadde snart sonet over tre år av dommen på fem år og følte nå at han var på rett vei. Han var nesten ferdig med eksamen artium i fengselet og hadde planer om videre utdannelse. Nå ønsket han så inderlig å finne en søt jente han kunne bli glad i.
Annonsen hans appellerte til meg. Han tilhørte en verden som var farlig og spennende. Min hverdag var ganske kjedelig, med skolen, venninnene og guttene som jeg liksom aldri hadde draget på.
Derfor sendte jeg et brev, fortalte løst og fast om meg selv og la ved det fineste fotoet jeg kunne finne.
Det gikk bare fem dager før jeg fikk brev tilbake. Han hadde festet seg ved brevet mitt, fordi jeg hørtes så forståelsesfull ut, og fordi jeg var så søt.
Les også (+) Jeg er gift og har barn. Men vil egentlig tilbake til eksen
Jeg forstod ikke alvoret
Stig fortalte i det første brevet om oppveksten sin i et hjem med alkoholmisbruk og mishandling. Forholdene hadde gjort ham steinhard, og han havnet fort på skråplanet.
Han hadde røkt hasj første gang som 11-åring, og 16 år gammel var han avhengig av heroin. Han hadde begått mange fæle forbrytelser, skrev han.
Jeg skrev tilbake at jeg ikke ville dømme ham, for han hadde en bakgrunn som jeg ikke kunne sette meg inn i, jeg som hadde en god og beskyttet oppvekst.
Da vi hadde brevvekslet i et halvt år og skrevet om løst og fast fra hverdagen vår, fikk jeg et brev som gjorde meg stolt, men også litt betenkt.
Stig skrev:
«Et helt nytt liv har begynt for meg, Elin. Endelig har jeg funnet en jente jeg kan være helt åpen og ærlig mot, en å være glad i. Alle i fengselet sier jeg har forandret meg, at jeg er blitt en blid og hyggelig fyr. For første gang i livet mitt føler jeg at jeg kan bli lykkelig, jeg også. Nå er det mulig jeg slipper ut tidligere på grunn av god oppførsel. Jeg kan takke deg for det, Elin. Du skjønner, jeg er blitt så innmari forelsket i deg. Nå ser jeg bare frem til den dagen jeg kan møte deg og holde deg i armene mine.»
Jeg rødmet der jeg satt på rommet mitt og leste. Han, en voksen, erfaren mann, var forelsket i meg! Jeg ble smigret, kanskje jeg var litt forelsket også. Han var jo veldig kjekk på bildene.
Brevene hans fikk en annen tone etter dette. Han røpet de innerste lengslene sine, og jeg svarte med ord og uttrykk jeg hadde lest i bladet Romantikk. Det var spennende. En mann elsket meg lidenskapelig!
Og brevene og «forholdet» fortsatte, helt til en fredag ettermiddag jeg gikk ut av skoleporten. Vi fniste, lo og gledet oss til helgen, Kari, Lisbeth og jeg.
De hadde overtalt meg til å bli med på fest den kvelden. Jeg hadde lenge nok murt meg inne med brevene fra den mystiske ukjente, syntes de. Jeg lo og var enig.
Der, ved porten, fikk jeg se en ung mann, blek og med litt for langt hår. Han så granskende på alle jentene som strømmet forbi. Da han så meg, lyste ansiktet hans opp i et strålende smil, og han kom mot meg med en blomsterbukett.
– Elin, sa han. – Endelig! Jeg slapp ut tidligere og ville overraske deg. Derfor har jeg holdt det hemmelig i de siste brevene mine.
Jeg fikk panikk. Han hadde en stor bag ved siden av seg. Hadde han tenkt å bli med meg hjem?
Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden
Brevene var en virkelighetsflukt
– Det er drømmeprinsen, jo, sa Kari og gransket den slitte, umoderne jakken hans.
– Det var da svært, hørte jeg meg selv si med kald stemme.
– Du har da ikke tenkt å fri ennå, vel? Du har visst tatt brevvekslingen vår litt for alvorlig! Jeg er ikke moden for noe forhold!
Ordene bare datt ut av meg, nådeløst. Ennå kan jeg se hvordan ansiktet hans sluknet. Smilet forsvant, og blikket ble mørkt og hardt.
– Jeg forstår, sa han. Så snudde han og gikk, uten å se seg tilbake.
Jeg hadde det fælt i lang tid. Følte meg som verdens største drittsekk, og samtidig var jeg livredd for at han skulle dukke opp igjen. Jeg ville ikke dette. Alt hadde gått for langt.
Ad omveier fikk jeg vite at Stig havnet på kjøret igjen. Jeg slet med skyldfølelse, men samtidig visste jeg at jeg var altfor ung til å være redningen for en voksen mann med kriminell fortid.
Mens han satt inne, levde han i sin egen fantasiverden. Virkeligheten slik han oppfattet den, var en helt annen enn den virkeligheten som eksisterte utenfor murene. Jeg ble gjenstand for alle hans innestengte drømmer og lengsler.
Hvis foreldrene mine hadde visst hva som foregikk, ville de nok stoppet den farlige leken. Men jeg fortalte dem aldri at brevvennen min satt i fengsel og at jeg nøt komplimentene hans og de intense følelsene jeg var gjenstand for.
Jeg forstår alt dette nå som jeg er voksen. Men jeg forsto ikke hva jeg satte i gang av håp, drømmer og begjær hos en voksen mann den gang jeg var en naiv, svermerisk, romantisk skolejente på bare 16 år.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
