Når jeg tenker tilbake på barndommen dere ga meg, og ser på bildene i albumene, får jeg frysninger

Kjære mamma og pappa,

Kanskje sitter dere og blar i fotoalbumene fra da jeg var liten, og dere klapper dere på brystet og sier at jeg var et heldig barn. Heldig, tenk det.

Jo da, på bildene ser jeg dere og meg på campingplasser rundt om i Norge og Sverige, og vi smiler, alle tre.

Jeg husker hva du, mamma, sa, hver gang et kamera ble løftet opp. «Nå må du smile til kameraet, Lillian!» Jeg lærte tidlig at det lønte seg å være et lydig barn, så jeg smilte.

Når jeg tenker tilbake på barndommen dere ga meg, og ser på bildene i albumene, får jeg frysninger over hele meg.

Dere fant frem flaskene hver eneste gang vi hadde ankommet et nytt sted. For å få god samvittighet la dere opp til en ti-minutters stund med meg, enten på minigolfbanen eller stranden først.

«Nå kan du bade», sa dere, og nærmest jagde meg ut i vannet. Når jeg hadde duppet meg, fikk jeg beskjed om at det var på tide å sette seg i eller utenfor vognen.

Etter hvert som jeg ble eldre, fant jeg andre barn å leke med, og rundt meg var det alltid noen voksne som tok vare på meg. For hva dere gjorde, var å sitte og drikke.

Dere festet til dere ble fulle, og jeg tenkte at dere var som fremmede. Jeg hatet dunsten som fulgte med festingen deres.

Jeg sov jo i den samme vognen som dere satt og drakk i, og våknet opp i en «hermetikkboks» som stinket gammel fyll.

Hvor var «nabokjerringen»? Ingen varslet om mine mareritt­ferier med dere. 12 år gammel husker jeg at vi kom til en campingplass i Nord-Sverige og dere parkerte rett ved siden av et par dere kjente fra før, som var like glad i alkohol.

Dere hylte og skrålte dere gjennom en uke, mens jeg forsøkte å holde meg mest mulig borte. «Næmmen, jenta mi, kom og få en klem», sa du, pappa, og jeg følte at jeg måtte gi deg en klem.

Motvilligheten i meg gjorde kroppen stiv og stram. Så ville kameraten din ha en klem av den fine jenta også.

Jeg hatet den sommeren, men på bildene som ble tatt, smiler jeg. Hvorfor lot jeg meg presse til å smile når jeg var så lei meg?

14 år gammel klarte jeg å overtale dere til å få bo hos en kusine og tante når dere dro på campingferie, og det ble min aller fineste sommer.

Da kunne jeg slappe av. Da fikk jeg sove om natten. Da var det ro og glede. Jeg er så lei meg for at det ikke ble tatt bilder fra de flotte opplevelsene jeg fikk sammen med de to, som viste meg det normale livet.

Jeg ser i dag at fotoalbumene hjemme hos oss er et bilde på en fake situasjon og en dysfunksjonell familie. Ingen av smilene på bildene er ekte. De er påtatte og falske. Jeg var ulykkelig.

Mamma og pappa, dere står begge i jobb og utad virker dere helt vanlige, men feriene har dere i alle år brukt til å feste og drikke.

Slik er det ennå. Ferie er for dere ensbetydende med alkohol. Jeg vet at dere føler at jeg er både utakknemlig og urettferdig når jeg kritiserer oppveksten dere ga meg, men jeg mener at det er på tide at dere går inn i dere selv.

Den oppveksten dere ga meg, var ikke bra. Langt derfra.

Hilsen datteren deres

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Kjære kone. Jeg vet hva du holder på med. Det er ubegripelig

Jeg var livredd barnevernet. En dag kom de på besøk