samtale i natten
Jeg var livredd barnevernet. En dag kom de på besøk
Vonde minner fra barndommen preget Helene. Så skjedde det noe.
Helenes (45) tidlige minner fra barndommen er grusomme.
Det er likevel to tindrende, blå øyne som ser på meg under praten, og selv om tårene innimellom triller dukker smilet ofte opp.
– Ingen barn burde lide som jeg gjorde, slår hun bestemt fast.
Uten å ville gå inn på detaljer nevner hun psykisk og fysisk vold, og også seksuelle overgrep.
– I tillegg ble jeg mobbet på skolen. Det ble stadig kastet stygge ord min vei, som «du stinker, din taper». Og jeg luktet vondt. Hjemme ble mine fire søsken og jeg som regel nektet å vaske oss. Gymtimene på skolen ble sånn sett redningen.
Selv om de knapt kunne ha hatt det verre, fryktet de barnevernet.
– Mor og far, som drakk seg fulle hver dag, hadde skapt den frykten. Vi var redde for at barnevernet skulle komme og «ta oss».
– Hva trodde dere ville skje?
– Jeg tror ikke vi tenkte så langt. Vi hadde bare et bilde av at barnevernet var «fienden». Bare jeg hørte ordet som barn nuppet huden seg.
En dag skjedde det de fryktet. Det kom to personer fra barnevernet på besøk.
– Mor og far må ha blitt varslet på forhånd, tror Helene.
– Jeg kan nemlig huske at alle vi fem barna var nydusjet. Sånn sett forsto vi at noe var i gjære. Jeg var ti år og familiens yngste, men altfor stor til å tisse på meg. Nettopp det skjedde.
Jeg sto midt på gulvet kledd i et skjørt. I mangel av undertøy rant det rett ned på gulvet.
Helene fikk med seg at de besøkende så spørrende på hverandre.
– Kanskje tok de avgjørelsen sin der og da? Vi ble alle plassert i fosterhjem.
Fosterforeldre
Det viste seg at Helene ikke hadde noe å frykte.
– Jeg vet mange har triste historier å fortelle om sitt møte med barnevernet, min egen er tvert imot lys og god. Min fosterforeldre vise meg umiddelbart at «disse to er til å stole på».
– Hva synes du om at dere søsken ble delt?
– Jeg tror i hvert fall det var bra for meg, svarer hun. – Og hvem kan vel ta imot hele fem barn?
– Sto dere hverandre ikke nært?
Hun tygger på svaret.
– Kanskje kan forholdet mellom oss plasseres et sted midt imellom?, spør hun seg.
– Våre foreldre gjorde ingenting for å skape et samhold. Vi reagerte også svært ulikt på det som skjedde hjemme. Alle har vi lidd, men de tre brødrene mine ble selv noen bøller og har senere sittet i fengsel. Den ene søsteren min døde kort tid etterpå.
– Hvordan?
Helene ser bort da hun svarer at «hun tok sitt eget liv».
– Og hva skjedde med deg?
– Jo, sier hun og nå hentes smilet frem, – det var fantastisk å erfare voksne som tok ansvar og brydde seg. Riktig nok var jeg litt skeptisk i starten, men det gikk raskt over. Mine fosterforeldre er fantastiske. De har fremdeles uendelig med kjærlighet å gi, roser hun dem.
– Fosterforeldre generelt har min dypeste respekt! I hvert fall slik jeg opplever systemet her til lands. Jeg kan ikke få takket mine nok for å ha gitt meg muligheten til å få en ny start.
Å lege sårene som allerede var skapt var vanskeligere.
– I mange år slet jeg med angst, en smertefull klump inni meg av uro. En urasjonell, konstant frykt for at noe vondt ville skje.
Fosterforeldrene hadde ingen andre barn.
– De ønsket å adoptere meg, men mine foreldre «ville ikke gi bort ungen». Kanskje kjente de en sykelig glede over å nekte meg? Jeg kan ikke huske å ha sett et glimt av godhet hos dem. Kanskje skyldtes det alkoholen?
Les også (+) Jeg er gift og har barn. Men vil egentlig tilbake til eksen
Klemmer
Foreldrene har for lengst gått ut av tiden.
– Dessverre fortsatte jeg å slite på skolen, forteller Helene.
Fosterhjemmet var i den samme byen hvor hun ble født.
– Det var ingen hemmelighet at jeg var fosterbarn, ergo at jeg kom fra et stigmatisert hjem. Det fulgte meg som en skamplett i mange år. Jeg følt meg mindre verd.
– Var det bare ditt eller også andres syn?
– Det var nok meg selv som dro demonene med videre. Ingen ertet meg lenger.
– Pratet du om det med fosterforeldrene?
– Som barn var jeg lukket. Først i voksen alder har jeg pratet med dem om det. De forsto at jeg slet. Karakterene mine sa også sitt. Hva annet kunne de gjøre enn å klemme meg og håpe at tiden ville lege mine sår?
Og de klemmene var viktige, understreker hun.
– Det varmet langt inn i sjelen. Endelig var det noen som brydde seg om meg.
Les også (+) Jeg hadde fire barn, ingen inntekt og et ødelagt ekteskap. Så dukket det opp et ukjent testament
Livsglad
På videregående møter Helene hun som skal bli hennes livs beste venninne.
– Line er den første jeg betrodde traumene fra barndommen til. Hun viste seg å være verdt min tillit. Å møte henne ble et vendepunkt.
«Du har sikkert PTSD, posttraumatisk stress», sa hun og spurte om lov til å hjelpe.
Faren hennes var psykiater.
– Faren hennes tok meg varmt imot. Jeg lærte å plassere skylden der den hørte hjemme. Ingenting av det som skjedde med meg som barn er «min skyld». Slik klarte jeg å få ro i sinnet. Jeg ble fri!
Hun lærte også at det er lov å ta plass.
– Altfor lenge hadde jeg vært redd for å skuffe eller være til bry. Terapien fikk meg til å se meg selv med nye øyne. Selvfølelsen ble betraktelig styrket.
Minnene er der fremdeles, men de hindrer meg ikke lenger fra å ha et godt liv.
Helene er lykkelig gift og har to barn.
– Allerede det siste året på videregående møtte jeg Roy. Han kjenner til min historie og gir meg ros for å ha klart å snu livet til det bedre. Han er en mann og pappa alle burde være forunt. Ungene og jeg er veldig heldige, avslutter hun livsglad.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
